Måned: november 2016

Den nye brygga vår er bare helt fantastisk. Det er så deilig å slippe å kravle over jolla, for så å måtte klatre opp en slimete stige, og der steinveggen kryr av kakerlakker. Det er bare å gå rett ut på brygga. Livet er herlig.

Og nå har eventyret virkelig begynt. Vi husker jo godt at vi var her i 2005, og ikke mye er forandret. Hverken med marinaen, eller opplegget til ARC. Vi har hatt sikkerhetssjekk med Chris Tibbs. De eneste manglene vi fikk var at vi ikke hadde pyroteknisk, og ikke hadde skrevet navnet på båten på redningsvester og bøyer. Men det er nå ordnet. I nabobåten var det et lite spetakkel, for han ville ikke godta alt som ARC sikkerhetspersonen påpekte. Men de ble venner igjen etter hvert.

Vi har hatt besøk av en fyr som var ekspert på SSB radioer. Og han fikset radioen vår på null komma niks. De norske gutta satt i cockpit og så på at han jobbet, mens de drakk pils. Noe må jo de også gjøre.

Vi har vært på kurs. Steinar på mange flere enn meg. Det er «Management of Emergencies», «Rigging», «Route & Weather», «Provisioning», osv. Osv. Osv. I det uendelige.

Kursene holdes på Real Club Nautico som er på den andre siden av bystranden.

Det tar et kvarters tid å gå dit, og det er virkelig en flott plass. Litt «high class» som det bestandig er på seilerklubber, men vi kommer i shorts, sandaler og t-skjorter. No worries.

Vi har selvfølgelig vært på et par-tre, fire kanskje «Sun Downers». ARC arrangerer disse hver kveld, og det er bestandig leverandører som skal markedsføre produktene sine. Alt fra ost, vin, mat og frukt. Og vi blir lokket dit av to gratis drinker. Enten øl eller vin. Men det beste med disse Sundownerne er at vi møter de andre seilerne, og blir bedre kjent.

Bjørn på Josefine er det selvfølgelig helt fantastisk å møte igjen. Men nå har også Babette kommet. Den båten seilte vi også sammen med i 2005. Hun har fått en nye eier som heter Rune. Espen på «Solskinn» var innom. De er 5 gutter i alderen 23-25. Karl Otto og Maren i Cubaneren er også to unge mennesker som vi ser frem til å bli bedre kjent med. Bengt på Njord ligger på brygga «vår», og det gjør også Tonje og Geir på Shekina. Karoline og Espen på «S/Y Marlene» er gledesspredere, og det er mange flere som vi gleder oss til å bli godt kjent med.

Vi har vært på velkomstfest. Da var det gratis servering av tapas, øl og vin til klokken var 22.30. Når mat og drikke er gratis spises og drikkes det selvfølgelig med begge hender.

Og når det er Rolnautic, den lokale chandleren som spanderer, drikkes det dobbelt så mye. Der har vi alle sammen lagt igjen altfor mye penger, så vi følte vi fikk litt igjen. Vi tenkte å ta med oss en «doggybag» og ta med oss noen tapas hjem, men heldigvis besinnet vi oss. Ved 23 tiden skjønte vi at det var ungdommenes tid, da musikken endret seg fra Queen og 80-talls, til headbanging moderne musikk, og de slapp inn de lokale ungdommene. Det var tid for de gamle å gå hjem. Så vi var faktisk i ganske god form dagen etter. I motsetning til enkelte andre som ikke skal nevnes med navn.

Etter hvert har det gått opp for oss at starten bare er en uke unna. Så vi har fått bestilt kjøtt og frukt. Håper fryseren holder hele veien over. Da får vi noen deilige middager.

Og vi har vært på vinsmaking på La Higuera Mayor, som betyr «Stor Fiken» eller noe slikt. En helt fantastisk tur. Vi var bare 10 personer i en kjempestor buss som kjørte oss langt opp i fjellene.

Det var ganske nervepirrende da det egentlig bare var plass til bussen, og ikke møtende trafikk på de smale, svingete veiene. Heldigvis var sjåføren veldig erfaren. Det var åpenbart da vi kom frem, og ble  møtt av eieren av vingården, at vi var forsøkskaniner, og hans første besøkende. Han lurte på hvor lenge vi skulle bli. Om vi hadde lyst til å se vingården først, eller begynne å drikke med en gang. Det var ikke noe ferdig opplegg, og vi ble totalt sjarmert.

 

Selvfølgelig måtte vi se vingården først.

Det må også sies at vi hadde ca. 1 time og 20 minutter til rådighet. Og eieren, som jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, fortalte om plantene, jorden, kaniner, vanning og historien til gården. Det gikk på litt stotrende engelsk, men det var fullt forståelig. Han pratet VELDIG mye. Så da vi kom tilbake til gården, der hvor vinen lages, hadde vi omtrent 1 time igjen.

Da var det omvisning der hvor vinen lages.

Det tok også en halvtimes tid. Men endelig var det tid for vinsmaking.

Og nå ble det enda mer åpenbart at dette var første besøket. Han sprang frem og tilbake og hentet en og en vin. Så det tok litt tid kan du si. Men Steinar og jeg hadde god tid i motsetning til noen engelske herremenn som skulle få mannskap om bord klokka 17. Da vi fikk smake på den første hvitvinen var nok klokka allerede 16.30.

Da fant eieren av La Higuera Mayor Bodega ut at det ikke gikk an å drikke slik flott vin uten ost. Så vi fikk servert den mest fantastiske osten, som han ikke har lenger. For vi kjøpte litt av den alle sammen. Han sprang også og fant frem brød som smakte litt av anis. Veldig godt. Under hele denne seansen svarte han på alle våre spørsmål, og vi hadde en helt fantastisk opplevelse.

Så kom sekvensen da vi skulle kjøpe noe av vinen hans. Det hadde han ikke gjort klart, og engelskmennene og bussjåføren begynte å bli litt stressa. Men ikke vi andre.

Jeg er sikker på at bodegaeieren kunne ha solgt dobbelt så mye om han bare hadde vært litt bedre forberedt. Men nå har han sikkert lært. Det var i alle fall en flott tur. Og vi var tilbake i Numa ved 18.00 tiden.

Da var det bare å kle seg i litt penere klær. Rettere sagt kjole og høyhælte sko på meg, og skjorte og bukse og «tette sko» på Steinar. Vi skulle nemlig på «ARC Yacht Owners’ Dinner» på Real Club Nautico.

Det var en litt selsom opplevelse. For å si det som det er, så følge vi oss ikke helt hjemme. Greit at vi eier en båt, men vi er allikevel seilere som føler det mer behagelig å gå på «Sailors’ Bay», enn på en fancy seilerklubb. Men da har vi opplevd det også.

Det skulle også være party etterpå, men da måtte herrene ha på slips og jakke. Noe kapteinen i Numa ikke er i besittelse av. Så da kunne vi gå tilbake til Numa, ta av oss festklærne og dåne i senga etter en begivenhetsrik dag.

På søndag var det «ARC 2016 Opening Ceremony». Alle seilerne blir oppfordret til å komme å gå i toget som går rundt hele Muelle Deportivo. Og selvfølgelig møtte vi nordmenn opp.

Vi fikk høre at hvis vi legger sammen deltagerne fra Sverige, Danmark og Finland, så var fortsatt nordmennene flere i årets ARC seilas. Vi har jo dessuten Knut Frostad på vårt parti. Han ligger på vår brygge med en diger, fantastisk katamaran. Han vet å velge det beste skjønner vi.

Og det var musikk. Bakerst gikk det et, hva skal vi kalle det, rytmeorkester kanskje. De spilte så vi fikk skikkelig karibisk følelse. Først gikk et korps og spilte spansk musikk. Og mellom disse to gikk vi seilerne og vaiet med flaggene våre. Det var morsomt.

På søndag var det endelig forholdsvis pent vær igjen, så etter seremonien ruslet vi tilbake til Numa.

Vi hadde satt på watermakeren før vi gikk, og forventet at tanken skulle vært fylt opp. Det var den ikke. Watermakeren vår har gått i stykker.

Men før Steinar hadde tid til å sjekke katastrofen fikk vi besøk.

Pia, en venninne av Mona kom sammen med samboeren sin Kristian fra Stavanger, og et par andre venner. Vi har ikke sett Pia siden dåpen til tvillingene, og det var virkelig hyggelig. Vi fant ut at vi skulle spille Mona et puss. Så Pia sendte Mona en melding, med bilde, om at hun var i Numa, og nok ikke kunne komme å treffe henne når hun kommer på torsdag. Vi har selvfølgelig invitert henne på kanarisk hvitvin og ost på fredag ved 17 tiden. Håper Mona setter pris på overraskelsen.

Men senere på kvelden måtte Steinar sjekke hva som var galt med watermakeren.

Han trodde at membranen hadde gått i stykker, men det var ikke tilfellet. Han fant i grunnen ikke noe feil i det hele tatt, så vi satte den på plass igjen. Vi håper at det bare er noe som er tett i inntaket, for vi ønsker oss en uproblematisk tur over Atlanteren, med så mye vann som vi bare vil ha. Jeg krysser fingrene.

Det er folk som har greie på watermakere som kommer og hjelper ARC seilere fra 15.-17., så vi setter oss på liste i morgen.

På kvelden var vi ute å spiste med Tine og Erik og mannskapet deres fra Endorphine II, samt Bengt fra Njord. En særdeles vellykket kveld. Og vi avsluttet i skapelig tid. For en gangs skyld.

Vi har vært på rundtur i Las Palmas. Både kapteinen og jeg  var overbevist om at vi skulle på tur til gamlebyen. Men det var ikke tilfelle, det var museumstur og busstur.

Først var det Castillo de La Luz.

Deretter var det en kjempelang busstur rundt i hele Las Palmas. Vi synes mest vi kjørte gjennom boligstrøk med blokker. Men vi fikk bilde av denne flotte utsikten.

Og så var det nok et museum/borg. Denne gangen Castillo de Mata. Her måtte vi ha med oss en spansktalende museumsguide. Han pratet først MASSE med vår guide, som så oversatte til engelsk. Heldigvis mistet ARC representanten som var med oss tålmodigheten etter en times tid.

Nå begynte folk å bli ganske sultne og tørste, for turen skulle bare vare et par timer, og nå var vi allerede omtrent en time på overtid. Men da skulle vi besøke Casa Colòn. Det er huset der Columbus bodde før han reiste over Atlanteren på sine ekspedisjoner til Amerika.

Og endelig fikk vi mat. Guiden vår tok de som ville med til en liten restaurant der vi fikk mat og drikke. Dagen var reddet.

Og siden kapteinen er sjefen om bord, så tror han at det gjelder på land også. Han bestemte at siden vi var så langt syd i byen, så kunne vi like godt ta en taxi til Ikea. Det er ting vi trenger. Mannskapet vårt har bestilt tynne dyner, så da må de jo få det. Og vi må ha plastkasser til maten vår. Kjekt å ha lokk på enkelte i tilfelle det er kakerlakker.

På kvelden havnet kapteinen på fyllefest i «Seas the Sea». Han hadde en fortreffelig kveld.

Vi har fått litt informasjon om startnummeret vårt. Vi har start nr. 161, og det betyr at det er 160 båter som er lenger eller like lange som oss. Gjennomsnittslengden på båtene i år er 52 fot. Kjempestore båter altså.

Og vi har fått overnattingsgjest i et par dager. Reidun kom ikke helt overens med de andre om bord i båten hun skulle være med på, så hun måtte flytte på dagen. Hun var skrekkelig lei seg, og verre ble det da det ikke er hotellrom å oppdrive i Las Palmas. Selvfølgelig fikk hun ligge på den ledige lugaren vår frem til Mona og Per kommer.  Men hun hadde kjempeflaks og fikk hyre på en belgisk båt der mannskapet var litt eldre. Så da var Reidun lykkelig igjen.

Kapteinen om bord i Numa er en fantastisk handyman. Han har fikset watermakeren. Det var en slange som hadde gått lekk. Så nå kan vi dusje og vaske klær så mye vi vil over Atlanteren. Turen blir nå veldig mye mer behagelig.

Provianten vår begynner å ankomme. I digre mengder.

Nå har vi først fått tørrvarene. Så nå kan vi bake brød og spise kjeks i bøtter og spann. Hermetikk har vi også fått tak i. Og nøtter. Og sjokoladepålegg. VELDIG mye sjokoladepålegg. Kan ikke skjønne hva vi skal med det, for det har vi ikke spist på mange år.

Og endelig begynner mannskapet vårt å innfinne seg. Robert er førstemann. Han hadde med seg Magasinet til meg. Da kan jeg løse litt kryssord igjen. Når jeg har tid. Og norsk sjokolade og geitost hadde han også med seg. Hva mer kan man ønske seg. Og pepperkaker og Akevitt til Jul.

Uvurderlig hjelp til å stue vekk provianten som dere kan se.

Nå mangler vi bare kjøtt, grønnsaker, vin og egg tror jeg.

Vi har vært på  «Air-Sea Rescue helicopter demonstration».

Helikopteret genererte skikkelig sterk vind, og en stund var vi redd for at en av båtene skulle slippe ankeret. Men heldigvis gikk det greit. Etterpå var det demonstrasjon av hvordan man bruker det pyrotekniske vi har om bord. Nødbluss og raketter. Det var så mye folk foran oss at vi ikke så så mye, men vi fikk med oss hvordan det skal brukes.

Det er ganske mange kurs som avholdes, og gutta har også vært på «Liferaft demonstration». Vi var alle på «Crossing on a Catamaran» som var sponset av Group Beneteau. Det betydde selvfølgelig at det var ganske mye reklame for Lagoon, men det gjorde ingenting. Og det er ganske klart at Beneteau har god råd. For etterpå var det coctails. Og det ble så mye tapas og vin at vi ikke behøvde å gå ut å spise middag etterpå. Herlig. Endelig noe som er gratis.

Og så har endelig Mona og Per kommet også. Så nå er vi alle mann alle.

De hadde med seg håndklær og nye piquet skjorter til oss. Per driver jo med salg av merkevarer til bedrifter, så han får slikt mye billigere enn det vi klarer. Og alt sammen er nydelig brodert med S/Y Numa. Vi fikk til og med morgen-kimonoer med logoen vår på. Tynne og deilige. Vi er heldige.

Mannskapet måtte være med kapteinen til Hiper Dino Supermarked for å handle de siste nødvendighetene. Det viste seg å bli ganske mye. Merkelig hvor mye man trenger for å lage mat i et par-tre uker. Kan ikke tenke meg at alt dette hadde vært nødvendig hjemme i Norge.

Stemningen på brygga «vår» begynner å bli elektrisk. Nå er alle fulle av forventning. Det vaskes og repareres og installeres og monteres over hele linja. Matvareleverandørene går i skytteltrafikk.

En «gammel» bekjent kom også ruslende ut på brygga. «Harry Z» møtte vi i Caledonien kanalen på vei hjem fra vår forrige tur. Verden er liten.

Denne mannen er grunnen til at vi slipper å ligge i Marina Vela Latina. Han stod på og forhandlet med marina kontoret. Som han sa, han skjøv bare problemet foran seg, men vi var jo her først. Eller en av de første i hvert fall.

Og så er det på’n igjen. Bordet er dekket til vorspiel før vi skal på «ARC Farewell Cocktail» på Real Club Nàutico. Det er Gran Canaria Tourist Board som spanderer, så dit må vi gå.

Mona og Per ble selvfølgelig overrasket da Pia og Kristian dukket opp. Det hadde vi jo avtalt sist de var her, og ikke fortalt noe til Mona. Pia og Mona har en lang historie sammen, så det var hyggelig å kunne overraske litt.

Og så bar det av gårde på fest.

Vi hadde en helt fantastisk kveld. Men morgenen etter var ikke så fantastisk. Alle var mer eller mindre lite lystige, og det beviser jo bare at vi hadde en flott kveld.

Nå er det siste dagen før avreise, og sommerfuglene i magen begynner å vokse til ørner. Kapteinen og Robert har vært på «Skippers’ Briefing» seminar, og nå har vi problemer med å bestemme om vi skal ta den nordlige eller sørlige ruten. Midt i Atlanteren ligger det nå et stillebelte uten noen vind, og det er større sjanse for å slippe det hvis vi tar den nordlige ruten. Kanskje. Vi får se hva det blir.

Endelig har vi fått all provianten levert.

Robert ordner med hengekøyer til grønnsakene.

Og Per skrur opp holderen til fiskestangen. Vi må jo fiske på veien over.

Vi har vært å spist vår siste middag i land. Heretter er det skikkelig sjømannskost som gjelder.

Etter maten gikk Mona for å kjøpe toast-ost og diverse på Hiper Dino. Siste innspurt på matfronten. Gutta gikk for å kjøpe fiskeutstyr, og jeg tok en siste dusj på land.

Nå nærmer det seg skikkelig avreise, og vi er litt gira alle sammen. Steinar, Mona og Per gikk på den siste «Sundowneren», mens Robert fullførte den siste hengekøya og jeg skriver på denne bloggen.

Og hva dukker så opp i båten?

De hadde med seg to flasker champagne for selvfølgelig å feire vår avreise i  morgen. Blomstene fra Reidun er nå så praktfulle at det hadde vært vanskelig å kaste dem. Derfor fikk Laila de med seg hjem til leiligheten de har her nede. Champagne til oss og blomster til dem.

Klokka 22 var det «ARC farewell firework», og det var helt fantastisk flott og varte i 10 minutter. Man kan jo få kink i nakken av mindre.

Og da var kvelden slutt. Mona og Per har lagt seg. Robert må reie opp sengen sin etter at alt er arkivert under den. Jeg er nå ferdig med denne bloggen og kapteinen sjekker været en siste gang.

Så da blir neste oppdatering fra St.Lucia i karibien. I morgen reiser vi, og vi gleder oss masse.

LA SEILASEN BEGYNNE. FAIR WINDS.

 

Så, hva bedriver man tiden med i en marina i massevis av dager? Numa begynner å bli i ship shape form. Vi må bare få reparert giret.

Men det viste seg at det også var feil med lekkasje i eksosen da Yanmar reparatøren kom. Han fikset seildrevet på den ene siden, og kom tilbake dagen etter og fikset drevet på den andre siden.  Men for å få orden på eksosen må vi ligge over helgen. Kanskje kommer delene på mandag eller tirsdag eller noe.

Vel, da gjør man jo som man sikkert gjør når man er pensjonist hjemme også. Vi nyter livet. Og her er det jo dyreliv.

Selv om vi bare fikk et lite glimt av den en gang i blant, så er det ganske eksotisk for oss. Ellers har vi hatt heller dårlig vær.

Det har blåst litt, og regnet litt, og vært litt sol, så altså veldig ustabilt vær. Men natt til onsdag kom det aller dårligste været. Bøttevis med regn og vind mellom 20 og 30 knop gjorde at jeg satte oppe og passet på vinden. Man vet aldri hva den kan finne på vet dere. Best å passe på. Selvfølgelig gikk alt bra. Og på kvelden kunne vi nyte deilig solnedgang i uværsskyene.

Men værgudene var ikke helt fornøyd, så det ble mer regn, lyn og torden. Lanzarote er en vulkansk øy som hadde siste utbruddet i 1824. Det er lite nedbør her, så det kan se ut som om utbruddet akkurat har skjedd. Kan ikke si at vi synes det er lite nedbør her.

Etter hvert har det stabilisert seg, og det er morsomt å se på livet i marinaen. Vi har stjerneplass, for vi ser alt som kommer inn, og går ut her. Det er mange som skal ut å dykke. Sikkert i Atlanterhavsmuseet. Hvorfor de har på seg «Napoleons hatter» er et mysterium.

Når solen dukket opp igjen var det på tide på gå på tur. Ida i USA har bestilt postkort «by snailmail», og det er ikke så lett å få til. Men det er skrevet i hvert fall.

Vi fikk beskjed av en engelskmann at det var bare å gå opp til første rundkjøring og ta til venstre, så var postkontoret rett borti veien. Det var det ikke, det var milevis å gå. Bildene er fra min 3 år gamle mobil, og sikkert ikke så skarpe, men det er de vi har.

Etter å ha gått i 27 varmegrader langs en hovedvei i mil etter mil, kom vi til et supermarked. Der fikk vi beskjed av noen ungdommer om at det sikkert var et postkontor der. Veldig usikker på om de i det hele tatt vet hva et postkontor er. Det var i hvert fall ikke noe postkontor der. Så vi gikk videre. I mil etter mil og 30 varmegrader. (følte at det ble varmere og varmere, og jeg overdriver ALDRI). Til slutt endte vi opp i en liten landsby som heter Playa Blanca. Og her var postkontoret. SOM VAR STENGT. På hverdager var det åpent til 14.30 og på lørdager til klokka 13. Hvem er det som er oppe så tidlig da?

Derfor tok vi rake veien ned til stranden. Vi holdt på å tørste i hjel.

Restauranten hadde sin egen papegøye. Vi synes egentlig den så litt rufsete ut, og den var sikkert vingeklippet. Dessuten stjal duene maten dens. Stakkars liten.

Etter å ha fått i oss en iskald pils ruslet vi videre. Langs strandpromenaden viste det seg, tar det bare 10-15 minutter å gå til Marina Rubicon.

Og det var en kjempefin tur, langs med vannet.

På et langt stykke av steinstranden rett ved marinaen, var det noen som hadde laget slike steinfigurer. Nesten som på Formentera. Men der er det turistene som har laget dem. Her er det kunstnere som hadde satt frem bøsser som du kunne putte penger på.

Den dagen fikk jeg trimmet litt mer enn jeg hadde lyst til. Da ble jeg støl under føttene igjen. Merkelig følelse.

Varmen har kommet tilbake, så nå har vi arkivert dynene igjen. Nå er det kun dynetrekk med pledd over som gjelder. Håper vi slipper å finne frem dynene igjen. Det er litt regn i ny og ne, men det er også massevis av deilig sol.

Vi har blitt bedre kjent med Sigurd og Johanna i «Hakuna Matata». En kveld var vi ute og tok en drink og pratet masse, og senere var vi ute og spiste middag.

De ble til og med «gamlingene» hjem til Numa, og det er bestandig hyggelig å få besøk i båten.

Vi var litt redd for at formen ikke skulle være så bra etter Hakuna Matata besøket. Men vi kan fortsatt holde tritt med ungdommene, så formen var bra dagen derpå. Og på formiddagen vinket vi hade til dem da de stevnet ut av marinaen med kurs for Fuerteventura.

Men vi kan ikke reise enda, for det er fortsatt reparasjoner som skal gjøres. Så da gjør vi som vi gjorde da vi bodde hjemme i Norge. Litt vasking, reparasjoner, vedlikehold osv. Det som ikke er så vanlig i forhold til da vi bodde i Norge er at vi spiser på restaurant hver dag. Og jeg slipper å lage middag så ofte.

En ting som ser ut til å ha bedret seg da vi flyttet om bord i Numa, er min søvn. Jeg sover bedre enn jeg har gjort på flere år. Selv om jeg våkner mange ganger i løpet av natten, så er sovetimene lenger enn våkentimene. Og det er så deilig.

Etter hvert ble også eksosen vår fikset.

Da er Numa fit for fight, og vi kan endelig reise fra Marina Rubicon. Alt som er blitt reparert her har kostet omtrent 1.000 Euro, men det har det vært verdt. Veldig skremmende med motorer som ikke vil gå i gir. Steinar jollet bort på marinakontoret og gjorde opp for oss. Og da er vi klare til å reise i morgen tidlig. Men først måtte vi ut å spise middag. Det er jo Halloween.

Siden vi selvfølgelig ikke har justert oss med 1 time tilbake var vi tidlig opp tirsdag 1. november. Så etter å ha kost oss med en kopp kaffe, sjekket hva som har skjedd i verden og gjort det man gjør om morgenen, slapp vi fortøyningene og satte kursen mot Fuerteventura.

Hei Fuerteventura. Det ser ikke så annerledes ut enn Lanzarote.

Og 7 timer etter avreise fra Lanzarote hadde kapteinen Gran Tarajal i sikte.

Det er en liten fiskelandsby på østkysten av Fuerteventura med omtrent 7.000 innbyggere. Vi kastet ankeret i bukta og tenkte vi skulle bade. Det er deilig vær og 25-27 varmegrader. MEN, det var bare 21 grader i vannet, og det er altfor kaldt for disse vikingene.

Vi hadde ikke lyst til å dra i land, så det ble «middag» om bord. Toast med ost, skinke, bacon og egg. Igjen. Det er nemlig veldig godt.

Nå tror jeg Numa er litt for vant til å ligge i marina, og er misfornøyd med å ligge til ankers. Det har vært en humpete natt, for hun har lagt seg med bredsiden til bølgene. Noe som gjør det ubehagelig for oss om bord.

Men vi tenkte vi skulle prøve å bli en natt til, for det er så deilig vær. Så jeg legger meg i trampolinen og skal sole meg. I så masse klær som man har på når vi er alene om bord. Da begynner det plutselig å banke i skroget, og jeg lurer på hva i alle sine dager kapteinen holder på med nå. Men det viser seg at Johanne og Sigurd fra Hakuna Matata også er her. De ligger i marinaen, men er nå på stranden. De synes øyensynlig ikke at 21 grader i vannet er for kaldt, så de kom svømmende på besøk. Sarongen kom på i en fart, og vi fikk hyggelig besøk i båten igjen.

Det var så hyggelig besøk, at de ble værende i noen timer. Og da var det ganske kaldt å skulle begynne på svømmeturen til land. Kapteinen låret jolla og kjørte dem innom stranden for å hente sakene sine, og tilbake til marinaen.

Vi gjorde en avtale om å dra inn å spise middag litt senere, så en times tid senere var vi på full fart inn til Gran Tarajal. Vi har jo hørt det i hele dag, sporadisk ganske høy musikk, men visste ikke helt hva det skulle bety. Men byen gjør seg klar til en musikk-festival. Det var rigget opp en gigantisk scene, og lydanlegget var formidabelt. Merkelig i en slik liten by. Men maten var deilig.

Morsomt å være sammen med Sigurd og Johanne igjen, men det var på tide for oss å reise videre. Vi hadde bestemt oss for å ta en nattseilas til Gran Canaria for å komme frem i lyset. Så da var det ha det bra til Hakuna Matata for denne gangen, og vi ser dem sikkert igjen snart.

Turen over gikk greit. Det var litt ruskete bølger midt på natten, så det ble litt lite søvn. Ved 5 tiden på morgenen kunne jeg klart se lysene fra Gran Canaria, og ved 6-7 tiden begynte det å poppe opp med båter som ville leke med meg. He-he. Men ikke denne gangen. Nå har jeg skjønt dette med AIS’en. Jeg tillot til og med en båt å passere meg på bare 1,003 NM uten å få panikk. Bærre lækkert.

Vi ringte til marinaen i Puerto Rico og spurte om de hadde plass til oss. Det var det ikke, men kanskje  i morgen. Det hadde vært morsomt å ligge der et par netter før vi reiser til Las Palmas. Det er mange, mange år siden vi var i Puerto Rico sist. Så ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Anfi del Mar i Arguineguin isteden.

Vi gikk ikke i land denne gangen heller, for kapteinen sovnet nesten med en gang vi kastet ankeret, og våknet ved halv 10 tiden på kvelden. Hvorpå han fortsatte å drunte i sofaen. Og selv om det ble en heller skumpete natt, så sov vi helt til klokka 08.30. Himmelrike.

På morgenkvisten kom Solveig og en venn forbi. Vi fikk i hvert fall vinket til dem. Men det blir vanskelig å komme om bord. Kanskje de vil ta en tur til Las Palmas og besøke oss.

Anfi del Mar er en turistplass. Veldig turistplass. Det går ferger forbi ankringsplassen hver halvtime. Noe som genererer ganske store bølger, og Numa hopper rundt som en vannloppe. Vannscootere brukte Numa som rundingsbøye, og «Crazy Bananaz» trukket av ribber brukte også Numa som rundingsbøye.  Og marinaen i Puerto Rico bare lo av oss når vi ville ha plass, så vi fant ut at Las Palmas er veldig fristende.

Turen til Las Palmas begynte veldig bra. Vi suste av gårde i over 8 knop. Medvind, medbølger og medstrøm i bøtter og spann. Så kom vi til flyplassen utenfor Las Palmas.

Da ble det motvind, motbølger og motstrøm. Vi stampet oss av gårde i 3 knop på motor. Det betyr at vi kom frem etter at alt var stengt. Vi tenkte å fylle diesel før vi ble henvist til plassen vår, og heldigvis var det ledig på fueldocken da vi kom. Og de hadde akkurat stengt, så derfor kunne vi ligge der til dagen etter.

Steinar gikk for å sjekke inn og kom tilbake som en tordensky. Vi skal ligge i Marina Vela Latina, selv om vi spesifiserte i bestillingen vår at vi IKKE ville ligge der.

Men, morgenen etter bar det i vei til Vela Latina.

Det første bildet viser ikke helt sannheten, for vi måtte nemlig dele mooringline med dem da vi først la til. Begge kapteinene ble fullstendig spinnville og kranglet hemningsløst med marineroene. Veldig deprimerende. Jeg hater virkelig slik krangling.

Den sveitsiske båten fikk etter mye om og men lov til å legge seg longside, mens vi måtte ligge slik vi lå. Men Oliver fra ARC kontoret lovet at han skulle fikse ny plass for oss, eller at vi kunne legge oss longside vi også. Etter at ARC+ har gått i morgen.

Men det var litt positivt i dag også da. Etter at vi hadde spist middag, gikk vi til Sailor’s Bay som vi hadde hørt er et samlingssted. Steinar sendte melding til Bjørn i «Josefine», som vi seilte med i 2005, og Erik og Tina i «Endorphine II» som vi har hatt besøk av i Vestfjordveien, om at vi var på plass i Sailor’s Bay. Og vips, så hadde vi en fantastisk hyggelig kveld med andre seilere. Det ble selvfølgelig sent før vi sjanglet tilbake til Numa.

Vi ruslet selvfølgelig bort for å vinke adjø til ARC+ båtene. Det var stor ståhei, med digg musikk som folk danset etter, og en speaker som ønsker hver og en god reise. Gooooooddd byyyyyee toooo youuu, welcome back to Graaaaan Caaaanaaria, ropte han til alle.

Men vi ventet jo veldig på å bli flyttet, så vi gikk tilbake til Numa ganske fort. I dag har vi ikke fått svar på VHF’en i det hele tatt. Hverken fra Oliver eller marinakontoret. Kan det være at de begynner å bli lei av oss?

Da vi kom tilbake til Numa åpnet himmelens sluser seg.

Det medførte at vannet i Vela Latina så ut som en kloakk.

Noe som var særdeles ekkelt og illeluktende. Vi har VIRKELIG ikke lyst til å ligge her. Vi er jo nesten helt alene, og langt fra alle andre ARC båter. Dessuten er fasilitetene helt under pari.

Dette var virkelig ikke slik vi ønsket at eventyret vårt skulle begynne. Steinar har ikke helt gitt opp håpet om å flytte, men jeg kjenner at håpet svinner og prøver å forberede meg på å bli her. Huff, det var mye klaging på en gang. Men maten på restaurantene her er veldig god.

På mandag gikk vi på ARC kontoret og sjekket inn. Vi fikk massevis av papirer vi skal fylle ut, og informasjon om diverse evenementer. I ARC butikken hentet vi bestillingen vår. Det skulle være piquet skjorter til Robert, Steinar og meg. Og det var det. Samt crew jakker til samme personer. Dessverre ikke til Steinar. Og det viste seg at han ikke hadde bestilt til seg selv. Han hadde sikkert glemt å lagre eller noe da han bestilte, men det var noe skikkelig dritt.

Altså enda en ting som ikke var helt på stell, så kapteinen hadde fått  nok, og kastet seg over VHF’en da vi gikk fra ARC kontoret og kalte opp Oliver. Han svarte med en gang. Og han skulle komme bortom Numa med en gang. Så vi jogget hjemover. Vi ble så glad da Oliver faktisk dukket opp, og sa han skulle prøve igjen på marinakontoret. Han hadde visst forsøkt i hele går. Han regnet med at vi hadde en avklaring i løpet av et par timer. Vi avventer saken.

På ARC kontoret hadde vi fått passene våre. Men de må ha bilder. Noe vi ikke har. Men, vi har en printer. Den er over 9 år gammel og har blitt brukt 4 ganger eller noe. Det er i hvert fall 5 år siden sist. Og vi har aldri byttet fargepatroner. Spenningen var stor da vi prøvde oss på en kopi først.

Den koblet seg til PC’en min helt automatisk. Vi fant noen bilder, trykket print, og ut kom det bilder. I farger. Vi er imponert.

Ikke nok med denne positive hendelsen i dag. Oliver kom tilbake etter et par timer, og sa at vi kunne flytte til pontong S, plass 40 og 41 når som helst vi ville. Jeg ble så glad at jeg holdt på å begynne å grine. Og aldri har du sett noen ta fortøyningene så fort som vi gjorde da. 30 minutter etterpå kom vi fossende inn i Marina Las Palmas, og peilet oss inn på S-brygga og plass 40/41. Marineroene hadde sin fulle hyre med å holde styr på oss.

Så nå ligger vi her, og er bare lykkelige. Det er til og med 3 andre norske båter på denne brygga.

LA EVENTYRET BEGYNNE !!!!