Så var vi plutselig alene da. Kapteinen og jeg. For første gang på nesten to måneder. I karibien. I solen og varmen og Ste. Anne på Martinique. Helt alene he-he.
Steinar benyttet selvfølgelig anledningen til å gå tilbake til sin vante påkledning.
Men han har også blitt inspirert av Robert tror jeg. For det er ikke måte på til mat som lages i Numa for tiden. Av Steinar.
Men de første dagene brukte vi selvfølgelig til å komme i orden igjen. Det var sengetøy og håndklær som skulle vaskes. Og de var det massevis av. Men hva gjør vel det. Vi ligger i en fantastisk flott bukt med rent vann. Det betyr at watermakeren kan gå så mye som vi trenger, og vaskemaskinen fungerer fortsatt perfekt etter 10 år. Kryss fingrene.
Vi har vært inne i Le Marine og bunkret opp litt av hvert av matvarer. Og det må jo prøves ut.
Le Marine er hovedstedet for charter på Martinique, og det er en gedigent stor marina. Med alt et hjerte kan ønske av chandlere.
Steinar gikk fullstendig i frø, og jeg gikk fullstendig i oppløsning. Etter en og en halv time med de samme hyllene, med de samme varene som skulle sjekkes en gang til, og enda flere hyller som fortsatt ikke var utforsket, trodde jeg at jeg skulle forgå av kjedsomhet. Så jeg gikk ut for å sjekke omgivelsene.
Men heldigvis. Etter et par timer hadde kapteinen funnet både det han skulle ha, og det han ikke skulle ha. Og jeg kunne endelig få mat.
Vel bespist og bedrukket, kunne vi ikke finne dagligvarebutikken i Le Marine, så vi reiste tilbake til Numa. Det lå det beskjed om at Hanne hadde ringt, så jeg ringte tilbake. Og beskjeden var: Hun og Rikke kommer på besøk fra 26. januar til 11. februar. Jippi. Gleder oss.
Vi har funnet ut at det er like greit å handle i Ste.Anne som i Le Marine. Det er kortere vei, og vi vet hvor butikkene er. De er dessuten velutstyrt, med alt vi trenger i hvert fall. Ikke er det noe dyrere heller.
Nå som alle har reist fra oss, eller det ikke lenger noen som dykker på ankeret. Steinar er jo rolig som vanlig, mens jeg gjerne skal se hvordan det ligger. Så……………..da må jeg til pers.
Og det må bare innrømmes. Snorkling er ikke min sterkeste side. Så Steinar snorklet ut med undervannskameraet, og tok litt bilder, og en videosnutt.
Kjempefint bilde tatt av Numa fra vannoverflaten.
Dessverre er dette kameraet også nærmere 10 år gammelt, så det er ikke helt vanntett lenger. Håper det varer litt til, men håpet er lite.
Vi har også hatt besøk i båten noen ganger. Først av Hilde og Erik-Andrè på «Seas the Day». Vi hadde kjøpt 3 flasker billig rødvin og en flaske rosèvin. Så vi trengte hjelp til å godkjenne dem. Ikke en av flaskene kostet over 5 Euro. Den billigste kostet 2,65. Det ble en hyggelig kveld, men bare 2 av flaskene ble godkjent. Rosèvinen var udrikkelig, så den helte vi ut. Det samme skjedde med en av rødvinene, og det var IKKE den til 2,65 Euro. Nå har «Seas the Day» reist videre, og vi ser nok ikke dem igjen hvis de ikke legger ut på langtur igjen da. Hyggelig å ha møtt dere, og datteren deres Thea. Og takk for isen vi fikk.
Det kommer fortsatt noen heftige regnbyger = squaller her i karibien. Men sola kommer tilbake umiddelbart etterpå.
Vi er flinke og lager mat i båten. Noen ganger. En gang i blant. Og Steinar fortsetter å imponere.
Vi har også funnet noen kjøttkaker som faktisk smaker veldig godt. Da jeg var ferdig å skrive forrige blogg hadde jeg skrevet hele dagen. Ikke spist noe, og drukket ørten pils. Så blodsukkeret var ikke tilstedeværende, humøret var på bånn og tarmene skrek etter noe å jobbe med. Da lagde jeg dette:
Det begynner også å «poppe» opp med gamle kjente på denne ankerplassen. «Hakuna Matata» sveivet forbi og ropte hei. Men vi så ikke mer til dem. Og vi har fått ny nabo nå som «Seas the Day» har reist videre.
Conny og Carina er superhyggelige folk. På alder med oss og veldig sosiale. Vi håper å bli bedre kjent med dem. Og både «Numa-folket» og «Ultimo-folket» elsker å gå på restaurant.
Etter at vi hadde vært ute å spist den dagen ble Conny og Carina med hjem til oss, og vi fikk besøk av et engelsk ektepar også. Frank og Amanda (Mandy) i «Infinity B) altså «∞β». De fikk servert en pils, men egentlig ville de bare verve oss til «Ocean Cruising Club». Det er en klubb som møtes på SSB radioen klokka 07:30 hver morgen. Det gjenstår å se om kapteinen er opp så tidlig.
Eirin og Jacob i «Mosaikk» har også kommet, og ligger på vår styrbord side.
De er unge og spreke, og har undersøkt mer om denne plassen enn vi har klart på 14 dager. Ungdom og virkelyst. Veldig slitsomt. Vi har også lest i boka vår «Windward Islands» at restauranten «Chez la Martine» setter opp border og stoler i sidegaten klokka 18. OG serverer den billigste maten og pilsen i byen. Men det måtte en Eirin og en Jacob til for å dra oss inn dit.
Maten var litt sånn fingermat aktig, men ganske god. Vi ble mette i hvert fall. Og for 2 drinker, 8 pils og 24 fingermat (kylling og reker tror vi) betalte vi 40,50 Euro. Det er billig det. Etterpå reiste vi en liten tur på besøk til «Ultimo».
Det begynner å bli veldig vanskelig å få opp dette ankeret vårt i denne bukta. Nå har Erik og Tina på «Endorphine II» også kommet.
Så nå er vi faktisk 4 norske båter som ligger her. «Numa», «Mosaikk», «Endorphine II» og «Go Beyond». Den siste båten kjenner vi ikke. Men det kan jo hende at vi blir det snart.
«Ultimo» har lagt seg i marinaen i Le Marine for litt reparasjoner. Steinar jollet inn dit for å bli med på seilloftet som Conny har skrytt så veldig av. Det var visst veldig fint, men altfor dyrt. Og de har mye å gjøre. Vi må jo reparere forseilet vårt, selv om Robert gjorde en god jobb over Atlanteren. Det holder godt enda. Men «Ultimo» inviterte oss ut på middag på en ny restaurant de har oppdaget.
Men vi er ikke bare på restauranter. Vi jobber og sliter også. Massevis. En gang i blant. Vi har nemlig fått kakerlakker om bord. Små jævler som heter Germans. Ikke det at tyskere er kakerlakker tror jeg, men de heter nå det da. De er ikke store, og gjør ingen skade. MEN DET ER VELDIG EKKELT.
Kapteinen gjør ingenting halvveis når vi er infisert med i hvert fall 3 kakerlakker, så da har han kjøpt 20 – 30 giftfeller og plassert dem over hele båten. Samt noen klissete feller som de setter seg fast i. Og vi har vasket. Til og med komfyren er blitt løftet opp og vasket under. Og under platene i gulvet. Overalt. Og sprayflasker med gift er innkjøpt og plassert lett tilgjengelig.
Siden kapteinen ikke gjør noe halvveis, så sover ikke jeg så godt for tiden. Han legger seg gjerne etter meg. Og da har jeg sovnet. Men siden han er på kakerlakkjakt, og det er nattdyr, blir lyset (alt lyset) slått på før han legger seg. Også i lugaren vår. Og da er jeg våken. Veldig lenge. Håper de udyrene snart er utryddet så det går an å få litt fred.
Vi gjør andre ting også. Vel, jeg vasker for det meste. Men Steinar reparerer i fleng.
Og så var det tid for beach party igjen. Trodde vi. Conny og Carina hadde fått nyss om at det skulle være grillparty på stranden i Le Marine, så vi ble invitert med sammen med Pål og Kjerstin i en båt jeg ikke husker navnet på, samt noen kanadiere.
Etter et glass vin i «Ultimo» jollet vi bort på stranden. Der var det helt mørkt og folketomt. Ingen Pål og ingen Kjerstin eller noen som helst. Men, vi omstiller oss raskt, og fant en helt fantastisk restaurant som heter «Zanzibar». Rett over gaten fra stranden. Ultimo-folket og Numa-folket havnet nok en gang på restaurant.
Og der koste vi oss som vanlig sammen med Conny og Carina. Et par med fantastisk sans for humor, og et oppkomme av historier. Heldigvis blir det ikke så sene kvelder med herr og fru «Ultimo», så ved 22 tiden var herr og fru «Numa» vel hjemme.
Det er verre med alle disse nordmennene som omgir oss. Og så så unge som de er. Nå har Karoline og Espen på «Marlene» også kommet.
Steinar og jeg hadde tenkt å ta en tur til en blues bar på stranden her i Ste.Anne. En som Conny har anbefalt på det varmeste. Dermed sendte Steinar ut en invitasjon på «Langturseiler gruppen», og inviterte med de som hadde lyst. Og kapteinen og jeg la i vei. Først med jolle til Ste. Anne, og deretter til fots over knausen og ned på stranden.
Da vi kom frem var klokka litt over 18, og ALT var stengt. Utenom et lite gatekjøkken som solgte crêpes. På «Les Filetes Bleus» ante de ikke hva vi snakket om da vi spurte om blues musikk. Vi sendte melding med en gang om at det var liten vits å komme til stranden. Karoline og Espen fikk ikke med seg det. Så vi fikk i hvert fall en pannekake og en pils sammen med dem.
Litt skuffet over matutvalget, gikk vi tilbake til Ste. Anne og møtte Eirin, Jacob, Tina og Erik på «Dunette».
Etter et par drinker var stemningen på oppadgående, og lommeboka på nedadgående. Vi ble enige om at dette ble altfor dyrt, og bestemte oss for å fortsette festen i Numa. Selvfølgelig. Dessverre reiste alle innom sin egen båt og tok med drikkevarer. Så det gikk som det måtte gå. Norske seilere på tur. Alt gikk ned på høykant.
Man må rett og slett kalle det en rotbløyte. Sistemann forsvant visst ut av Numa ved halv 6 tiden om morgenen. Da hadde fru Numa ligget og sovet LENGE.
Og det gjorde vondt å våkne dagen derpå. Selv om dette er hva som møtte meg.
For å si det slik. Det ble ikke noe av alt det vi hadde planlagt i går kveld. Vi skulle ha yoga på stranden, stå på vannski, wakeboard og jeg vet ikke hva. Vi skulle i hvert fall ha massevis av vannleker. Heldigvis fikk jeg slippe det. Dagen derpå forsvant bare som en ullen tåke, og vekk var den. Espen på «Mosaikk» våknet visst ikke før to dager etterpå. Disse ungdommene. At de ikke kan klare å holde seg i skinnet. Og for å si det slik, gulvet i cockpit måtte vaskes en gang til.
Så brukte vi rett og slett noen dager i Numa og koste oss. Med hjemmelaget mat, internett, chatting, solnedganger, filmer og serier. Herlige dager.
Men så var det på tide å bevege seg ut av hjemmet igjen. Vi trengte å proviantere etter festen forrige dagen.
Mens jeg arkiverte all provianten på dertil egnede plasser, reiste Steinar til «Ultimo» og fikk filmer og bilder på harddisken vår. Deretter til «Marlene» som også hadde masse filmer vi kunne få. Dermed har vi massevis av underholdning i mange måneder ville jeg tro.
Nå er vil helt sikre på at vi kakerlakker om bord. 3 har gått i «klisterfella» og Steinar har kverket et par med giftsprayen. Så nå er vi oppe i 8 eller 9 av kreka. Vi får håpe alle giftfellene virker. Og ikke nok med det. Da kapteinen skulle lage brød i dag, fant han MELDYR på alle posene med mel vi kjøpte her for 14 dager siden. Det kravlet larver rundt i plastboksen. Alt melet ble umiddelbart kastet. Og istedenfor å klargjøre lugarene til Rikke og Hanne, ble det opprydding og vasking i provianten.
Heldigvis kunne vi kose oss med deilig mat på «Number 20» i Le Marine om kvelden. Sammen med Conny, Carina, Karoline og Espen. Veldig kjekt med Espen da, som har studert i Frankrike. Han oversetter for oss.
Da nærmer det seg veldig ankomst fra Hanne og Rikke, og endelig klarte vi å få opp ankeret utenfor Ste. Anne. Kjetting og brudeskræv var fullstendig gjengrodd av lange hårete vekster. Og veldig, veldig møkkete. Men ned i ankerbrønnen åkte det, med møkk og hår og det hele. Skikkelig stinkete. Først trodde vi at motorene også hadde grodd igjen, men til slutt gikk de fint. Så da vinket vi adjø til Ste.Anne.
Vi fikk en herlig seilas, eller rettere sagt motortur opp til Les Anses D’Arlet. En utrolig idyllisk liten plass.
Og nærmeste nabo her er «Tone II». Der bor Even og Anne. Even kom en tur bortom mens jeg snorklet på ankeret. Ganske tøft gjort av meg, spør du meg (uten svømmeføtter). Steinar inviterte dem over på et glass rødvin i kveld. Men først dro kapteinen og jeg i land for å spise litt.
Inne i landsbyen fant vi ikke noe som var oppe, så vi gikk på stranden. Der fant vi en liten restaurant blant palmene, og satte oss der sultne som ulver. Men det var skikkelig laidback, så det tok vinter og vår før vi fikk noe å spise og drikke. Til slutt hadde vi allikevel fått gaflet i oss stekt kylling og et par Lorraine hver. Så da var vi mette og fornøyde. Det er noe spesielt med det å sitte under palmene, på stranden og nyte mat og drikke. Deilig er det.
Vel tilbake i Numa tok det ikke lange tiden før Anne og Even ankom skuta.
Som alle andre seilende mennesker vi har møtt, er også disse hyggelige folk som det er godt å være sammen med. Det ble mye prat, rødvin, nøtter og potetgull. Men allerede klokka 23:30 måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg holder ikke til langt utover natten lenger er jeg redd.
Så var endelig dagen kommet. Hanne og Rikke kommer. Og jeg hadde fortsatt ikke gjort klart lugarene. Altfor mye sosialt samvær. Men vi fikk heist ankeret uten problemer, og kommet oss til Fort de France. Der kastet vi ankeret rett bak «Hakuna Matata». Men der var ingen hjemme. Og jeg fikk gjort klart lugarene. Så nå er alt klart for gjestene våre.
Etter å ha spist pizza på den italienske restauranten i lyskrysset, reiste vi til flyplassen og tok dem i mot. Veldig morsomt å få besøk. Flyturen hadde gått over all forventning bra. De var selvfølgelig slitne, men det går nok over etter et par dager.
Gjestene våre brukte selvfølgelig resten av kvelden til å komme i orden i lugarene sine. Mat skulle de ikke ha, men et par glass vin ble det. De hadde også med gave fra Robert.
Jeg mistenker den mannen for å utstyre byssa mi for hans tur over Stillehavet. Det var ting som han savnet da han var med over Atlanteren nemlig. Som slikkepott, mange boller, sil, måleskjeer, negro (mer korrekt kjent som sukkerkulør), kjøttbuljong, kjøttkakesaus, bernaisesaus og krydder. Håper holdbarhetsdatoen er på noen år. Hvordan man bruker kjøttbuljong er meg en gåte.
Dagen etter måtte vi selvfølgelig i land og se Fort de France. Og Hanne skulle ha «flagrende gevanter».
Og som de fantastiske vertene vi er, Steinar og jeg, så vartet vi opp med frokost nummer 2.
Fort de France er ikke en særlig vakker by. Det selges helt usannsynlig mye jalla varer som ser ut til å stamme fra 80 tallet. Jeg tenkte at det måtte være klær til å kle seg ut med. Men vi fant litt å kjøpe alle sammen.
Vel tilbake i Numa ble det litt bading og avslapping før vi heiste ankeret igjen.
Vi tenkte gjestene våre skulle få en rolig start på oppholdet, så vi seilte i hele 20 minutter til Anse Mitan tvers over bukta. 7 knop på bare forseilet. Herlig. Her var vi også i 2005, og møtte på «Veto» i marinaen. Kapteinen bestemte at vi skulle i land før det ble mørkt. Så da ble det slik.
Etter å ha sjekket ut diverse butikker, og fått gjensyn med marinaen var vi sultne. Vi fant en restaurant som var åpen «all day». Ellers så åpner ikke restaurantene for middagsservering før klokka 19 her på Martinique. Noe vi har vanskelig for å lære oss.
Vi ble mette. Det er for så vidt det beste jeg har å si om den restauranten. Vel, personalet var jo også hjelpsomme og maten kom fort. Etter maten hadde vi ikke behov for ytterligere utskeielser, så vi fortet oss tilbake til Numa.
Dagen etter var vi tidlig oppe alle sammen. Og det skulle vise seg å bli en ganske så sløv dag.
Det blåser og regner litt, så vi motorerte bare rundt odden til Grande Anse D’Arlet. Også en pittoresk liten bukt.
Men i dag holdt vi oss i båten, og spiste både frokost, lunsj og middag i Numa. Det viser seg at Hanne og Rikke er så kjappe til å vaske opp, at jeg får ikke engang tenkt tanken før oppvasken er tatt. Ikke at jeg klager.
Litt bading og soling ble det jo i dag også.
Men dagen etter dro vi i land på oppdagelsesferd. Den tok ikke så lange tiden, for det er bare en gate langs med stranden. Vel, kanskje litt mer, men ikke mye. Og vakkert er det her også.
Litt før klokka 4 var jeg så sulten at den store skjelven hadde tatt meg. Så vi satte oss ned på en liten restaurant helt i vannkanten. Det viste seg at serveringen stenger klokka 15 og åpner igjen klokka 19. Jeg lurer på når vi skal begynne å skjønne disse åpningstidene. Men servicen var helt upåklagelig. Og vi fikk pizzaen vår allikevel.
Vi tok en liten runde til rundt landsbyen for å finne en dagligvarebutikk. Men det fant vi ikke, så turen gikk tilbake til Numa. Ingen middag i kveld. Vi var altfor mette. Så isteden avsluttet vi kvelden med et slag Liverpool.
Dagen etter gikk vi også på land for å finne dagligvareforretning. Vi fant en, men den så ikke ut til å skulle åpne med det aller første. Så da ble det en lunsjmatbit på stranden isteden. Denne gangen var problemet at det ikke ÅPNET før klokka 12. Så jeg måtte vente. Sulten som en ulv. Men også her var servicen upåklagelig. Kl. 11:50 stod kyllingsalaten på borden. Herlig.
Men, alle gode ting tar slutt. Også Grand Anse D’Arlet. Ankeret ble hevet, og vi satte kursen mot Ste.Anne.
Før vi kastet ankeret, var vi innom Le Marine og fylte opp Numa med diesel.
Da vi vel var kommet på plass ved Ste. Anne oppdaget vi at her ligger de fortsatt på rekke og rad. «Endorphine II», «Mosaikk», «Tone II» og «Go Beyond». Det er visst ikke bare vi som har problemer med å reise fra denne bukta.
Denne dagen var det Hanne og Rikke som lagde middag om bord. Herlig omelett med pølser, skinke og ost og masse godis. Nam nam. Det smakte utsøkt og vi ble stapp mette.
I går kom jeg på den fantastiske ideen å reise til Bequia. Buktene her på Martinique er jo vakre, men ganske like. Så det er jo morsomt å se noe annet. Alle tente på ideen, så slik blir det. Men først måtte vi vise frem Ste. Anne som vi har brukt så mye tid i.
Vi fant alt vi trengte i butikkene i Ste. Anne. Øl og vann har vi tenkt å spare til «Friendship Side» i Bequia. Da slipper vi å bære.
Steinar jollet inn til Le Marine og sjekket oss ut av Martinique, og ved 18 tiden var vi på full fart mot Bequia.
Det viste seg å bli en særdeles skumpete og ubehagelig nattseilas. Godt å kunne vise gjestene litt annet enn bare gloria. Men det hadde ikke behøvd å være SÅ ubehagelig. Steinar er en gentleman, selv om vi har blitt enige om ikke å ta vaktene for hverandre. Han vekket meg ikke før klokka 04:15. Med ordene: «Vinden gir seg mer og mer, for vi kommer i le av St. Vincent», gikk han og la seg. 10 minutter etterpå blåste det 35 knop over dekk, og jeg var ganske redd. Lente meg litt over mot bølgene og vinden for å hjelpe Numa til ikke å velte. Noe så dumt. Det skjer jo ikke.
Ved 10 tiden kunne vi endelig kaste ankeret i Admiralty Bay på Bequia. Og før jeg hadde fått sukk for meg, så hadde Hanne vasket cockpit 🙂
Vi får jo bare herlige gjester om bord. De kan lage mat, og de vasker, og de er hyggelig selskap, og de spanderer på restaurant. Det eneste som er litt dumt er at Rikke vinner i Liverpool hele tiden. Så hun kan kanskje reise hjem snart.
Vi kom oss ikke i land i Port Elizabeth første dagen. Etter at Hanne og Rikke hadde badet i deilig vann, og solt seg i trampolinen ble det et skikkelig grisevær med øs pøs regnevær (på Hannes nyvaskede gulv), og massevis av vind. Vi lagde oss hamburgere og tok en brødskive på kvelden.
Dagen etter viste Bequia seg derimot fra sin beste side. Etter at kapteinen hadde sjekket oss inn, reiste vi til land. Vi hadde tenkt å utforske hele bukta, og gikk derfor først til venstre mot «Devil’s Table». Steinar ville på seilmakeren som ligger den veien.
Her er det nok for det meste lokalbefolkning som bor. Det var både lekre, og ikke så lekre hus langs veien. Og masse lekre biler. Etter en stund hadde vi fått nok i varmen og snudde. På tilbakeveien så vi skiltet til «Papa’s». Det har vi hørt mye flott om så vi stoppet der for noe å drikke. Her var det «grisefest» første juledag. I morgen skal det visst være «Super Bowl fest». Har visst noe med amerikansk fotball å gjøre.
Hanne og Rikke fikk også shoppet litt på markedet. Det må være det dyreste markedet i hele karibien, men det brydde de seg ikke om. Armbånd ble det.
Etter litt shopping hadde vi fått mer enn nok av å gå i varmen, så vi tok jolla til «Jack’s» og Princess Margaret Beach istedenfor å gå. Og det falt i smak hos gjestene våre. Det visste vi selvfølgelig. Hva er det å ikke like liksom.
Så var vi klare for litt bading og soling på Numa igjen. Må jo slappe av etter en slik anstrengende tur. Rikke og Hanne begynner å skjønne tempoet i Numa nå. Og de tilpasser seg eksemplarisk. Det er full forståelse for at dette er et anstrengende liv.
Etter hvert ble vi jo sultne igjen, og turen gikk nok en gang i land. Denne gangen gikk vi til høyre ved jollekaia. Vi har «Mack’s Pizza» som sluttdestinasjon.
Etter rompunsjen på «Frangipani» smakte det fortreffelig med pizza på «Mac’s». Et lite skår i gleden var at for første gang opplevde vi tiggere i Bequia. Altså en som står utenfor en restaurant og tigger mat. Vi satt helt ute ved kanten, og jeg var førstemann til å ikke klare å spise opp pizzaen. Han var der da på et blunk og spurte om han kunne få resten. Noe han fikk. Jeg fikk helt vondt i hjertet. Men Steinar ble ganske irritert, for selvfølgelig ønsker ikke restauranter å ha tiggere rundt dørene. Allikevel, jeg klarte ikke å la være.
Det skulle være steelband konsert på «Frangipani» i kveld. Etter at vi hadde fått pakket alle pizzaene i en doggie-bag (ingen klarte å spise opp), ruslet vi tilbake dit.
Vi ble vel ikke så veldig imponert. Vel, det er imponerende at de i det hele tatt klarer å få toner ut av oljefatene sine. Men ikke så imponerende at det er moderne pop musikk. Vi ville ha raggae og karibisk musikk. Så vi ble ikke så lenge.
På veien tilbake til jolla fikk Steinar en ny venn som han ikke ville akseptere vennskapet til. Bare fordi denne nye vennen hadde lyst på pizzaen han bar på. Vi andre hadde det veldig morsomt da.
Fredag fikk vi bunkret opp med drikkevarer fra «Friendship Side». Veldig kjekt å slippe å bære. Etter å ha badet og solt litt reiste vi i land. I dag er det utflukt til skilpaddefarmen som er på programmet. Det er en fyr som har påtatt seg å redde havskilpaddene i området. Og det må vi se.
Det tok ikke veldig lange tiden å se på skilpaddene. For det er ikke et stort sted. Men han som eier det var VELDIG pratesyk, og til slutt var det en av de ansatte som spurte meg (veldig forsiktig) om vi kanskje kunne gå snart. Det var nemlig lunsjtid. Så da gjorde vi det. Og det var lunsjtid for oss også. Vi ba taxien som hadde ventet på oss om å sette oss av på «Sugar Reef». Det er slik en fantastisk plass.
Vel tilbake i Port Elizabeth sjekket vi prisen for en melon. Det er ca. kr. 150,-. Vanvittig. Men det koster helt enormt for frukt og grønnsaker her i Bequia. Vel, vel. Vi får tenke litt på det. Noe mer tur på land ble det ikke i dag. Vi spiste faktisk opp pizzaen fra i går. Rester altså. Varmet i stekeovnen. Tror det er første gangen JEG har brukt ovnen. Og den fungerer bra. Hmmmmm, kanskje jeg skal begynne å bruke den til noe annet enn brødboks?
Det er helt fantastisk å ha Hanne om bord. Hun blir litt rastløs nemlig. Og da må hun vaske. Nå er det vasket på de utilgjengelige flatene bak komfyren. Så var de kanskje ikke så utilgjengelige allikevel. Og cockpit er vasket enda en gang. Og salongen. Og det blir vasket opp. Jeg gjør altså ikke en dritt for å si det mildt. Abstinensene vil komme et par timer etter at hun har reist hjem.
I morgen reiser vi nordover igjen, så Hanne ble med Steinar inn til Port Elizabeth for å sjekke oss ut. Steinar vet nemlig ikke hvordan en melon ser ut, så hun måtte være med. Vi har bestemt oss for å spandere melon på Mette og Espen som kommer på besøk 7. februar. Men, å ta med Steinar på handletur betyr å komme tilbake med mer enn vi har bestilt.
Men det er jo bare spennende.
Siden vi reiser grytidlig i morgen tidlig, måtte vi avslutte med en liten tur på «Jack’s». Det begynner å bli det nye favorittstedet i Bequia.
Så var det avreisedag igjen. Som vanlig har det vært deilig å være i Bequia. Klokka 06:10 hadde vi lagt Admiralty Bay bak oss og satt kursen for Marigot Bay på St. Lucia. Det ble selvfølgelig en huskete tur, men ikke så aller verst. Sånn midtveis fikk Numa en raptus, og ville nok tilbake til Bequia. Plutselig hadde jeg St. Vincent i baugen, og ikke St. Lucia og pitonene. Det hadde vært vindskifte uten at jeg hadde merket noe som helst, og det taklet ikke «Juan» autopiloten vår. Vel, vel. Det ble ordnet opp i da kapteinen fikk nyss om hendelsen.
Ved 17 tiden var vi så heldige å få den siste ledige bøya i Marigot Bay. Han som hjalp oss var veldig hyggelig, men kanskje litt i overkant interessert i Rikke. Ha-ha. Det hadde vi det litt morsomt med.
Steinar og Rikke kastet seg i jolla for å dra på sightseeing. Hanne og jeg ville heller ha en rolig stund i Numa. Men etter hvert ser vi at Steinar er på Facebook, og da er han vel ikke i jolla. Det viste seg at han og Rikke hadde vært på «Doolittles» og tatt en rompunsj. Så de var lykkelige da de kom tilbake. Og fnisete. Men, de hadde også funnet plassen vi spiste på den kvelden.
Dagen etter begynte med litt regnbyger, men det klarnet opp litt etter litt.
Hanne og Rikke ble med Steinar inn til land da han skulle sjekke oss inn. De ville gjerne på Capella Marigot Bay Resort. Så kan vi møte dem der senere.
Det er virkelig ikke noe feil i å tilbringe et par timer på Capella Marigot Bay Resort. Dette er en film som Rikke har tatt.
Men Steinar og jeg dro ikke i land igjen. Vi må jo benytte sjansen når gjestene våre er vekk. Steinar måtte ordne med Rikkes toalett, som var tett. Det er nok tilbakeslagsventilen som er gåen. Og jeg fikk vasket badet vårt og ordnet litt i lugaren. Jeg fikk til og med vasket vinduene og dørene. Det var sårt tiltrengt, og jeg må jo forte meg mens Hanne er borte. Ellers er det gjort før jeg får snudd meg. Så nå er det tipp topp til Espen og Mette kommer i morgen.
Vi har også betalt i dyre dommer for noen bananer og litt frukt av herremannen som kommer hver morgen. Han kommer i en segneferdig kano og selger all slags frukt. Han har på seg nisselue, og roper «woooopp, woooop» når han kommer. Ikke mulig å overhøre.
Ved 16 tiden var vi alle sultne, så Hanne og Rikke ble hentet i land. Fikset seg litt, og så jumpet vi i jolla igjen. «Doolittles» skal sjekkes med henhold til lunsj i morgen, så da kan vi like så godt spise en tidlig middag.
Det er fantastisk stille og rolig her i Marigot Bay. Ingen støyende musikk til langt ut på morgenkvisten. Vannet er rolig, og alt er skikkelig bekvemt rett og slett.
Kvelden ble avsluttet med nok et slag Liverpool. Men nå får det snart være slutt. Det er bestandig Rikke eller Steinar som vinner.
Dagen etter opprant med en stille og rolig morgen. Litt overskyet og regn i dag også. Men det går over. Vi tenkte at gjestene våre kanskje ville gi et pip fra seg når de sitter i taxien fra Castries og cruise skipet sitt. Men den gang ei. Ved 11 tiden hørte vi en gjennomtrengende plystring fra brygga, og der står Espen og Mette. Steinar joller inn og henter dem, mens vi andre gjør klar «bevertningen».
Jeg tenker at det er SÅ veldig hyggelig av dem å komme til oss når de er på cruise i karibien. Og så på Mettes 50 års dag. Men det var de selv som valgte det, så da så. Vi hadde en kjempehyggelig og livlig sammenkomst i Numa. Vi drakk champagne (som Mona og Per hadde etterlatt), og vi spiste skinke og melon og annen frukt. Og vi drakk pils. Og hvitvin. Og vann. Stemningen var etter hvert skyhøy, og vi tok en liten jolletur rundt Marigot Bay, før vi dro til «Doolittles» og spiste lunsj.
Marigot Bay er jo så vakker, så man kan ikke reise herfra uten å hatt en liten rundtur.
Jeg fikk visst ikke tatt så mange bilder fra «Doolittles». Men det er helt sant. Vi spiste også. Det ble bare altfor hyggelig, med mye prat og latter. Så jeg kunne ikke kaste bort tiden på å ta bilder.
Etterpå rakk vi en tur bort på stranden på «palmehalvøya» også. Og et lite bad.
Men så var det slutt på festen. Mette og Espen måtte rekke cruiseskipet sitt. Det skulle gå klokka 17, så 15:30 ble de avlevert på brygga igjen. Da stod heldigvis taxien og ventet på dem. Og siden vi ikke har hørt noe annet, så koser de seg nok fortsatt på cruise. Det er merkelig at vi må helt til St. Lucia for å treffe dem. Det er jo evigheter siden sist vi så Mette og Espen. Helt sikkert ett år siden. Morsomt var det lell. Både Mette og Espen er morsomme personer som vi setter stor pris på. Dere er hjertelig velkommen tilbake en annen gang.
På veien tilbake til Numa sveivet vi innom «Ultimo» som holdt på å legge til i marinaen. Vi sa bare hei. Men senere på dagen fikk vi besøk av Rune på «Babette». Han ville at vi skulle komme på «Chateau Mygo» på en drink. Noe som var altfor tidlig for oss. Vi prøvde å komme oss etter festen tidligere på dagen. Etter at han hadde reist fant vi ut at vi likevel kunne ta en tur. Vi dro innom «Ultimo» på veien for å fortelle at vi reiser videre i morgen. De har gjester om bord, og vi ser dem sikkert lenger nordover senere. På «Chateau Mygo» var Rune og mannskapet hans i gang med å spise, så vi ville ikke trenge oss på. Vi tok en pytteliten drink og jollet tilbake til Numa. Vel fornøyd med dagen.
Conny og Carina kom innom på morgenkvisten dagen etter og sa hade. De kommer nordover om noen dager.
Så ved 11:30 tiden slapp vi fortøyningene til bøya, og satte kursen mot Rodney Bay. Vi må jo vise gjestene våre hvor ARC’en kommer inn. Der har vi også brukt mye tid. Det er «rett rundt svingen», så ved 2 tiden kastet vi ankeret utenfor Reduit Beach. Og gjett om det var noen som var glade for å kunne bade fra båten igjen.
Jeg var trøtt og sliten etter å ha vært tidlig oppe, så jeg tok en siesta på et par timer faktisk. Da jeg våknet var de andre klare for en tur på land. Og det fikk de lov til. Alenetid på meg. Men, det tok ikke lange tiden før de var tilbake. De hadde ikke fått jolla opp på land uten å bade.
Men ett sted hadde de funnet. «Jacque’s» der vi skal spise premien til Robert.
De hadde bestilt bord til klokka 19. Og i god tid før det fortøyde vi jolla der, og gikk bort til «Spinnaker» for en drink. Til Rikkes store glede var det fortsatt siste rest av happy hour, så hun fikk 2 rompunsjer til prisen av en. Du store lykke.
Men denne gangen skulle vi ikke spise på «Spinnaker», bare ha en liten drink. Så etterpå gikk vi til «Jacque’s» og spiste en fantastisk middag.
Tusen takk Robert. Det er den billigste middagen vi har spist hittil på turen. Vi måtte bare betale drikkevarene, og de spanderte Hanne. Gratis altså. Serveringen var helt perfekt, restauranten lå idyllisk til rett i innseilingen til Rodney Bay. De solgte også parfyme, og det måtte jeg kjøpe.
Dagen etter hadde kapteinen egentlig bestemt at vi ikke skulle reise videre til Martinique i dag. Men han ombestemte seg. Så derfor ble vi alle med inn til Rodney Bay Marina da han skulle sjekke oss ut. Måtte jo vise frem marinaen vi har hatt det så mye gøy i.
Etter at vi også hatt fått kjøpt med oss smør (de har de beste smøret her på St.Lucia), jollet vi tilbake til Numa og heiste ankeret. Klokka 15 var vi på full fart ut av Rodney Bay, og ut i 3-4 meter høye bølger. Det var VELDIG skumpete.
Og det har seg jo slik, at når man minst ønsker det, så skjer det. Vi fikk vår aller første fisk. Steinar hadde kjøpt ny sluk, og fått nye råd på chandleren i Rodney Bay. Vi skulle ikke ha sluken 30 meter bak båten, men 10 meter. Som rådet, så gjort. Og der satt den. Gullmakrellen. Alias maimai. Alias dorado.
Når det er så høye bølger, så er det ganske vanskelig å holde seg på bena. Men kapteinen fikk til en effektig «lene seg mot davitene» stilling. Doradoen kom i hvert fall om bord. Sløying var totalt uaktuelt. Det fikk vi vente med til vi hadde kastet anker utenfor Ste. Anne ved 19 tiden.
Vi var alle enige om at vi ikke hadde lyst på fisk, så filetene ble lagt i kjøleskapet. De skal bli lunsj i morgen. Eller kanskje middag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Det blåser og regner litt her også, men da vi hadde fått ned skyddene på sidene, kunne vi kose oss med «Mesternes Mester» på lerretet.
Og så beæret solen oss med sitt nærvær igjen. Deilig og varm. Vel, varmt er det jo hele tiden, men det er deilig med solen. Hanne og Rikke begynner å kjenne på at de skal reise hjem i morgen. Etter å ha badet og solt seg litt, ble de med Steinar inn til Ste. Anne. Steinar for å sjekke oss inn i Martinique og handle litt, de andre for å shoppe presanger til de der hjemme.
De hadde fått alt de ønsket seg, og mer til . For eksempel dette:
Men så var det på tide å bade og sole litt igjen.
Rett før vi hadde tenkt å ta opp ankeret, fikk vi besøk av Trond fra «Go Beyond». Han fikk en pils, og ble sittende en stund. Vi hadde en hyggelig prat med han også. Men, ved 16 tiden fikk vi tatt opp ankeret, og satt kursen mot Les Anses D’Arlet. Også kalt Petite Anse D’Arlet.
Og for en gangs skyld fikk vi en deilig seilas, og vi kunne sitte på fordekket og nyte solen og vinden. Rett før sola gikk ned var vi fremme. Det ble ikke noen landgang på oss i dag, for vi hadde en fisk som ventet på å bli spist.
Den ble tilberedt ute, for det lukter veldig av stekt fisk. Og det vil jeg ikke ha inne i Numa. Der er også den elektriske stekepannen helt fantastisk. Man kan jo bruke den overalt.
Vi avsluttet kvelden med et siste slag Liverpool. Som Steinar vant. Så da har Rikke eller Steinar vunnet alle spillene, og Hanne og jeg har tapt. Urettferdig.
Og så kom avreisedag for gjestene våre. Det betyr at det er litt oppbruddstemning hele dagen. Men som de organiserte folkene de er, så vasket og pakket de tidlig på dagen. Det betyr at de har hele resten av dagen til rådighet. Så ved 12 tiden reiste vi i land og oppdaget Les Anses D’Arlet.
Det tar jo ikke lange stunden å gå gjennom denne lille landsbyen. Men det er fortsatt veldig fint her. Først var det litt shopping på gang, og Rikke og Hanne fikk kjøpt enda flere gaver, og ting til seg selv. Deretter gikk vi langs stranden tilbake, og fant en liten restaurant helt nede i strandkanten.
Vi koste oss med deilig mat. Nok en gang i strandkanten. Under palmer og med bølgeskvulp i ørene og sand mellom tærne. Livet er herlig. Men så måtte vi tilbake til Numa. Det skal bades og soles litt til før gjestene skal hjem. Før vi satte oss i jolla fikk vi faktisk kontakt med en taxisjåfør, og hun kommer og henter Hanne og Rikke klokka 19 i kveld. Det kunne jo ikke passet bedre.
Det ble mye bading og soling i Numa da vi kom tilbake. Og etter hvert fikk vi også besøk av Anne Britt og Rune i «Aida». De var et oppkomme av informasjon, og har reist over Atlanteren utenom ARC’en. Kanskje vi møter dem igjen ved en senere anledning. Ved 5 tiden reiste de tilbake til «Aida», og vi kunne kose oss den siste stunden med gjestene våre. Rikke og jeg byttet bilder, og hun har virkelig hatt en stor produksjon.
Men alt kommer til en slutt, også dette besøket. Rett før klokka 19 jollet vi dem inn til land, og taxien stod og ventet. Så etter litt snørr og tårer og masse klemmer vinket vi farvel for denne gangen. Det har vært en glede å ha dem om bord, og vi håper de kommer igjen. Hanne har i hvert fall lovet å komme tilbake. Vi ses snart igjen.
TAKK FOR BESØKET.
To be continued……………………