Ja, ja, så er vi alene igjen da. Og har akkurat sagt adjø til disse flotte menneskene.
Livet går videre med diverse drittjobber om bord. Eller rettere sagt, Steinar har gjort drittjobbene. Alle doene har nå blitt skrudd opp, og tilbakeslagsventilene er renset. Alt virker som det skal ser det ut som. Og det har stinket skikkelig kloakk her. Igjen.
Jeg har vasket klær, men hadde ikke så mye vann som jeg trodde. Sist vi satte i gang watermakeren lagde vi dessverre vann til tanken som allerede var full. Det betyr at alt vannet havnet i skroget hos oss. Veldig bortkastet.
Men nå som gjestene våre har reist, så kan vi nyte middagen vår uten å risikere å måtte dele med noen.
Vi holdt ut på Les Anses D’Arlet i noen dager til. Kapteinen lurte meg for eksempel ut på snorkletur til et lite rev innved land. Bare en liten svømmetur sa han. Greit for han å si som har gått ned mange kilo (som han har gitt til meg), og som er i nogenlunde form. For å si det som det er. Jeg overlevde såvidt, selv om maska dogget noe fryktelig, og snorkelen lakk. Det blir lenge til neste gang for å si det sånn.
Men en god ting førte kraftanstrengelsen med seg. Neste morgen var det trimming på fordekk. Og dagen etter kunne jeg knapt gå. Jeg var så støl at å gå ned i lugaren vår var en sann pine. Skulle ønske man bare kunne ønske seg kondisjon og styrke i presang. Dette kommer til å bli et slit.
Og så har vi fått ny nabo.
Kapteinen mener vi bruker for mye strøm, og må kjøre generatoren litt for mye. Derfor har han gått til anskaffelse av 2 nye solcellepaneler. De er nå behørlig montert.
Vi tenkte også at vi skulle gå på land og spise middag en kveld.
Kanskje se på solnedgangen og være skikkelig romantiske. Les Anses D’Arlet er helt dødt etter klokka 18. Vi fant en pub og et gatekjøkken. Men til slutt kom vi til en liten kreolsk restaurant «Le Littoral», og satte oss takknemlig ned. Kelnerne snakket nesten ikke et ord engelsk. Men med deres få ord på engelsk, og våre på fransk, så fikk vi bestilt mat og drikke. Deilig mat, men kanskje ikke den helt store kulinariske opplevelsen. Ikke som joikaboller liksom. De har også en fantastisk utsikt, som er ikke tilstedeværende når det er bekmørkt.
Så da hadde vi fått nok av Les Anses D’Arlet og satte kursen mot St. Pierre. Det ble en helt herlig seilas på omtrent 4 timer.
St. Pierre har en spennende fortid. Nær fortid til og med. I mai 1902 var det et kjempe vulkanutbrudd her. Fjellsiden mot St. Pierre kollapset og sendte ut en ildkule av gass som utraderte byen. Det med en større kraft enn en atombombe. 29.933 mennesker ble drept. 2 overlevde. En skomaker og en drapsdømt fange som satt i fengselet av stein. Vulkanen hadde putret i flere uker, men myndighetene mente det ikke var noen grunn til å evakuere. Det var mange vitner, for folk var på vei fra Fort de France til St. Pierre for å feire Kristi Himmelfartsdag. De kunne se en tykk rød røyk som omsluttet St. Pierre. Det er mange av husene i St. Pierre i dag som er bygget på de gamle bygningenes grunnmur.
Det var ikke så lett å få ankret opp her i St. Pierre. Det er grunt bare helt innved land, og så blir det brådypt. Men til slutt fant vi en plass. Og kunne dra til land for å handle. Det begynner å bli tomt i kjøleskapet.
Dagen etter ruslet vi i land i 34 varmegrader, og klatret rundt i byen for å finne turistinformasjonen. Der kan vi sjekke ut, for vi skal reise videre i morgen. Dessverre hadde jeg glemt å ta med kameraet, for det er lett å se enkelte steder at det har vært vulkanutbrudd. Vi fant informasjonen på toppen av en STUPBRATT trapp. Kan ikke skjønne at de små menneskene i gamle dager kunne komme seg opp en gang. Men jeg klarte det i hvert fall. På turistinformasjonen var det ingen som pratet engelsk, men vi fikk da sjekket ut. Merkelig å få jobb i en turistinformasjon og bare kunne snakke fransk.
På kvelden var det på tide å finne en restaurant. Og i vår eminente cruising guide stod det at vi måtte besøke «Le Tamaya». Eierne er seilere, og restauranten hadde et maritimt preg og mat til en overkommelig pris. Som sagt så gjort.
På vei tilbake til jollekaia gikk vi forbi mange fine bygninger.
Og vi fant et mobilt gatekjøkken. Der MÅTTE vi rett og slett sette oss ned å ta en pils.
Etter hvert ble det klart at det var lurt å komme seg tilbake til Numa. Det var nemlig ikke noe toalett å oppdrive på dette mobile gatekjøkkenet.
Klokka 06:30 morgenen etter hadde vi heist ankeret og lagt St. Pierre bak oss.
Og det ble nok en fantastisk seilas opp til Iles des Saintes. Med ett rev i storseilet (vi vet aldri hva som venter oss mellom øyene), og fullt forseil, suste vi av gårde i mellom 8 og 9,5 knop. Morsomt. Vi seilte forbi Dominica, den skal vi spare til tilbaketuren. Der forsvant selvfølgelig også vinden, så det ble mest motorering forbi den øya. Karoline på «Marlene» ropte oss opp på VHF’en da de så oss på radaren. De var på vei til nord på Dominica. Håper vi treffer disse hyggelige menneskene igjen.
Rett før klokka 17 kunne vi kaste ankeret utenfor Bourg des Saintes på den største øya i øygruppa Iles des Saintes. Terre d’en Haut. Det er massevis av båter til ankers her, så vi måtte legge oss ganske langt fra byen. Men det gjør jo ingenting. Da er det stille og rolig. Håper vi.
På Iles des Saintes har det aldri vært drevet landbruk, derfor er det heller aldri blitt innført slaver. Så befolkningen av afrikansk opprinnelse har kommet nylig, og av fri vilje. Turisme er hovedindustrien, som på så mange av øyene.
Det ble i hvert fall en aldeles helsløv begynnelse på neste dag. Jeg fikk lest ut boken min «Jakthundene», og faktisk startet på neste «Alt lyset vi ikke ser». Dette er et deilig sted. Men etter hvert kom vi oss jo i land.
Og det er akkurat slik vi husket det fra sist gang. Aldeles nydelig. Litt sånn kunstnerisk/bohem aktig. Hvis det er noe som heter det da. De selger til og med de turkise klærne her enda.
Alt var stengt utenom restauranter og klesbutikker, så vi fikk ikke tak i cruising guiden vi trengte. Men for en gangs skyld hadde vi flaks, og kom tidsnok til et måltid mat før de stenger. På «Cafe de la Marine» ved jollekaia var det helt fortreffelig service, og herlig utsikt.
Her vi ligger på svai utenfor Bourg De Saintes er det som å ha kastet ankeret i et akvarium. Det er knallgrønt vann. Rent og vakkert. Steinar har fått arbeidslysten tilbake. Heldige han. Han iførte seg dykkemaske, snorkel og skrape. Og skrapte alle sidene av skrogene. Det har begynt å vokse lange grønne hår fra båten vår. De vokser fort også, så snart kan vi lage fletter langs skroget. Ikke så veldig lekkert er jeg redd.
Nok en gang forsøkte vi oss på landgang for å finne cruising boken vår. Denne gangen var alle restaurantene stengt, klesbutikkene oppe, og bokhandleren var også åpen. De hadde ikke boken vår. Men massevis av bøker på fransk. Som vi ikke forstår ett ord av. Vel, noen få ord kanskje.
På jollekaia så vi en familie som gikk i land samtidig med oss. Og vi syntes de så veldig nordiske ut. Noe de var. Det var Bengt fra «Njord» med kona og 3 barn. Ganske flaut å ikke kjenne han igjen. Men vi slo følge med dem til inn-/utsjekkingskontoret. De skal også gå videre i morgen. Så vi fikk oss en liten prat, og litt oppdatering for videre planer.
Men vi fant også en pizzarestaurant som servicevillig serverte oss en pizza etter stengetid.
Den klarte selvfølgelig ikke jeg å spise opp. Men nå har jeg lært at pizza er godt å varme opp dagen etterpå. Og jeg vet hvordan jeg fyrer opp stekeovnen. Så den ble tatt med tilbake til Numa.
Vel tilbake fortsatte vi litt slaraffenliv. Bretting av tøy. Skrogskraping. Bading. Snorkling. Lesing. Osv. osv.
Å legge seg klokka 20:30 er en dum idè. Siden kapteinen kollapset i sofaen i cockpit, gikk jeg å la meg. Skulle lese litt. Men seng og bok betyr sove. Så det gjorde jeg. Og klokka 02:15 satt jeg lys våken i cockpit. Det var totalt vindstille, og Numa sveivet rundt som ei verpesyk høne. Heldigvis uten å klaske inn i noen andre båter. Klokka 06 ble kapteinen purret, og 07 hadde vi lagt Iles des Saintes bak oss.
Vi begynte seilaset med et par squaller og vind helt opp i 30 knop.
Vinden driver ap med oss nesten hele veien. Den kommer fra nord-vest, noe som er helt feil på denne årstiden. Men til slutt kunne vi kaste ankeret i Freeman Bay i English Harbour på Antigua.
English Harbour og Falmouth Harbour ligger side om side, og ble i ca. 1745 den britiske marinens hovedbase i The Lesser Antilles. Englands store helt Nelson var stasjonert her i 1784, og derfor er marinaen i English Harbour oppkalt etter han. Nelson’s Dockyard selvfølgelig.
Morgenen etter at vi ankom jollet Steinar inn og sjekket oss inn. Vi har vært fullstendig korrekte, og heist det gule flagget. De er visst ganske nøye på det her i «britiske» karibia. Men guiding boken vår hadde de ikke, så Steinar hentet meg da vi vel var sjekket inn, og så dro vi på bokjakt igjen.
Først en jolletur i English Harbour.
Da vi vel hadde fortøyd jolla måtte vi ta bena fatt, fra English Harbour til Falmouth Harbour.
Etter at vi hadde fått noe å drikke på «Skullduggery» i marinaen i Falmouth Harbour, og sjekket alle steder etter boka, fikk vi beskjed om at bokhandleren hadde flyttet. Det var bare å følge veien. Så det gjorde vi.
Endelig er vi de stolte eiere av «The Cruising Guide to the Leeward Islands. Southern Edition Antigua to Dominica». Da vet vi hvor vi er, og hvor vi skal. Livet er enkelt igjen.
Så var det å traske hjem til Numa i English Harbour igjen.
Og der hadde det kommet gamle kjenninger og kastet ankeret rett foran oss. Vel foran og foran. Det sveiver veldig på denne ankerplassen, så noen ganger er de foran, noen ganger på siden, og noen ganger bak.
Det er kjempehyggelig å se dem igjen, så de ble med på «Paparazzi» på kvelden.
Her var vi faktisk i 2006 også. Og da fikk ungene lage sin egen pizza. Veldig populært. Vi hadde også en hyggelig kveld med Geir-Ove, Birgit, Camilla og Katharina. Rebecca hadde forsvunnet til nye venner i Nelson’s Dockyard. Etterpå ble vi invitert til «Careka» for et glass vin, og da ble det enda hyggeligere.
Dagen etter tok vi oss sammen og gjorde rent på Numa. Steinar ute, og jeg inne. Da var vi jo totalt utmattet etterpå, så vi trengte å dra til land for å spise. Steinar hadde lest i vår flotte cruising guide, at de serverte kylling og salat på en strandbar. Rett ved siden av der Numa ligger på Galleon Beach. Så vi reiste dit.
Så, siden matserveringen stengte klokka 13:30, måtte admiralinnen strå til med sine kulinariske kunster i Numa. Det ble pølser med ost og potetstappe. Nam Nam.
Birgit og Geir-Ove i «Careka» kom jollende bort ved 9 tiden på kvelden. Med en flaske vin. Så da var vi faktisk sosiale denne kvelden også. Til en forandring. De trengte sikkert barnefri 🙂
Steinar har fått skikkelig vondt i ryggen, men jeg er redd han ikke får særlig anledning til å hvile den. Det er hele tiden ting som skal gjøres. Men litt hvile blir det jo.
Vi fikk besøk av Johanna og Sigurd fra «Hakuna Matata» som akkurat har kastet ankeret. De hadde fått beskjed av «Marlene» om å ta med en soursot til oss. Slik den virkelig skal være. Selvplukket til og med.
Steinar hadde fått med seg at det skulle være en avslutningsfest for en seilas som har vært rundt Antigua, og den skulle være på restauranten «Abracadabra» på veien mot Falmouth. Så ved 19 tiden innfant kapteinen og admiralinnen seg. Klare for fest og mat. Det var bare det at festen hadde ikke begynt enda.
Vi fikk deilig mat og flott servering på «Abracadabra», men selv når vi var ferdige å spise ved 21 tiden hadde ikke festen begynt. Det betød at vi reiste tilbake til Numa. Og da kom «Careka» jollende, helt klare for fest. Det var ikke jeg, men det var kapteinen. Han ble sendt av gårde med alle ønsker om en hyggelig kveld. Admiralinnen gikk tidlig til sengs.
Vi har deilige slaraffendager om bord i Numa også. Etter å ha fylt opp kjøleskapet igjen, kunne vi lage litt mat. Deilige Angus beef hamburgere. Kjempedigre og saftige. Og Netflix og film og herlig avlsapping.
Og jeg har vært flink og fortsatt å trimme litt. Styrketrening på fordekk og svømming rundt båten. Usannsynlig kjedelig. Da er det bedre å ta med kapteinen på rusletur.
Etter at vi hadde sett på de helt fantastisk flotte superyachtene, reiste vi tilbake til vår deilige Numa. Akkurat passe størrelse spør du meg. Vi svingte bare bortom «Careka» for å si hei, og da ble vi invitert om bord til Fastelavnsboller.
Det er jo helt fantastisk at noen faktisk tar seg tid til å bake boller i en båt. MED både vanlig krem OG vaniljekrem. De skled ned på høykant sammen med kaffe og hvitvin og smakte fortreffelig.
«Hakuna Matata» har brukt opp alt vannet sitt, så de fikk litt påfyll hos oss.
Kanskje de kunne trenge det etter kraftanstrengelsen vi skulle begynne på nå. Klatreturen opp til «Shirley Heights Lookout»
Det er søndag, og da er det Sunday Hot Party. Det begynner klokka 16 med steelband og barbecue, og fortsetter med raggae klokka 20. Shirley Hights er forresten oppkalt etter Governor General Shirley, som Nelson visstnok ikke kunne fordra.
ALLE de andre jogget opp. Jeg trodde jeg skulle dø halvveis. Og jeg overdriver ALDRI. Kan ikke huske at det var så usannsynlig anstrengende for 11 år siden. Merkelig.
Utsikten er rett og slett magisk.
Men endelig var vi fremme alle sammen, meg inkludert, og vi kunne nyte mat og musikk og massevis av feststemte mennesker.
Og mens vi spiste, eller stod i kø for å kjøpe mat og drikke, spilte disse steelbandmusikk for oss.
Etterhvert gikk det over fra Steelband til noe som skulle ligne på raggae.
Ved 22 tiden var festen ferdig, og vi tok taxi tilbake til jollekaia vår i Freeman Bay. Folket var ikke klare for å legge seg enda, så de ble med tilbake til Numa. Der fortsatte festen en stund til. Overraskelse.
En liten uformell konkurranse på gang. Både Sigurd og Eirin kan spille saxofon. Så får vi se hvem som er best. Begge klager over at de ikke kan spille på en sånn liten saxofon, men de får det nå til da. På en måte.
Camilla fra «Careka» synger som en engel og spiller ukulele som Cowboy Laila.
Jeg kastet selvfølgelig inn håndkleet først, men jeg forstod det slik at de andre holdt på til rundt 4 på morgenen tror jeg.
Dagen etter ble selvfølgelig ganske sløv, men annet var ikke å forvente. I morgen reiser vi til Jolly Harbour. Et par timers reise.
Som sagt så gjort, vi reiste til Jolly Harbour. Det er en godt beskyttet bukt, og det kommer jo orkaner i ny og ne hit til Antigua, men denne bukta har kommet unna med veldig små ødeleggelser. På veien opp hadde vi en flott seilas, og seilte om kapp med en monohull. Som seilte fortere enn oss. De var sikkert mye større enn oss trøstet vi oss med. Det måtte de jo være, siden de ikke hadde oppe storseilet, og hele forseilet ikke var rullet ut. Stoltheten til kapteinen fikk en aldri så liten knekk.
Og så har det seg slik, at vi ble invitert på middag til «Hakuna Matata» klokka 19. Det hadde vi avtalt i går, da vi alle skulle seile hit til Jolly Harbour. Vi takket selvfølgelig JA, og gledet oss hemningsløst.
Vi fikk servert deilig risotto med masse smak, med salat og hjemmelaget dressing. Hva disse ungdommene får til. Og det skal sies, de har ikke kjøleskap og har begrenset med plass. Men det hindrer dem ikke i å invitere folk på middag. Respekt. Vi nøt maten og drikken og hyggelig samvær i et par tre timer. Så var det på tide å si farvel. «Hakuna Matata» reiser nå nordover, og vi reiser sørover. Dette er nok det siste vi ser av Johanna og Sigurd. Hvis de ikke kommer på besøk til oss ved en senere anledning da.
Så er det slik at noen reiser, og noen kommer. På bursdagen min kom Nils fra «Mary-Jean» jollende bort. Han hadde sett det norske flagget. Vi hadde jo også sett hans, men ikke hatt tid til å komme bortom enda. Han har også en katamaran, og har vært her i karibien i 18 år tror jeg det var. Og en veldig hyggelig mann.
Han og kapteinen ble sittende å diskutere vær-apper og jeg vet ikke hva. Nils var et oppkomme av informasjon. De har hatt båten på Grenada i orkansesongen, og rant over av gode råd og begeistring for øya. Vi er troende til å reise dit ja. Før han reiste tilbake til «Mary-Jean» inviterte han oss over for å se på båten hans. Noe vi selvfølgelig takket ja til.
Siden det var bursdagen min tenkte vi at vi kunne slå to fluer i ett smekk. Stikke bortom «Mary-Jean» og kikke på båten og hilse på kona, for deretter å dra på kina restaurant. Det ble ikke helt slik.
Alvhild disket opp med VAFLER og kaffe og pils og hvitvin. Samt at begge to er smekkfulle av historier og informasjon. «Mary-Jean» er en fantastisk flott båt, men nå skal de pensjonere seg og flytte i land, så båten er til salgs. Vi får håpe de får solgt den. Nils må seile båten alene tilbake til Grenada, og det er ikke Alvhild særlig begeistret for. Det skjønner vi godt, for det er en stor båt. Kanskje det er noen der hjemme som har lyst å være mannskap i en måneds tid?
Ved 20 tiden var vi fylt opp med vafler, så kinamat kom ikke på tale. Men senere på kvelden var kapteinen gentelman og lagde joikaboller med stappe til bursdagsbarnet. Veldig godt. Men nå er det tomt for joikaboller.
Morgenen etter var internettet helt dødt, og vi gikk i frø. Klokka 10 jollet vi inn til «Corw’s Nest» i marinaen. Der er det gratis internett og dyr frokost. Perfekt kombinasjon.
Vi fikk ordnet alt, og gikk en liten runde etterpå.
Det ble også handlet litt ferskmat. Supermarkedet her er ett av de beste vi har vært på. De har alt mulig av deilig mat. Så i dag blir det kylling, og i morgen blir det taco 🙂
Jeg fant ut at det hadde vært hyggelig å invitere «Mary-Jean» over på kyllingmiddag. Så det gjorde vi, og de sa ja. Så hyggelig. Steinar hadde samtidig, da han jollet over til «Mary-Jean» også invitert «Babette» og «Mosaikk» over til et glass vin etter middag.
Hva er det denne mannen ikke kan?
Det ble selvfølgelig en aldeles fortreffelig kveld med Nils og Alvhild fra «Mary-Jean», Rune, Nina og Cecilie fra «Babette» og Eirin og Jacob fra «Mosaikk». Og det var pils, rødvin, hvitvin, nøtter, potetgull og morsomme samtaler med flotte mennesker. Takk for en hyggelig kveld.
Dagen derpå var vi i overraskende god form. Men, det ble ikke noe tur ut av båten. Åh neida. En skikkelig sløvedag med lesing, internett og sudoku ble det. Og på kvelden lagde jeg taco.
Og så er det visst på tide å si hade til mange mennesker. Nils og Alvhild kom på formiddagen. De reiser til Guadaloupe. Som de sprekingene de er, så hadde de vært ute og danset i går, og savnet alle oss andre som ikke kom. Deretter kom Eirin og Jacob innom. De reiser nordover. Så det er nok det siste vi ser av dem. Ganske trist egentlig. Og så kom Rune, Nina og Cecilie………………………. De hadde vært i St. John og drukket massevis av pils, så de mente at de måtte ha et par pils i Numa også mens de sa hade. De reiser også nordover i morgen.
Selv om det var en støyende oppvisning, så var det selvfølgelig hyggelig. Men kinamat ble det ikke i dag heller. Det ble pølser og potetmos, og det er også godt.
Men vi ligger faktisk litt værfaste her i Jolly Harbour på Antigua. Det er masse vind og masse regnbyger, så det er lite hyggelig å seile nå. «Ultimo» skremte livskiten ut av oss, for de meldte at det skulle bli 60 knop vind, der de ligger værfaste på St. Martin. 60 knop vind er orkan det. Heldigvis viste det seg å være en feil i værprogrammet de bruker. Lettelsen var stor.
Så var det på tide å trimme admiralinnen litt igjen. Vi jollet i land og gikk på oppdagelsesferd. «Mary-Jean» hadde sagt at vi måtte gå til stranden i Jolly Harbour, for den skal visst være en av de 10 vakreste på Antigua.
Men endelig så ble det kinamat på meg. Vi fikk melding fra «Careka», som ligger i marinaen i Jolly Harbour, om at de gikk på pub, og ville vi komme? Det gjorde vi.
Etter litt overtalelser fikk vi dem med på kinarestauranten. Det viste seg at de var gamle kjenninger der, og allerede hadde vært der 3 ganger. Noe som må bety ca. hver dag 🙂
Vi blir ikke så gamle på disse landgangene våre lenger, så allerede ved 20 tiden var vi tilbake i Numa. Godt å få slappe litt av også. Det er jo slikt et slitsomt liv vi lever.
Nå ligger vi dessverre litt værfaste her i Jolly Harbour. Det skal blåse bra hele uken, så vi får ikke beveget på oss før til helgen. Da reiser vi sørover. Det blåser ikke mer enn opp mot 25-30 knop her på ankringsplassen, men det er nok til at båter dregger. Det plystrer godt i masta, så vi har mest lyst til å være om bord.
To be continued…………………………