Vel, jeg tenkte jeg kunne skrive litt spesifikt om denne sommeren. Som ikke ble helt slik vi hadde planlagt.
Vi flyttet inn i vår nye leilighet, som trengte mye mer «tender love and care» enn det vi hadde trodd. Så jeg holdt på nesten hele sommeren å sparkle og male. Det ble bra etter hvert.
Grunnen til at vi kjøpte den leiligheten, var fordi Steinars mamma Eva bor i samme borettslaget, og min mamma og pappa flyttet i leilighet rett borti gata. Fint å være i nærheten av familien når vi først er hjemme i Norge.
Men Eva ville det annerledes. Vi kom hjem lørdag 5. mai, og mandag 7. mai havnet hun på sykehus. Jeg er sikker på at hun hadde ventet på at Steinar skulle komme hjem. Da var alt trygt og godt, og hun hadde noen å lene seg på.
Selv om det etter hvert viste seg at Eva var på sin siste reis, tror jeg at den reisen ble akkurat slik hun ønsket. Gjennom hele sommeren og hele sykeleiet hadde hun alle barna sine innom. I en periode var de der alle 4 på en gang (og det kan bli ganske mye for noen og enhver ?). De presterte faktisk å bli kastet ut av sykehuset i Tønsberg fordi klokka var 11 om kvelden (langt etter leggetid) og det var altfor mye latter og morsomheter. Sykesøster Ingrid var stram i maska og Hem-søsknene gikk duknakket ut fra sykehuset. Aldri har noen hatt mer besøk på Braarudåsen heller, da hun etter hvert havnet der. Fullt kjør hele tiden.
2. september døde hun, og Inger og Steinar var der med henne. Det blir litt snørr og tårer når jeg skriver dette, for selvfølgelig var det trist, og samtidig litt fint. Når min svigermor ringer og sier at hun er så glad i meg, da blir jeg jo lykkelig.
Men selvfølgelig hadde vi tid til andre ting også.
Tur på øya med gode venner for eksempel. Det er jo andre året på rad, så nå må det sies å være en tradisjon.
Vi har vært på hyttetur på hytta til Ulla og Terje. Der INGEN av oss tok noen bilder. Og vi har vært på Oksøya på det tradisjonelle familietreffet. Alltid veldig hyggelig.
Så det har vært en sommer med opp- og nedturer. Sorger og gleder. For ikke å snakke om det mest fantastiske sommerværet vi noen gang har opplevd. Det har vært sol og varmt fra morgen til kveld helt fra vi kom hjem til vi reiste. OK – kanskje det har vært et par dager med regn, men det er alt. Har aldri opplevd maken.
10. november kunne vi i hvert fall skyfle koffertene våre om bord på denne doningen, og sette kursen tilbake til «Numa» på Curacao.
Flyturen gikk som vanlig helt bra. Vi fikk trimmet oss litt i Amsterdam da, fordi bagasjen var ikke sjekket inn helt frem til Curacao. Schiphol er en DIGER flyplass så jeg er sikker på at jeg gikk mine daglige 10.000 skritt (noe jeg aldri gjør). Vi fant bagasjen til slutt, og fikk sjekket den også inn til Curacao. Fryktelig hvis Steinar skulle miste alle duppedittene han har kjøpt i Norge. Clas Ohlson og Biltema er chandlere hjemme i Norge.
Da vi endelig kom til Numa så vi at det var ganske så rent i cockpit, for vi har satt bort vask og polering. Etter et halvt år med stengte dører og luker var luften inne i båten slik jeg vil tro den er i egyptiske pyramider når arkeologene åpner dem for første gang. Kanskje til og med livsfarlig. Derfor åpnet vi alle luker og satte oss i cockpit med hver vår iskalde pils. Livet er herlig.
Dagen etter, i lyset, fikk vi se hvor møkkete det egentlig var inne. Både støv, sand og litt mugg hadde hopet seg opp. Her er det litt å henge fingrene i.
Det er altså så deilig å være tilbake i Numa. Vi koste oss den første kvelden med indrefilet, bernaisesaus, poteter og grønnsaker. Herlig å endelig kunne spise kjøtt. Etter noen måneder med Ida som ikke spiser kjøtt er det helt vidunderlig.
Å sitte i cockpit på morgenen og se solen stå opp og høre fuglene som synger er også deilig. Beroligende. Skuldrene senker seg. Men……..det er noen små irriterende fluer som også våkner når solen står opp. De insisterer på å summe rundt i ansiktet mitt. Så ansiktet blir sprayet med insektmiddel. Vet ikke om det er skjønnhetsfremkallende. Insektmiddel i ansiktet altså.
Heldigvis er vi ikke arbeidsnarkomane, så en tur til Willemstad for lunsj og handling fikk vi tid til.
Vi er nok ikke vant til så masse lyder lenger. Musikk fra alle retninger, folk som prater høyere og høyere, trafikkstøy osv. osv. Men det er massevis å se på.
Endelig kan vi dyppe våre svettebefengte kropper i vannet
Det tar selvfølgelig vinter og vår å få Numa i stand. Vi jobber litt hver eneste dag for å få henne i orden. Eller rettere sagt, Steinar jobber litt hver eneste dag. Jeg bare vasker litt rundt i krokene.
Nå er det jo slik at vi skal være med i Suzie Too OCC Rally. Det betyr massevis av små og store sammenkomster for å bli bedre kjent.
Først var vi på vinsmaking. Vel, vi har selvfølgelig også vært på stranden og møtt massevis av folk. Men denne dagen skulle vi på vinsmaking.
På vei i denne merkelige bussen. Den hadde ikke glass i vinduene, så det ble en luftig affære. Heldigvis holdt regnet seg unna.
Vi hentet også masse folk på Curacao Marina, og derfra kjørte vi til Licores Maduro. Vi trodde vi skulle til en vingård, men det var bare et vanlig vinmonopol gitt. Vel, ikke et monopol, for det er det ikke her. Dette stedet leverer til alle cruisebåter og salgssteder i hele Curacao. Men fint var det.
Vi fikk smake på 5 forskjellige viner. 1 musserende, 2 hvite, 1 rosè og 1 rød. Det var en karismatisk mann ved navn Gilbert som fortalte oss om alle vinene og fikk oss til å kjøpe. Jeanette på «Bushpoint» hjalp til, for hun har visst 20 års erfaring med innkjøp av vin. Det var godt å se at hun heller ikke likte de vinene vi ikke var så begeistret for.
Det var massevis av lykkelige seilere etter hvert som kvelden skred frem. Og det var vel også meningen, for det ble solgt massevis av vin. Det tok litt tid å få alle samlet sammen i bussen igjen.
Kapteinen har til stadighet nye prosjekter på gang. Siden vi fikk baugspydet, har brudeskrævet, eller bridelen som det heter på godt norsk, blitt for kort. Derfor er en ny på gang
Steinar spleiser inn kauser. Det er ihvertfall det han insisterer på at det heter.
Anneli og Thomas fra Sverige har vi også møtt igjen. De er her på ferie akkurat nå, og bor på Santa Barbara Golf Resort. De har vi møtt på «Boca 19» for en drink. Veldig hyggelig.
Siden vi var her sist har det visst regnet veldig mye. Det kan vi også se, for golfbanene er irrgrønne og det er flotte blomster over alt.
Veldig mye dreier seg jo om å bli kjent med de andre rally deltagerne. Derfor er det en del tilstelninger.
På vei til BBQ på stranden. Den begynte allerede klokka 12 og skulle vare til klokka 15. Mye av det som foregår er på Santa Barbara Beach and Golf Resort.
Hotellet hadde dekket på i små telt, sikkert fordi det har regnet en del i det siste. Det var virkelig lekkert. Litt sånn luksus for oss stakkars seilere ?
Det ble servert buffet med massevis av gode retter. Alt fra salater, hamburgere, kylling, litt fisk osv. osv. Folk gaflet i seg og var svært så fornøyde.
Selv om sammenkomsten skulle vare helt til klokka 15 hadde vi fått nok ved 13:30 tiden. Maten var fortært og de gratis drikkekupongene var brukt opp. Vi var klare for en dukkert.
Det tok ikke så lange tiden før resten av gjengen i Suzie Too rallyet også kom bort på stranden. Der vaket vi rundt i flere timer. Alle hadde med seg litt å drikke, så det ble vannfest. Veldig mye mer behagelig enn å sitte pent rundt bord og spise mat.
Vi dupper rundt i vannet med en liten drink. Dette har jeg aldri vært med på før. Men det hadde visst Gruppe 1. Etter hva jeg forstod er dette et fast rituale hver dag klokka 16.
Jeg har tatt mot til meg og hentet plantene mine hos «barnevakten». De reiste hjem til Canada for flere måneder siden, og hadde satt plantene inne i cockpit, under tak. Kanskje de hadde overlevd ute på dekk. Det har jo regnet mye i disse månedene vi har vært hjemme.
Det nærmer seg avreise for Gruppe 1 i rallyet, så derfor ble det arrangert en informasjonsdag, før vi kunne avslutte med nok en middagsbuffet.
Konferanserommet er mer enn stort nok for alle deltagerne i Gruppe 1 og 2.
Bordene var nydelig dekket på, og vi hadde hyggelig selskap så praten gikk lett og uanstrengt. Det var selvfølgelig noen som pratet mer enn andre.
Vi har fått nye naboer. Jeff og Julie med sønnen Lucas. De har en 44 Lagoon som heter «J-Squared» De satt også sammen med oss på middagen i går. Jeff har nå funnet ut at Steinar er hans «brother from another mother», så dette blir morsomt. Jeg oppfatter det mer som to Alfa hanner som forteller hverandre hvor fortreffelige de her. Heldigvis er Jeff og Julie i Gruppe 1. Forhåpentligvis tar vi dem igjen i San Blas, for dette var morsomme mennesker.
Våre nye amerikanske naboer fornekter seg ikke. De gjør akkurat slik vi tror amerikanere gjør. Jeff kom bort med et brød til oss som Julie hadde bakt. Helt usannsynlig søtt gjort. Ifølge Jeff var det brødet eneste måten hun kunne få i dem grønnsaker på???????? Jeg oppfattet det mer som kake. Ingefærkake som vi serverer til jul. Veldig godt. Lurer på hvor grønnsakene var? Da måtte vi jo gjøre gjengjeld, og inviterte dem over til en «night cap» etter middag.
Etter hvert kom også Lucas over, og vi hadde en veldig hyggelig kveld, med hyggelige seilere.
«J-Squared» er jo i gruppe 1, så de forsvant etter to dager. Da var det avreise for dem til Aruba. Vi følger etter om 14 dager, eller noe sånt.
Vi har også møtt Anneli og Thomas igjen.
Vi hadde en herlig kveld med Anneli og Thomas på Santa Barbara Beach and Golf Hotel. De bor her når de er på ferie. Det er jo lenge til huset deres er ferdig. På lørdag reiser de hjem til Sverige, og Steinar skal kjøre dem til flyplassen.
Nå som gruppe 1 hadde reist tenkte vi det skulle bli litt roligere dager. Vel, det er ikke slik at vi stresser fra evenement til evenement. Men noen ganger kan det bli litt mye. Men hvis vi skal bli kjent med de andre, så er det bare å stille opp. «Honey Ryder» har overtatt VHF sendingen klokken 8 hver morgen, og Sabrina skal oppdatere oss på nye sammenkomster.
Så da var det bare å pakke pils og badetøy og kjøre til «Pop’s Place» på Caracasbaai, eller Brisa do Mar som det også kan kalles.
Trykk her for se film fra Caracasbai
Vi samles på Caracasbaai. En skravlete gjeng som begynner å kjenne hverandre litt. Noen kjenner hverandre veldig godt fra før, men alle er inkluderende og ikke vanskelige å prate med. (Trykk på lenken for å se filmen)
Mange hadde tatt med egen mat, og enkelte hadde ikke. Vi kunne ha grillet på stranden, men det var det ingen som hadde lyst til. Vi klumpet oss sammen i skyggen. Steinar og jeg måtte selvfølgelig ta en tur på «Pop’s Place» og spise kjøttstuing som vi hadde hørt skulle være god.
Sammenkomstene varer som regel ikke i så veldig mange timer. Men vi fikk tid til både å prate masse, bade, spise og drikke. Jeg var så intelligent at jeg hang håndkleet og sarongen min på en gren da vi tok en dukkert. Det viste seg etterpå at begge var infisert av små maur som bet. Ikke at jeg oppdaget det med en gang, for jeg trodde det bare var at jeg holdt på å tørke eller noe. Selv om jeg synes det stakk veldig. Da vi kom tilbake til «Numa» så jeg jo at det kravlet ekle små kryp overalt. Gjett om jeg hoppet rett i dusjen, og håndkle og sarong havnet på dekk. Æsj, grøss og gru. HATER MAUR.
Her kommer et eksempel på hvorfor jeg ikke har lyst til å handle med Steinar. Utenom når vi skal rett til butikken og handle mat. Først reiste vi til chandler . Der hadde de ikke det han måtte ha. Så var det til Air Condition butikken. De hadde ikke funnet noen feil på kretskort. Så var det på jernvarehandelen Kooyman. Der ble det kjøpt ting. Så var det på badebutikken. Der ble det kjøpt nye dusjarmaturer og en gasstank. Da var det tilbake til jernvarehandelen for å kjøpe slange og kobling til gasstanken. Og SÅ til matvarebutikken. Jeg var fullstendig i oppløsning. Jeg hadde sittet i bilen med aircondition, så det var jo OK. Og jeg hadde spilt spill på mobilen og til og med slumret litt. Shopping er noe dritt.
Ikke nok med det. Senere på ettermiddagen reiste kapteinen ut for å fylle gass og ordne med tilkoblingen til den nye gasstanken. Det gikk ikke. Så gasstanken ble satt ved søppelkassene i tilfelle noen ville ha den. Vel, vel. Man kan ikke vinne bestandig.
Da vi var på Van den Tweel fant jeg faktisk to palmefrukter, så nå er jeg på gang igjen.
Så var det på tide med en samling av Gruppe 2 seilere igjen. Denne gangen skulle det snorkles. Og det er jo det beste jeg vet. Not. Klaustrofobien kommer og tar meg. Jeg skal nok øve meg opp igjen. Klarte det jo fint da vi var ute i 2005/2006.
Det var ikke noe mat å snakke om å få kjøpt på Tugboat, så kapteinen og jeg stoppet på «Pop’s Place» på vei tilbake til Numa. Jeg hadde helt usannsynlig lyst på hamburger. Ifølge damen som serverte stod det ikke på menyen, men vi kunne godt få det. Hvis vi ville. Det ville vi. Og for en hamburger. Nam nam nam nam. Vi gromkoste oss. Og så herlig å slippe å lage middag.
Vi har funnet ut at den norske krona er VELDIG svak akkurat nå. Sist vi var her, var en NAF eller ANG verdt NOK 3,40 ca. Nå må vi ut med 4,78 NOK for 1 ANG (Nederland Antillean Gylden) , så det er ikke så billig her lenger. Ganske dyrt faktisk.
Hver morgen klokka 8 er det en sending på VHF kanal 74. Den er for alle, og en spesiell sekvens for Suzie Too Rally medlemmer. Vi har hatt en «Treasure of the Bilge» da vi har to Cruisers Guide to Panama. Det var veldig hyggelig å kunne gi den bort til Mark fra Irland. Han kom jollende bort for å hente den, og ble sittende å prate en lang stund. Han var et oppkomme av informasjon, fordi han har vært delivery captain for Leopard båter, og han har vært mye i Panama. Deriblant Bocas del Toro som vi har tenkt å besøke. Vet ikke om han var så veldig begeistret, men det er visst vakkert. Vi gleder oss fortsatt til å se det.
Det tar ikke så mange dagene mellom hver gang det er en tilstelning med våre rally venner. Noen ganger er vi mange, noen ganger er vi veldig få. Som for eksempel besøk på Curacao Ostrich Farm.
De hadde mange forskjellige dyr på farmen. Griser, geiter, høner, gjess, krokodiller, påfugler, aper og ender. Jeg tror det var det. Ifølge guiden vår var ikke krokodillene særlig interessante. De lå jo bare der, og gjør ingenting. Han ga oss to minutter før vi begynte å kjede oss da vi så på dem, og det stemte ganske perfekt.
Men en fugl som vi ikke spiste var påfuglen som tagg mat i restauranten. Altså ikke en hund eller katt som er vanlig. Men en påfugl. Morsomt.
Kapteinen tok seg også en tur og filmet påfuglene som plutselig kom ruslende inn på plassen.
Vi aner ikke om dette er en ungfugl eller en egen art av påfugl. Han har jo så liten hale, men ser akkurat ut som en vanlig påfugl. Flørter med jentene gjør han også.
Vi skulle egentlig ha møtt Tom og Sabrina på jazzkvelden på Hotel Avila den kvelden, men vi var altfor trette.
Det har også vært en samling på «Boca 19». Middag med quiz. Middagen kom, en quizen uteble.
Vi får jo gjort noe om bord også. Steinar har stadige prosjekter i gang. Blant annet skal det byttes fra saltvann til ferskvann i toalettene.
Dette blir spennende å se om det virker. Vi aner jo ikke hvor mye mer vann vi må produsere med watermakeren. Heldigvis kan vi bare switche over til saltvann hvis vi må.
Kapteinen har som sagt masse prosjekter i gang. Så som dette:
Bridelen er ferdig. Dette håper jeg veldig at jeg får opplæring i. Stort flere tau er det neppe plass til.
Det er ikke slik at vi bestandig har fint vær. Oh no. Sånn ser det ut når det regner skikkelig. Vanligvis er det bare en skur eller 4 i løpet av en dag. Og de varer i sånn omtrent 5 minutter. Men noen ganger kommer sånne som dette. Som varer lenge.
Jeg har jo også prosjekter på gang. Skikkelig spennende noen faktisk. Som for eksempel å lage ny saus til kyllingmiddagen. Altså selv om det står i oppskriften at det tar lang tid, så klarer jeg å tro at det er OK å begynne å lage sausen ETTER at kyllingene er stekt. Man kan si det sånn at resultatet er at sausen er varm og god, mens kyllingen er kald og seig. Bedre lykke neste gang sier jeg bare.
Det er godt å være medlem av en seiling community. «Festene» begynner tidlig, og slutter tidlig.
Selvfølgelig er det mange av seilerne som er gode musikere. De finner hverandre og setter i gang music jams. Noen ganger hender det sikkert at folk hører på dem også.
Gruppe 2 er samlet for music jam. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi er nok en gang samlet. Denne gangen til music jam på parkeringsplassen ved ankerplass C
Prate eller spille. Trykk på lenken for å se filmen.
Jeg må vel si at at jeg tror disse musikerne er mer interessert i å prate enn å spille musikk. Men de får nok opp dampen etter hvert.
Musikerne koser seg. Trykk på lenken for å se filmen.
Det kan jo ikke være enkelt å overdøve dette. Men på den annen side så tror jeg ikke musikerne bryr seg særlig om det. De hadde det kjempehyggelig seg imellom.
Vi har også tid for oss selv faktisk. Å kjøre inn til Willemstad og gå på «vår» lille fortausrestaurant er en liten godbit i hverdagen.
En annen godbit i hverdagen, er at jeg har et par kjempesnille foreldre. Førjulspresangen fra dem gjør hverdagen vår ganske så mye lettere, og vi kan ikke være mer takknemlige. Jeg tror vi skal ha dem som et forbilde. Å gi bort arv mens man fortsatt er i live og kan se gleden det gir, det tror jeg at jeg også vil oppleve. Hvis jeg ikke har brukt opp alt jeg har da.
Men med glede kommer også nedturer. Dagen etter gikk vaskemaskinen i stykker og mail angående e-faktura fra Telenor sa at vi hadde fått en regning på kr. 40.848,-. Med forfall på julaften. Heldigvis viste det seg at regningen fra Telenor var feil. Lykke. Vaskemaskinen hadde jo faktisk virket i 11 år i et heller dårlig miljø for vaskemaskiner, så noe annet var kanskje ikke å forvente.
Dermed dro vi på vaskemaskinjakt, og fikk tak i nesten samme LG maskin som den gamle. Kanskje den viser seg å være like samarbeidsvillig og holdbar. Vi betalte NAF 975,- for den. Inkludert levering og henting av den gamle. Jeg tror ikke de som leverer blir veldig begeistret når de ser hvor knotete det blir å få ut den gamle og inn den nye i vårt baderom.
Nå er det bare noen få dager til vi reiser fra Curacao mot Aruba. Da er det selvfølgelig informasjonsmøte i Suzie Too Rally Gruppe 2.
Det er morsomt at det faktisk er to jenter som har holdt oss oppdatert i den tiden vi har vært her i Curacao. Vanligvis er det jo menn som påtar seg disse oppgavene. Flott gjort jenter.
Selv om det ikke er lov (har jeg hørt i ettertid), kjøpte jeg tokens til Jutta og Fiona til å bruke på vaskemaskinene her i marinaen. Man må jo vaske klær og ting og tang før man reiser på langtur. Helt til Aruba. Opptil 10 timer avgårde.
Fiona hadde sin debut med jolla denne sesongen. Hun og jolla er heller ikke så gode venner, så det er ikke bare jeg som er uvenner med dette fremkomstmiddelet.
Vi ble enige om at de skulle betale oss tilbake i pils når vi kommer til Colombia. Der er det nok mye billigere enn her, ergo flere pils.
Vår nye vaskemaskin kom ikke før vi MÅTTE på en ny sammenkomst i Gruppe 2. Denne gangen var det Tim og Rhonda på «Q4» som hadde invitert til en sundowner på båten deres, en 40 Lagoon.
På samling i «Q4». Trykk på lenken for å se filmen.
Massevis av herlige mennesker om bord på «Q4»
Som vanlig var sammenkomsten ferdig ved 19 tiden, og vi jollet hjem til «Numa». Selv om det hadde vært massevis av småretter, som vi hadde forsynt oss grovt av, så var vi sultne på middag. Derfor ble det servert «Spagetti a la mamma» ved 20:30 tiden. Herlig slafsemat. Steinar forspiste seg.
Dagen før avreise kom den nye vaskemaskinen vår. Og herrejemin for et spetakkel det ble. De holdt på i i hvert fall et par timer med å få den gamle ut og den nye inn. Jeg holdt meg helt ute av syne, for maken til millimeterpresisjoner skal man lete lenge etter. Altså båten min ble demontert for å få maskinene inn og ut av badet vårt. Det manglet sånn omtrent 1 cm for at alt skulle gå som smurt.
Maken til service skal man lete lenge etter. Kapteinen måtte selvfølgelig også trå til, men de fikk det til til slutt. Og den gamle maskinen tok de med seg når de dro. Herlig. Da slipper vi å kaste den i søppelkassen i marinaen. Det hadde vært mega upopulært.
Og skapet der vaskemaskinen står har blitt vasket for første gang på 11 år.
Da alt var ordnet kunne vi dra og handle for siste gang på Van den Tweel. Det ble to fulle handlevogner og regningen kom på NAF 1.063,51. Men nå har vi mat og alt vi trenger for en lang tid. Tror jeg. Godt å ha mat i frysa, for vi vet ikke hva som kommer.
Suzie Too OCC Rally har ordnet det slik at både customs og immigration kommer til Santa Barbara Hotellet. Noe som gjør det veldig enkelt for oss å sjekke ut. Det var gjort på 15 minutter. Heldigvis hadde Steinar overtalt meg til å være med. Kunne ikke skjønne helt hvorfor, men det viste seg at immigration ville SE folka de skulle sjekke ut av landet. Ikke bare passene.
Vel tilbake i marinaen ble fortøyningene ordnet slik at de kan tas om bord. Regningen ble betalt, og vi sa hade til naboene våre.
Så var det bare å ta fortøyningene og seile avgårde. Kapteinen klarte å ta oss ut av den trange marinaen uten en skrape i lakken. Det gikk litt trått, men vi regnet med at det bare var litt groing på skroget. Det ville forsvinne på turen opp til Santa Cruz.
Rett før klokka 17 kunne vi kaste ankeret utenfor Santa Cruz. Vi hadde egentlig blitt enige med de andre i rallyet om å bruke resten av Curacao pengene våre på baren i land. Men det var så usannsynlig deilig å ligge på svai og bare være oss, så vi dro ikke i land. Ingen av de andre gjorde det heller.
Så 06:20 lørdag morgen den 8 desember heiste vi anker og satte kursen for Aruba.
FORTSETTELSE FØLGER.