Vi trodde det skulle ta omtrent 10 timer å komme oss til Aruba. Det tok bare 7. Men det skal sies at vi hadde forseilet oppe og motor i gang. Vi måtte lage vann. Så selv om vi reiste fra Curacao som siste båt, så var vi ikke sist inn. Turen bød på 1,5 – 2 meter bølger og 20 knop vind litt sånn akten for tvers. Faktisk så seilte vi like fort med eller uten motor. Det oppdaget vi da vi skrudde av motoren på oppløpet mot Osthavn i Oranjestad. Hovedstaden på Aruba.
Det viste seg at å slå seg til ro ikke var så enkelt. Vi ligger omtrent på landingsstripa til flyplassen. Fly kommer inn i lav høyde og lager et fryktelig spetakkel.
Fly kommer inn for landing. Klikk på lenken for å se filmen.
Men det varte jo ikke hele natten, og til slutt bare overhørte vi det. Ikke noe problem. Alt gir jo veldig inntrykk den første gangen man kommer til en ny plass, så også her på Aruba. Da en merkelig tromme/disco/lyd/musikk startet på stranden med et mektig volum ble til og med Steinar stram i maska. Oi oi tenkte vi. Både discomusikk og bråkete fly på en gang. Dette blir jo et herlig opphold. Den såkalte musikken var bare den ene kvelden, og flyene overhører vi. Så dette blir bra.
Det var MYE vind på morgenkvisten dagen etter at vi kom, og mange båter hadde dregget. 3-4 båter sirklet rundt og prøvde å finne ny ankringsplass. Det er ikke så lett når vi er så mange båter. Her er det grunt lenger inn og på babord side er det et digert rev.
Tidlig på ettermiddagen jollet vi inn til Renaissance Marina. Vi må betale for å bruke jollekaia og bli kvitt søppel. Men alt i marinaen, utenom restaurantene var stengt. Til og med marinakontoret var stengt. Merkelig. Men, det er jo søndag. Siden jeg var kjempesulten gikk vi på kinarestaurant og spiste lunsj, slik at utflukten kunne fortsette i fred og fordragelighet.
Etterpå gikk vi en runde i Oranjestad for å sjekke fasilitetene. Der traff vi også Ken og Grace fra «Pisces» og tok en liten runde sammen med dem.
Det vi så av Oranjestad i dag var rett og slett deprimerende. Alt er selvfølgelig tilrettelagt for cruise turistene. Av en eller annen merkelig grunn så betyr det rådyre merkebutikker og gullsmeder.
Rikmannsbutikker. Det er garantert IKKE slike butikker fattige seilere handler i.
Veldig spesielt med båtholdeplass inne på hotellet da. Kapteinen hadde store problemer med å få snudd båten og kommet seg ut igjen. Vanskelig å få utvidet passasje og snuplass etter hvert som båtene blir større ville jeg tro.
Det var kjekt å ta denne turen inn til marinaen i dagslys for da fikk vi et inntrykk av det digre revet som vi ikke vil kjøre på. Vi må kjøre helt inne ved land for ikke å gå på, og det klarte vi fint. Denne gangen.
Sabrina på «Honey Ryder» har VHF nett hver morgen klokken 08:15. Der annonseres alt av hva folk måtte trenge hjelp til, om de har noe å selge/gi bort eller om det skjer noe spennende. Altså alt hva en seiler måtte trenge å vite. Og nå er det selvfølgelig happy hour som gjelder.
Jeg tror faktisk vi var alle mann alle på denne samlingen. Og under over alle under, vi så «The Green Flash». Selvfølgelig stod hun som var aller mest skeptisk med ryggen til, så hun kan skylde seg selv. Alle vi andre jublet og klappet.
Heldigvis varer ikke slike Happy Hours så veldig lenge. Ikke lenger enn til klokka 19 for da er det mørkt. Helt mørkt. Vi får derfor deilige rolige kvelder om bord i «Numa». Som regel.
Steinar har tatt i bruk sine brødbakerferdigheter igjen. Vi var enige om at det første forsøket måtte beskrives som særdeles mislykket. Men den gutten er ikke skuggeredd, han satte i gang med et nytt brød. Ny oppskrift, nye muligheter. Etter hvert blir det nok bra.
Vi tok også en ny tur inn til byen etter hvert. Måtte jo sjekke om den hadde annet enn fancy butikker å by på. Det var det vel dårlig med, men i bakgatene var det i hvert fall ikke så ille.
Det går også kjempefine turisttrikker rundt omkring i byen. Jeg synes de er veldig vakre.
I bakgatene var det faktisk flere butikker som solgte billige varer. Vi fant en som solgte billige barneklær, og det trengte vi jo. Rallyet har en innsamlingsaksjon på gang. Det skal gis gaver til et senter for barn i Santa Marta i Colombia. De trenger absolutt alt har vi forstått. Selvfølgelig skal vi bidra. Vi har kjøpt klær, leker, plastalina og fargeblyanter. Håper det blir godt tatt imot.
Selvfølgelig er vi også samme med våre seilervenner, og vi blir sakte men sikkert kjent med dem alle sammen.
Det ble en av de dyreste kveldene vi har hatt hittil. US$ 70,- for taxi og US$ 60,- for maten (ikke inkludert pils som vi selvfølgelig drakk mange av). Hyggelig var det lell. Så veldig hyggelig var det ikke da vi tok jolla hjemover i mørket. Vi gikk selvfølgelig på grunn på revet. Heldigvis er kapteinen forsiktig i ukjent farvann og kjørte i sneglefart. Ingen skade skjedd.
Den store snakkisen oss seilere imellom er om noen har fått tilgang til internett. Hvilken leverandør leverer det beste nettet til den billigste prisen. Vi har faktisk fått vite at Digicel leverer ubegrenset bruk for bare US$ 20,- for en hel uke. Megabillig. Det må vi skaffe oss.
Vi skravler og blir kjent. Allerede nå virker det som om vi kommer til å bli en sammensveiset gjeng, vi i Suzie Too Rally Gruppe 2 (S2R2).
Kapteinen fikk tak i internett til oss også. US$ 23,- for 7 dager med 12GB pr. dag. Altså tilnærmet fri bruk. Kjempebillig. Da kunne jeg laste opp bloggen fra Curacao med bilder og det hele. OG jeg kunne se på Netflix. Vel, Steinar fikk også se da.
Steinar har vært god handyman igjen og reparert to doer om bord. «Numa» begynner jo å bli en tilårskommen dame og ting går i stykker. Denne båten kunne vi ikke hatt hvis kapteinen hadde hatt 10 tommeltotter. Vi har også hatt masse vann i skroget på vår side og etter noe detektivarbeid fant han ut at det var en slange i dusjen som hadde hoppet av. Sikkert på grunn av det høye vanntrykket i Seru Boca Marina.
Alle gode ting må jo ta slutt en gang. Selv om vi nesten bare har vært på stranda og drukket solen ned med de andre seilerne, så er det jo hyggelig å ha vært på Aruba. Selv om vi kunne vært foruten. Vi skal nå på en kjempelang seiltur til Colombia. Ihvertfall tar det mange timer. Til og med en natts seilas er det. Derfor må det provianteres.
Etter 20 minutters gåtur kom vi til «Price Smart» som butikken heter. Der solgte de alt i store kvanta. Kjøttdeig for eksempel kom ikke i 4-500 grams pakker, men 2 kg i hver pakke. Og det gjaldt alt. Så vi fikk MASSE mat. 3 kg indrefilet (nam-nam), 4 kg kjøttdeig, 3 kg kyllingfilet og massevis av pølser. Samt mye annet. Jeg hadde lyst på en pakke tyggis, så nå har jeg tyggis for de neste 4 årene.
Vi fikk alt om bord i «Numa» og arkivert på dertil egnede plasser. Jeg måtte dele opp kjøtt og pølser i passe porsjoner. Det blir litt mye med 3 kg indrefilet på en middag.
Neste morgen jollet Steinar til land og leverte passene og skipspapirene til Rommy på «Annalena» og Kathy på «Late Harvest». Disse to jentene fikk sjekket ut alle båtene og seilerne slik at vi slapp å dra tilbake til den grusomme cruisebrygga. Vi kunne ikke vært mer takknemlig. De gjorde det så enkelt for oss alle sammen.
Vi rakk en liten tur på land med den siste rest av søppel. Tenkte også at vi skulle kjøpe med litt pils, men det kostet utrolige US$ 4,- for en liten boks i butikken i marinaen. Så de fikk bare beholde dem. Vi fant alt vi trengte i en liten «kinabutikk».
Etter hvert var vi alle klare for avreise. Men da kom Gerhard på «Annalena» med en beskjed på VHF’en at de måtte vente til i morgen. Pumpen til kjølesystemet hadde streiket. Han fikk umiddelbart hjelp av kapteinene på to andre båter og problemet ble fikset. Godt å være med i et rally der alle passer på og hjelper hverandre.
Aruba er sikkert en fantastisk øy å komme til hvis man er på cruise skip eller på charter tur. Men jeg tror ikke dette er et sted vi vil dra tilbake til. Gran Canaria er vel så fint. Så, da ses vi i Colombia.
FORTSETTELSE FØLGER.