Da er vi på vei til Miami. Det skal visstnok ta 24 timer. Bare en liten svipptur altså. Men jeg har smurt en masse baguetter, så vi skal ikke sulte.
Vi falt inn i vår faste rutine med en gang. Sove og ha vakt. Begge sov litt på dagen og så var det vakter fra 18-22 på meg, og Steinar fra 22-02.
Jeg syntes den første vakta mi i mørket gikk veldig bra. Altså frem til klokka 22. Men den andre fra 02-06 var mer skummel. Det blinket i bøyer oppover hele Hawke Channel. Massevis av fiskebåter var det også. Men de hold seg på revet og grunnene på styrbord side. Ved 5 tiden syntes jeg vi seilte uhyggelig nært land. Det var ikke noe problem å se husene der inne. Og litt lenger fremme blinket det i bøyer som på et juletre. Kl. 05:30 fikk jeg fått nok og vekket kapteinen.
Vi hadde kommet frem til Miami allerede. 6 timer før beregnet. Merkelig.
Det var fortsatt stup mørkt, så vi sirklet en times tid før vi fikk inn hovedleden.
Miami i det fjerne. Vel ikke så veldig fjernt, vi har jo sirklet rundt utenfor i en times tid.
På vei inn hovedleden.
Det ligger noen lekre yachter utenfor denne marinaen. Vi ringte dem og hørte om de hadde ledig plass til en katamaran. Det hadde de, og prisen for en natt var hinsides noe vi kunne betale.
Det skulle være en bro på 75 fots høyde (vi er 72 fot), så det skulle gå bra å gå inn til Miami Yacht Club area. Vi suset rundt i hovedbassenget og fant ingen bro. Vel, det var mange broer, men ingen som vi kunne gå under.
Nå var vi ganske slitne, så vi kastet anker utenfor Marine Stadion som visstnok er en marina. Miami Boat Show hadde utstilling her for bare noen dager siden. Faktisk akkurat samme plassen som vi bestilte «Numa» for 13 år siden. Tenk på det. Det er allerede 13 år siden i august at vi fikk «Numa». Tiden flyr når man har det moro.
Etter å ha hvilt litt heiste vi ankeret igjen ved 14 tiden og satt kursen mot Coconut Grove.
Film – Vi seiler ut av downtown Miami.
Coconut Grove er en bydel i Miami og skal visst være veldig trivelig ifølge guide boken vår. Dinner Key Marina har mange bøyer og det er dit vi skal. Nå kommer snart både Ida og drittvær, så vi vil gjerne være trygt fortøyd før det skjer.
De har fyrtårn her i Amerika også. Ganske så flotte også.
Vi måtte seile ganske langt for å komme til Coconut Grove. Egentlig var det bare på andre siden av broen ved Marine Stadion. Men vi var for høye til å komme under broen. Det er mange broer som stenger høye båter ute her i Miami har vi skjønt på den korte tiden vi har vært her.
Film – på tur langs «No Name Harbour». Det er jo også et navn.
Dinner Key Marina ligger i Biscayne Bay, og det så ganske fullt ut da vi kom frem. Vi forsøkte oss først på en bøye der det viste seg å være for grunt. Men folk på nabobåten pekte ut et par til lenger borte. Det var da marerittet startet. Jeg fikk tak i en bøye, og gjorde fast ett tau. Da var vi jo festet til bøye og Steinar kom for å hjelpe med det andre tauet. I mellomtiden hadde akterenden til «Numa» sklidd over moringstauet til nabobåten som nå lå og slo i siden vår. Jeg fikk løsnet moringen vår i en fart, for vi tenkte vi kunne bakke ut. Kort fortalt: Vi viklet oss inn i moringtau og nabobåten lå og slo i siden vår. Jeg prøvde alt jeg kunne å forhindre at både den båten og «Numa» fikk skader.
Det som var aller verst, var at ingen ville hjelpe oss. Det kom en som skulle si ifra til noen andre, for det var så vanskelig å hjelpe noen med utenlandsk flagg. Greg kommer etter 30 minutter og hjelper oss. Vi kuttet tau som hadde satt seg fast i propellen, og Greg dro oss baklengs ut. Det kostet oss USD 150,-. At det i det hele tatt kostet noe sjokkerte oss, men det var verdt det.
Så, altså. Ikke kom i trøbbel i USA. Det koster penger. I Norge hjelper vi hverandre til sjøs, og også alle andre steder og land vi har vært. Men altså ikke i USA. Så skuffende. Heldigvis var båten vi viklet oss inn i et gammelt vrak som bare lå der. Ifølge Greg ville vi ikke bli saksøkt.
Dinner Key Marina hadde ikke plass til oss. Og i hvert fall ikke til en så stor båt. Og jeg som trodde alt var så stort i Amerika. Vi kastet anker utenfor marinaen. Jeg var fullstendig utmattet både fysisk og psykisk. Så jeg måtte bare sette meg ned å gråte litt. Seilerlivet er liksom ikke så rosenrødt i dag.
Ikke nok med det. Drittværet kom også og tok oss. Vinden satte i gang før det ble helt mørkt, og med vinden kom også regnet. Welcome to Miami.
Vi overlevede den første natten i Miami, og den første dagen ble benyttet til rengjøring. Ida kommer jo i morgen.
Solnedgang over moringfeltet til Dinner Key Marina. Vi kjenner at skuldrene senker seg.
Så i dag kommer Ida. Til et iskaldt Miami. På morgenen var det 12 grader ute og 14 inne. Vi holder på å fryse i hjel.
Vi koser oss IKKE med nyhetene nå om dagen. Det er bare corona dritt. Merkelig at en sykdom fra Kina kan gjøre så mye skade. Men det går sikkert over snart.
Før Ida kommer må vi i butikken og proviantere litt. Så endelig kom vi oss i land.
OK – velkommen til Miami liksom. Vi ble møtt av dette. Det er krokodiller her. Hjemme blir vi varslet om elg, her er det krokodiller. Jeg skal IKKE bade.
Så er hun her. Endelig. Blid som ei lerke. Vi spurte om hun hadde dårlig råd, siden hun har så store hull i buksene sine. Responsen var ganske så oppgitt blikk. Vi skal ikke spørre mer.
Vi hadde fått beskjed om at turen fra flyplassen til Coconut Grove tar omtrent 1 time. Det tar 20 minutter, så Ida måtte faktisk vente på oss. Vi handlet poshe dagligvarer på posh butikk. «Fresh Market». Der handles det inn til alle superyachtene i området. Vi skal ikke handle her noe mer. Altfor dyrt.
Utpå ettermiddagen dro vi i land for å spise middag. Håper bare disse to kan oppføre seg litt.
Vi ruslet opp til Coco-Walk på Grand Avenue. Det er shopping og restaurant om rådet. Det ser veldig hyggelig ut og tar bare 10 minutter å gå fra jollekaia.
Vi fant «Lulu’s» ganske fort. En fin liten fortausrestaurant. Jeg har bange anelser om oppførselen til disse to. Kan det ikke gå an å oppføre seg da?
Ingen kommentar.
Restauranten hadde fantastisk service og god mat. Et godt valg altså. Ikke var det så verst dyrt heller USD 85 for 3 middager og 3 drikker er ikke så ille.
Etter maten ruslet vi litt rundt igjen. Vi fant en frisør der Steinar kan klippe seg. Så fort som mulig spør du meg.
Gatene her er opplyst som om det er jul.
Massevis av hvite lys i trær og over alt. Veldig fint. Ida sier at til jul er lysene farget. Så da er vel dette vanlig da. Men det ser veldig juleaktig ut.
Ida faller rett inn i rytmen om bord. Altså tidlig til sengs. Hun har fått en tykk dyne, som så veldig god ut. Så jeg har funnet frem våre vinterdyner også. Vidunderlig varme.
Så bærer det i land igjen. Vi har leid bil og skal nå oppleve Miami med omegn.
Jeg hadde lest «10 ting man MÅ gjøre i Miami», så vi satte kursen for Art Deco District og Ocean Drive. Der skulle det være en frokostrestaurant (24/7) som man MÅTTE gå på. «New’s Cafe».
Bilen vår. Kapteinen har vært moderat.
Vi kom ut av parkeringshuset på Ocean Drive og rett ved hotell «Avalon». Det er hotellet vi lå på da vi var på Miami Boat Show for 13 år siden og kjøpte «Numa». Morsomt. Det vekker gode minner.
Vi fant «New’s Cafe» og satte oss ned med store forventinger. Disse to kan som vanlig ikke oppføre seg.
Jeg vil så nødig virke negativ, men den kafeen innfridde ikke forventingene. Det var sur betjening og middelmådig/dyr mat. Det var kjempe mange fortausrestauranter nedover hele Ocean Drive. Og de så mye hyggeligere ut. Men det var veldig moro å betrakte kolonnen av mennesker som gikk forbi. Her er det øyensynlig viktig å vekke oppsikt og skille seg ut i mengden. Herlig å se.
Det skal mer til enn dårlig service for å ta humøret fra disse moroklumpene. Heldigvis.
Film – Tur på South Beach. Vi tror det er her «Bay Watch» ble spilt inn. Men siden vi ikke har sett den serien, så aner vi faktisk ikke. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Det var massevis av folk på stranden, selv om det er ganske kaldt. Kanskje det er litt varmere når man ligger i sanden?
Noe bading blir det IKKE. Men sjekk i bakgrunnen. De badende menneskene på ha vikingblod i årene.
Et «MÅ HA» bilde. Mor og datter koser seg, og jeg har til og med tatt av meg genseren.
Vi ruslet strandpromenaden tilbake til bilen. Og der var fasilitetene som Ida og Steinar liker aller best. Shopping.
Masse mennesker. Over alt.
Det er også masse mennesker, over alt, oppover Ocean Drive.
Det er også masse flotte bygninger. Det er vel verdt et besøk til dette strøket.
Man blir jo helt nostalgisk av å se slike biler. Det er mange av dem her i Miami. Vel, jeg blir vel ikke så nostalgisk siden jeg knapt var født da disse bilene var populære. Men vi har jo sett dem på film.
Etter å ha vært turister i Art Deco Distriktet i mange timer, var vi ganske utslitte. Det var godt å komme tilbake til «Numa» utpå kvelden. Noe som er litt rart, er at det er vanskelig å finne parkeringsplass. Vi trodde det var gratis parkering i hele Amerika. Men, det er det altså ikke. Vi fant en til slutt da.
Bursdagen min ble feiret i Everglades. En kjempefin bursdag.
Før avgang måtte vi ha litt mat kafeen. Burgere og corndog. Ifølge Ida skal corndog være veldig godt. Altså mais-pølse. Only in America 😊
Båten vår i dag. Dette blir morsomt.
Først litt info. Som jeg har lært i dag. Jeg trodde Everglades var en sump/myr. Men det er en elv/våtmark. Økosystemet starter helt oppe i Orlando nord i Florida, med elven Kissimmee. Den renner ut i den store, men grunne innsjøen Okeechobee. Når regnsesongen begynner går innsjøen over sine bredder og danner en sakterennende elv som er 97 km bred og 160 km lang. Den renner sørover til Florida Bay i sør. Hvor altså Everglades er. Hva man lærer på sin 58 års dag.
Vi var heldige og fikk plass nesen helt forut.
Film – Først litt informasjon fra kapteinen vår. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Film – Så bærer det av gårde. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Kapteinen har god oversikt fra styreposisjonen.
Film – Vi fikk også kjøre veldig fort, og det var nesten det morsomste på hele turen. Nesten da. Vi freste av gårde i mindre enn 2 fot vann. (For å se på filmen, trykk på lenken ovenfor)
Film – Hei hvor det går. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Kapteinen vår var veldig kunnskapsrik. Han fortalte om det fantastiske dyrelivet i deltaet. På øyene rundt i våtområdet er det bjørner, pantere, hjort og masse andre dyr.
Vi så alligatorer også. Og nå vet vi at alligatorer er «snille» og bor i ferskvann her sør i Florida. Lenger nord bor det krokodiller som er «slemme». De bor i saltvann. Som i marinaen vår for eksempel.
Det er også digre anakondaer her. Slanger som ikke hører hjemme. Folk har tatt de med seg fra utlandet som kjæledyr, og sluppet dem løs når de blir for store og uhåndterlige. De har formert seg helt formidabelt, og det er nå skuddpremie på dem.
Det er også massevis av blå og hvite hegrer. Ikke det beste bildet dette her. Men hegrene var fantastisk vakre. De hvite var nesten som små engler i alt det brune.
Etter omtrent 40 minutter var turen over, og vi kom tilbake til utgangspunktet. Det har vært en flott tur og vi har lært mye nytt.
Tilbake i safariparken ruslet vi rundt og så på dyrene som er i bur. Det er jo ikke så hyggelig. Men vi lærte noe her også. Denne digre krabaten kan bli over 100 år i fangenskap.
Ida måtte selvfølgelig holde en. En pytteliten kneblet stakkars ting. Sikkert dopet ned også. Som hevn tisset den på henne. HA-HA-HA-HA.
Da vi var ferdige med den turen og den zoologiske «hagen» var klokka mange og suvenirbutikken var heldigvis stengt. Et lite stopp på bensinstasjon på vei hjem for å kjøpe is medførte litt mer innkjøp. Jeg slapp Ida og Steinar inn på stasjonen på egen hånd. Når skal jeg lære.
Vi tok også med oss pizza fra «Harry’s Pizza» og dro tilbake til «Numa».
Vinden har snudd og det har blitt litt varmere. Men, det er også mer bølger og litt mer vind. OK – så hvis vi må velge mellom litt mer vind og varmt, kontra vindstille og grisekaldt, så velger vi det første.
Vi introduserte Ida for Mexican Train Domino spillet. Det medførte at vi ikke fikk dratt henne ut av båten før hun skulle dra igjen dagen etter.
Det har vært en snarvisitt fra Ida, men alt er bedre enn ingenting.
Etter at vi hadde spilt Mexican Train hele avreisedagen dro vi i land for å spise middag før hun måtte reise til flyplassen. Det er godt å ha så voksne unger. Hun kastet seg inn i en Uber bil og dro til flyplassen alene. Flinke jenta. Men nå er hun jo på hjemmebane. Altså i Amerika. Huff. Vi håper vi får se henne til sommeren igjen.
Bursdagspresang. Fantastisk.
Så synker vi hen i cyber space igjen. Steinar har lest at noen (her i Amerika) har lagt ut sin Leopard 46, 2009 modell til USD 440.000,-. Er det i det hele tatt mulig. Kursen på USD er nå nesten 10 kroner. Hadde vi fått så masse $$$$ for «Numa», så er jeg redd hun hadde blitt solgt på flekken.
Steinar sendte en generell forespørsel til de som selger Leoparder her i Miami. Om de hadde en statistikk over hva de ble solgt for for tiden. Det medførte at vi får besøk i morgen. Av selgere. Av Leopard båter. Det medførte jo også at vi måtte ta samtalen. Har vi virkelig lyst til å selge? Jeg kjenner at jeg blir litt på gråten ved tanken på ikke å ha «Numa» lenger. Men i neste øyeblikk tenker jeg på alt vi kan gjøre for de pengene. Kanskje kjøpe en «hytte» i Curacao? Vi får se hva det blir til. Steinar er på samme nivå som meg. Vi får se hva som skjer.
Vi har handlet. Gjett hva dette er? Små pølser kanskje?
Nei. Det er druer. Blå druer. Alt er stort i Amerika 😊 Og kapteinen har klipt seg. Kjekk kar.
Film – Nærområdet vårt. Det er slett ikke så ille. Men det begynner å bli på tide å flytte på seg.
Før vi leverte bilen vi har leid, så gjorde vi tunge innkjøp. Vel, Steinars innkjøp på chandler var jo ikke så tunge. Vi fikk filter til watermakeren som det viktigste. Han fikk selvfølgelig med seg en masse andre ting også. Vi fant en Publics som er et digert supermarked og kjøpte det vi trengte av vann, øl og brus. Samt masse mat.
Det skal visst blåse mye denne helgen igjen, så kapteinen har lyst til å flytte oss til «No Name Harbour». Der ligger vi mer beskyttet. Litt synd siden Jeanette og Fredrik kommer og skal ligge i marinaen rett på innsiden her.
Vi føler at vi har litt bomull i hodet akkurat nå. Meglerne Michelle Ropiza og Pat Derning har vært om bord på befaring. Dette er virkelig en vanskelig tid. Jeg kjenner at jeg er på gråten hele tiden når det gjelder salg av «Numa». Men når Michelle sier at hun vil legge utsalgsprisen på USD 495.000 og at vi da kan forvente USD 480.000, så blir vi jo fristet. Det betyr at vi får MYE mer for henne enn vi ga for 13 år siden. På grunn av dollarkursen. Den er dobbelt så høy nå som den var da.
Her kommer våre gode venner i «Bushpoint». De har plass i marinaen, i motsetning til oss. Vi møtes nok ikke på en stund, for vi reiser nå.
Vi har fått besøk av disse. De er så vakre, men akk så dødelige. Portugisiske krigsskip seilte forbi oss. Ganske mange av dem også. Så det er nok på tide å dra.
Vi la oss til utenfor «No Name Harbour». Det var ikke plass til oss inne i lagunen, eller hva vi skal kalle det. Alle finner ly for det dårlige været som er meldt. Men det er fint utenfor også.
Her er det litt hyggeligere selskap. Pelikaner istedenfor maneter. Det var ikke de eneste vi fikk selskap av, for vi fikk besøk av delfiner også. De er det lenge siden vi har sett.
Vi har gitt megleren Michelle beskjed om at hvis hun klarer å selge «Numa» på to måneder, så er det OK. Hvis ikke så seiler vi sørover til Guatemala eller Grenada for orkan sesongen. Vi trodde ikke hun kom til å få til det. Men jaggu meg fikk hun OK fra sjefen for en 2 måneders salgskontrakt. Så da er altså «Numa» til salgs. Ifølge Michelle må vi overlate «Numa» til dem, og de vil gjøre henne klar for salg. Og vi får ikke bo om bord når dette skjer. Alt det koster selvfølgelig penger. Mye penger.
Men da sjekker vi priser for å reise litt rundt omkring mens «Numa» ligger ute til salgs. Kanskje blir det road trip i USA eller tur til Dominicanske Republikk. Det blir nok DR, for det er billig å reise dit og kjempebillig for nydelige leiligheter. Dette blir morsomt.
Vakker solnedgang.
Av alle ting så kom det en norsk katamaran og kastet anker ved siden av oss. «SeaU». U en er formet som et vikingskip. De kom en tur på besøk og det er veldig hyggelige mennesker. De er på tur med alle sine 4 barn. I alderen 10 til 20 år. Snakk om å spre dem. Det ble sent før de jollet tilbake til seg selv, og 10 åringen de hadde med holdt på å kjede seg i hjel. 😊 Morgenen etter seilte de av gårde igjen.
Så har Steinar bestilt leilighet til oss rett utenfor Santo Domingo på Dominicanske Republikk. Litt prematurt tenkte jeg, for vi har jo ikke pratet med Michelle enda, og vet ikke når vi skal levere «Numa. Men han bestilte leiligheten fra mandag 16. mars. Juhuuu. Ut på tur.
Så har våre svenske venner i «Bushpoint» kommet til ankerplassen.
Da blir det selvfølgelig landskamp Norge/Sverige i Mexican Train Domino. Norge KNUSTE svenskene. Steinar vant og jeg kom på andre. Det blir IKKE godt mottatt av Jeanette som ønsket revansje umiddelbart.
Det går ikke med to spill i løpet av en kveld. Det blir for mye. Dessuten blåser det i bøtter og spann, så det er godt å komme seg tilbake til båten.
Vi har ligget her utenfor «No Name Harbour» i noen dager. Det har blåst heftig og begeistret hele tiden. Noen har dregget, men ikke vi. «Bushpoint» har vært på sight seeing til Ft. Lauderdale og levert redningsflåten sin til vedlikehold. Vi har spist middag i «No Name Harbour», og begynt å gjøre «Numa» klar for overlevering til salg.
Så er det på tide å reise fra Miami. Været har bedret seg, og Michelle holder jo til i Ft. Lauderdale.
Vi slår følge med «Bushpoint» og reiser 3-4 timer nordover.
FORTSETTELSE FØLGER.