25. august – 01. september 2016 Almerimar til Benalmádena

Almerimar er en deilig plass for alle om bord. Janne får gå på favorittrestauranten. Den irske på plazaen der man får verdens beste omelett med ost og skinke, og Steinar får gå på chandler og shoppe.

 

Vi har nå nye reveliner i grønt og gult. Mer eller mindre selvlysende neon.

Vi har ikke vært i Almerimar i «sesongen» før. Her er det lørdag hver dag har vi funnet ut. Musikken begynner ved 23 tiden og varer til det begynner å lysne. HVER NATT. Vi har nå fått grundig innføring i trommediscotechno. Det er sikkert noe som heter det.

Her i Almerimar har de også en lett tilgjengelig, godt utstyrt Mercadona.

Til og med i dagligvarebutikken koser Steinar seg med å handle. Han har fått et nytt prosjekt. Nemlig brødbaking. Og det gås vitenskapelig til verks selvfølgelig. Google translate tilbyr diverse oversettelser for samme ord, og det er bare å velge det man tror det er, og kjøpe ingredienser til brødet deretter.

 

Vi har også vært på andre kjente og mer eller mindre kjære restauranter som ikke lenger innfrir. «Stumbeling Inn» hadde ikke så god biff som vi husket og «Piratrestauranten» hadde fortsatt like dårlige tapas. Men, vi har fått en ny favoritt. Og det er den spanske restauranten som ligger på enden av brygga vår. Altså det aller nærmeste spisestedet. Jenta som serverte pratet ikke særlig mye engelsk, og sa på spansk (ifølge Steinar): «Snakk til meg, skal dere ha fisk eller kjøtt?» Helt fantastisk. Vi valgte kjøtt, og fikk servert enkel men god mat. Morsomt.

Og vaskemaskinen om bord i Numa fungerer fortsatt perfekt. I hvert fall så vasker den rent tror jeg. Det lukter i alle fall godt.

En av dagene i Almerimar fikk vi også nye naboer. Det var et par fra Nederland som hadde hentet en båt i Tyrkia. De var på «delivery trip». Men det interessante var at han jobbet som crew på båter i Karibien, og han regnet med å se oss i Panama. Jadda, vi begynner å føle oss som «båtslasker».

Men så var vi ferdige med Almerimar for denne gangen. Mest sannsynlig kommer vi aldri tilbake. Det var godt å kaste fortøyningene og fortsette ferden vestover. Det er ikke mye vind for tiden, så vi måtte gå for motor. Og vi har de majestetiske Sierra Nevada på styrbord side. Sierra Nevada betyr «snøfjellene» og har den høyeste fjelltoppen i fastlandsspania.

Langs Costa del Sol dyrkes også massevis av grønnsaker i disse hvite «teltene». Mest vårløk og tomater har vi fått vite. Og mye eksporteres til Norge.

Etter en deilig tur var vi fremme i La Herradura ved 19.30 tiden. Det er en flott bukt, og masse lokale folk som kommer for å bade. Slik det er i nesten alle buktene. Her var det faktisk en båt som så det som sin plikt å underholde hele bukta med alt fra disco musikk til smørsangere som Julio Iglesias og Frank Sinatra. Men den reiste heldigvis etter hvert.

I dag ville vi ikke i land, så det ble «forsøksmat» i båten. Vi har kjøpt en del matvarer som vi skal prøve, og som kanskje kan være med over Atlanteren. Pølsene var spisbare. Bratwürst og Frankfurter. Potetmosen trengte mer salt, men var ellers god. Kyllingbollene var comme si comme sa. Men «Callos con jamon» luktet så skrekkelig at vi ikke orket å smake engang. Så det skal IKKE bli med over Atlanteren. Lurer på hva det var.

Tiden i La Herradura har vært produktiv.

 

Det er massevis av badebåter.

 

Janne sliter også noe helt forferdelig.

Her i  Spania er de også veldig flinke til å rense opp i vannet. Flere steder har vi sett slike båter som tar opp rusk og rask og søppel av vannet.

Vi vil fortsatt ikke i land, så «forsøksmaten» i kveld var spagetti carbonara med bacon. Nam-nam. Smakte kjempegodt. Hvis vi kan bytte ut ferskvarebaconet med skinke på boks så kan carbonaraen få være med over Atlanteren.

Men så var vi også ferdige med La Herradura, og fortsatte ferden vestover. Det er fortsatt nydelig vær og deilig og varmt, men det er ingen vind. Så dieselmotorene får kjørt seg. Etter 3-4 timer hadde vi fått nok av motorseilingen og kastet ankeret utenfor Puerto Caleta de Vélez.

Og da må man jo hvile seg.

 

Men når man legger seg til slik utenfor en turistby, så må man forvente at folk er nysgjerrige. Og de kom i en stri strøm. Både svømmende og padlende på brett og i båt. Ei jente lurte på om hun kunne få svømme mellom skrogene til Numa, og det kunne hun selvfølgelig. En eldre herremann lurte på om vi hadde seilt fra Danmark (?). Til slutt kom det 3 ungdommer akkurat da vi skulle spise middag. Vi trodde at de også ville svømme under Numa, så vi sa ja. Men de ville om bord og ble overlykkelige da vi sa ja. Steinar geleidet dem foran i trampolinen. Og så utforsket de båten.

Veldig hyggelige og høflige ungdommer. Bare litt upassende midt i middagen. Men det kunne jo ikke de vite.

Vi har også oppdaget at saltet i vannet som legger seg i skroget på babord side krystalliserer seg. Veldig vakkert.

 

Puerto Caleta de Vélez viste seg fra en lite hyggelig side om natten. Det ble masse svell som gjorde at Numa ble litt for spretten for Janne. Sofaen i cockpit ble nok en gang senga. Og den måtte deles med MASSE mygg. Resultatet ble myggestikk på leppa og øyelokket. Ja, ja så har jeg opplevd det også.

Det viste seg at det ikke bare var i cockpit disse små monstrene hadde oppholdt seg i natt, men også i lugaren sammen med Steinar. Han begynte dagen med å drepe mygg, så nå har vi nok mygglik over hele båten. Han går grundig til verks den mannen.

Etter å ha badet og vasket oss litt heiste vi ankeret og fortsatt turen vår. Caleta de Vélez kommer ikke til å bli savnet. Det er fortsatt nydelig vær, og ingen vind.

Denne oksen er reklame for vinen Sangre del Toro foretrekker vi å tro. Fremfor tyrefektning som vi foretrekker å ikke tro at det er reklame for. Men det er Spanias nasjonalsymbol, og det finnes over 90 av dem over hele landet. De er ca. 14 meter høye.

 

Vi hadde tatt sikte på marinaen i Benalmádena i dag, men har fortsatt ikke lyst til å gå i land. Så vi kastet ankeret utenfor Torremolinos. Enda en lang strand med massevis av turister og hoteller. Men denne gangen var det ikke så veldig mange nysgjerrige turister. Kun noen padlebåter var utom og sa hei.

 

Til gjengjeld var det massevis av vannscootere og paraglidere og monsterbåter som kjørte forbi. Men vi er i høysesongen og de gir oss jo masse å se på. Dessuten er det slutt når mørket faller på, som er ved 8 tiden. Da ble det middag om bord og Netflix.

Torremolinos viste seg å være langt hyggeligere på natten enn forrige oppholdssted. Det har vært deilig og stille og myggfritt. Dagen ble benyttet til soling, bading, lesing og rett og slett avslapping. Ved 18.30 tiden vekket kapteinen admiralinnen som hadde siesta i trampolinen og sa at nå var det på tide å reise til Benalmádena. Hele 15 minutter unna.  Så klokka 20 var vi fortøyd og har fått en nabo som gjør oss veldig trygge.

Vi ligger rett ved siden av kontoret til Guardia Civil og marinakontoret. Dette blir bra. Men det blir nok en del biltrafikk. Middagen inntok vi i «byen». Helt fantastisk deilige BBQ ribs. Veldig mye bedre enn «spagetti a la mamma».

Neste morgen kom det en «marinero» og sa at vi måtte flytte oss. Eieren av båten kunne komme når som helst. Han skulle si ifra. Vi satt jo og ventet vi da, men til slutt måtte vi i butikken. Steinar sa ifra på kontoret, og fikk samtidig beskjed om at eieren av plassen skulle være borte i mange dager enda. Godt å få beskjed. Så vi pakket oss sammen og gikk i butikken. På veien fikk vi en flott utsikt til stranden.

 

Vi fikk hamstret det viktigste.

 

Arkitekturen i Benalmadena er helt unik. Veldig flott. Skulle nesten tro en arabisk arkitekt fikk fått frie tøyler, og gikk helt «bananas».

 

Og palmealleen med alle papegøyene er her fortsatt

 

Da vi kom tilbake til båten hadde alle skyene fra imorges forsvunnet, og temperaturen hadde økt til nesten 35 varmegrader. Vi holdt på å svette vekk. Så istedenfor å kaste fortøyningene og komme oss ut til ankers gikk vi på stranden.

Det er mange år siden sist, og det er fortsatt like kjedelig.

På kvelden var vi igjen i «byen» og spiste en fantastisk argentinsk biff på «Angus». Det er noe av det beste vi har smakt. Og sammen med en flaske deilig vin ble det en fortreffelig kveld. Helt til vi kom tilbake til Numa. Det var da så mye svell at vi nesten ikke kom om bord. Numa hev og kastet på seg og fortøyningene skrek i protest. Håper kryssholtene holder til i morgen. Da er det strake veien til sjøs.