Vi gjorde mellom 7 og 8 knop på lett vind. Jeg vet, det er ikke en regatta vi er med på, men faktisk tok vi igjen alle de andre utenom «Canapesia».Trykk på lenken for å se filmen.
Vi er glade for at «Be-Be» besluttet å bli med sørover.«Annalena» fliser også avgårde.
Da vi var nesten fremme var det på tide å ta ned seilet. Det var IKKE vellykket. Furleren hadde gått i stykker. Det er altså den snurredingsen som trekker seilet inn og ut med evighetstauet. Vi hadde nok satt seilet for høyt. Det ble altså et svare spetakkel. Å få inn et 180 kvm stort seil, som ikke vil inn er veldig vanskelig. Steinar måtte ta det helt ned. Det betyr jo at vinden blåser det hit og dit OG ned i vannet. Jeg satt i styreposisjonen og utførte ordre. «Slipp skjøter», «start motorer», «revers», «forover». Seilet kom velberget ned (og opp av vannet), og ble stappet ned i lockeren forut. Det er fantastisk å ha en kaptein som bestandig (nesten) beholder roen.
Klokka 14:30 hadde vi kastet ankeret ved siden av «Canapesia». I disse idylliske omgivelsene. San Bernandino er også en øygruppe, og vi ankret opp utenfor øya Tintipan.Kapteinen tar ansvar og snorkler ut for å se at ankeret sitter som det skal. Og det gjør det jo. Bestandig.Nydelige omgivelser vi har ankret i her også. Det kjennes godt ut å vite at det er lenge til vi skal ligge i en marina igjen.Lurer på om dette er en slags resort. Men vi kan ikke se noen mennesker der.
Vi var slitne etter den usannsynlig lange seilturen. Hele 3 timer eller noe. Så vi måtte ha en siesta. Da jeg våknet fant jeg kapteinen snorkende i cockpit, og kystvakta på vei inn.
Så ble vi bordet av kystvakta for første gang. Nå vet vi jo hva det gjelder, så det var overhodet ikke noe å være redd for. (Ikke så mye ihvertfall).Offiseren som kom om bord var høfligheten selv. Han ville se pass, papirene fra utsjekking i Cartagena og skipspapirene. Det var gjort på 5 minutter og så kjørte de over til neste båt. De hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi skulle komme. Så nå sjekket de at alle var på plass.
«Pisces» foreslo at vi skulle ha en sundowner til en forandring. Her hvor vi ligger nå er det forbudt å gå i land for alt er privat. Da er det jo egentlig litt rart at «Suzie Too» har funnet frem til denne plassen som passende.
Selvfølgelig finner vi bestandig en løsning. Vi bandt alle jollene sammen og forankret oss i en begredelig brygge. Det er som sagt ikke å gå i land. En brygge er jo ikke på land.Dan og Lori på «Be-Be» på vei til møtestedet.Selvfølgelig hadde vi en kjempehyggelig sundowner. Den første i joller bundet sammen.Selvfølgelig klarte vi å drikke solen denne gangen også til en fantastisk solnedgang. Ikke noe grønt glimt da.Vi kosær vårs. Det er Jeff på «Canapasia» sin bursdag i dag. Vi sang bursdagssangen for han. Jeg tror ikke at noen av oss kan synge, for det hørtes helt skrekkelig ut. Og vakte masse latter så klart.En gang til – solnedgang. Det tok lang tid å drikke solen ned i dag
Dagen etter våknet Steinar med vondt i det ene øret. Da var det frem med medisinkofferten og finne frem penicillin. Noen ganger er den intelligente mannen jeg er gift med merkelig uintelligent. Han tok nemlig med seg det verkende øret sitt ned i vannet og skrapet skrog i over en time. Det betyr at øret var fullt av vann veldig lenge. Vi får håpe det går bra.
På ettermiddagen var det tid for utflukt. Dan og Lori på vei til øya Santa Cruz.Og dette er hele øya. Den er helt enestående og er berømt for å være øya med verdens høyeste innbyggertall. 1.247 mennesker bor i til sammen 90 hus og hver eneste lille millimeter av øya er bebygd.Øya er visst bygd av lokale fiskere og fundamentert på konkylier og skallet fra andre sjødyr. Øya har vært bebodd i 350 år. Helt utrolig. Men vakker er den altså ikke.Vi la til ved fergekaia og der ventet en selvutnevnt «guide» på oss. Han tok 8.000 Pesos pr.person og vi bet selvfølgelig på kroken. Vi hadde jo akkurat stått og sett på akvariet på brygga, og han hadde forklart oss om fiskene. Det er laget kun for turister og inneholder fisk som ikke kan spises. Som f.eks. nursing sharks og månefisk. Skilpadder kan man selvfølgelig spise, men de er fredet.Noen småunger er ute og padler kano.Vår guide Juan tok oss rundt hele øya på en time. Den har både skole, kirke og flere butikker.Vi vandrer gatelangs og tar inn inntrykk av en verden som i hvert fall jeg aldri har sett før. Fascinerende. Men det føles litt som om vi er kikkere. Det er jo samfunnet deres som er selve turistattraksjonen.De livnærer seg selvfølgelig som fiskere her. Bodene ser ut til å være bygget av rekved, og det betyr vel at de som bor her bruker ressursene som er tilgjengelige.Steinar og Gerhard har besøkt kirken. De er katolske her og veldig religiøse.Vi fikk oss til og med en pils i sola. Den kostet 5.000 Pesos og Steinar fikk ikke igjen vekslepengene sine. Heldigvis betalte han med en 20.000 seddel og ikke 50.000. Vi må jo bidra litt til lokalsamfunnet.Ungene leker lykkelige i sølevannet i gatene. Det er vann fra vaskeriet. Ikke noen PC’er og iPad her nei.Di og jeg venter på at jolla skal ta oss tilbake til båtene våre.
Jeg sa til Steinar etter utflukten til Santa Cruz, at byen så ut som en film fra etter ødeleggelsen av jorda. Bare at folk var vakrere og penere kledd.
Det ble ikke lange oppholdet på San Bernandino. Vi ble nemlig kalt opp av de som allerede er på Isla Fuerte med beskjed om at det var MYE finere der. Det er mulig å bruke kredittkort, det er internett, vi kan gå i land, OG det er barer og restauranter. Da var jo ikke vi vanskelig å overtale, så vi heiste ankeret og seilte de 32 nautiske milene til Isla Fuerte. Kapteinen har fortsatt vondt i øret, så han knasker smertestillende og sov nesten hele veien.
Heldigvis klarte «Canapesia» å komme seg velberget ut av denne situasjonen. Denne gangen var det deres tur til å få seilet i vannet.Vi kastet ankeret sammen med de andre utenfor Puerto Limón, og fikk nesten umiddelbart besøk av kystvakta. Veldig hyggelige og engelsktalende. De fortalte at de var her for å passe på oss. Også veldig hyggelig. Men nå vet vi jo det. At de passer på oss mener jeg. «Innamorata» kom også jollende og sa at vi måtte komme oss inn på stranden for en sundowner. Ta med egen pils. Det passet oss bra siden vi ikke har noen colombianske penger igjen. Vi skulle jo direkte til San Blas egentlig.
Det er ingen jollekai her, så vi måtte dra jolla opp på stranden. Noe det er veldig lenge siden vi har gjort. En hyggelig fyr kom og hjalp oss og vi ble veldig usikre på om han forventet tips. Men siden vi ikke har noen penger, så var jo ikke valget så vanskelig. Det ble ikke noe tips.
På en bar langs stranden fant vi gjengen. Vi synes det er litt rart å drikke medbrakt pils på en bar, så vi lånte litt penger av «Canapesia» så vi kunne kjøpe en. Etter hvert ga vi blaffen i det og drakk våre egne og betalte «Canapesia» tilbake i pils.Det ble som det pleier. Masse hyggelig prat mens vi drakk solen ned.Mange lokale folk var også på stranden og nøt livet vil jeg tro.
Dagen etter jollet vi i land igjen på leting etter internett. Det er ikke spesielt enkelt å få landet jolla på stranden. Vi må liksom ri på bølgene inn og hoppe ut akkurat når vannet er lavt nok og forte oss i land. Ellers blir vi dratt ut igjen. Men selvfølgelig mestrer vi det.
Kapteinen ruslet bortover stranden. Kjekt med ryggsekk hvis vi kanskje finner noe å kjøpe, uten penger.Vi fant «Sisu», «Mora» og «Honey Ryder» på en bar langs med stranden. De skulle spise lokal fisk, og de pekte ut veien til internett og restauranten der vi kan betale med kort.Det er virkelig pent her i denne byen.Vel, alt er kanskje ikke like pent over alt men veldig mye bedre enn i Santa CruzDen lokale fergen. Passasjerene må faktisk vasse ut. Spesielt.Da vi endelig fant frem til «Hostel Playita» fant vi «Pisces» og «Q4» som spiste lunsj. Veien til Playita er godt skiltet, men det klarte vi ikke å lese visstnok. For vi klarte å gå feil i denne lille byen. Godt gjort.Lunsj ville vi også ha, selv om kjøkkenet kanskje kunne se litt lugubert ut. Men det var faktisk rent og pent.Hostel Playita er veldig vakkert. Det er et sted for surfere og backpackere.Etter hvert kom det flere og flere seilere. Vi må jo benytte anledningen når vi får tilgang på internett. Diane og Steve koser seg med en pils i baren.
På veien tilbake til jollene våre møtte vi denne morsomme papegøyen. Den pratet og pludret og skravlet. Da vi begynte å le av den, lo den hjertelig tilbake. Det fikk oss jo til å le enda mer. Herlig liten krabat.
Denne gangen var det ikke så enkelt å komme seg opp i jolla. Vi bommet på bølgen som gikk ut og ble kliss våte begge to. Men etter at vi hadde tørket oss kunne vi sette oss ned akterut og nyte den deiligste tiden på døgnet. Solnedgangen. Og ikke noen sundowner i dag.
Så var det avreise dag igjen. Vi reiste ikke før på ettermiddagen, så på formiddagen reiste vi i land igjen. Ble kvitt søppel og den siste krampaktige turen inn på internett. Det gjorde mer eller mindre alle de andre også.
En av gjestehyttene på «Hostel Playita».Skjeggete trær hadde de også.Dusjene. Man kan ikke være for storforlangende. Det gjør ingenting om det ikke er varmt og kaldt vann. Det er så varmt allikevel at varmtvannstanken hadde vært totalt bortkastet.Når det er så store forhold må man jo ha veiskilt.Surferne kommer i land etter en lang dag på sjøen.Jutta koser seg i hengekøya, med internett. Jutta simpelthen elsker hengekøyer. Og å snorkle.
Og her kommer veien vi måtte gå for å komme til Playita. Vi begynner bakfra.
Film – 20190125_140854.mp4
Vi gikk jo feil første gangen vi skulle finne frem. Men for en liten Edens Hage vi kom frem til.
På stranden ligger litt av et oppussingsprosjekt.
Så var vår tid i Colombia slutt for denne gangen. Neste gang vi er i Colombia er når vi kommer til San Andres og Providencia y Santa Clarita utenfor Nicaragua.
Nå setter vi kurs for San Blas øyene. Eller Guna Yala som indianerne der kaller øyene. Vi føler oss litt usikre, for det verserer så masse forskjellig informasjon. Ifølge reglene må vi ha Cruising Permit før vi kan dra til immigration. Cruising Permit får vi når vi kommer til Shelter Bay i Panama om en måneds tid, men vi må jo sjekke inn i landet. Ja, ja, vi får ta det som det kommer.
Kystvakta var som vanlig på plass og takket for besøket og ønsket oss velkommen tilbake.
Jeg kunne godt tenke meg å komme tilbake til Colombia. Det er et land med masse historie, vakker natur, varme smilende mennesker, musikk og dans, lyder, lukter, sol, varme, regn, vind, vindstille. Colombia har alt. Og så er det jo så billig der. Kan anbefales på det varmeste. Så det er med litt klump i halsen vi heiser ankeret og reiser. Det har vært en opplevelse av de store.
