17. – 26. september 2016 Rota til Vilamoura

 

(Janne skriver) Endelig er det kaste fortøyningene dag. Vi er lei av å ligge i marina, særlig siden naboen holdt det gående med skikkelig høy 80-talls musikk til langt på natt. Det tok vekk litt av idyllen med fullmånen og vinen. Men vi sovnet til slutt.

Ferden gikk ikke så veldig langt før vi kunne kaste anker. Ca. 30 minutter fra Rota, nærmere Càdiz. Der er det en idyllisk liten bukt utenfor Marina Puerto Sherry.

Så her ligger vi utenfor Playa de la Puntilla.

Vi hadde tenkt å ta jolla i land, for kapteinen har lokalisert 3 nye chandlere. Men, det ble bading og soling isteden. Og siesta i trampolinen, og plutselig var kvelden kommet. Deilig middag om bord. Fersk kyllingfilet med pasta, saus og gulrøtter. Kan man ha det deiligere?

Etter en deilig, stille natt nyter vi formiddagen med bading og soling igjen. 28-30 varmegrader i lufta, og 25 grader i vannet. Og det er litt av hvert å se på.

Men på ettermiddagen klarte vi endelig å få sjøsatt jolla og tatt en tur til marinaen for å se om vi kan finne chandlerne til Steinar.

Vi la merke til lè-veggene da vi kom, og synes det var merkelig.

Men fra Marinasiden viser det seg å være flotte kunstverk. Spanjolene er virkelig flinke til å utsmykke uterommet. Og disse veggene skaper jo også ly for vinden i marinaen. Smart.

Vi har etter hvert oppfattet at det er over 3 meter forskjell på flo og fjære her utenfor Middelhavet, men vi tok sjansen på å fortøye jolla til noen steiner.

Det var på det høyeste høye, så da tar det lang tid før vi henger i fortøyningene. Etter  å ha funnet en chandler som var stengt (siden det er søndag), tok vi en pils på en av de mange restaurantene, og gikk deretter på oppdagelsesferd i marinaen.

Vi fant ikke de andre chandlerne, så vi reiste tilbake til Numa.

Det er så deilig å være tilbake til ankers at det er vanskelig å rive seg løs. Men etter admiralinnens kulinariske krumspring i går, så er det på tide med middag på restaurant. En restaurant med utsikt til solnedgangen. Så vi jumpet opp i jolla igjen.

Og reiste atter en gang inn til Puerto Sherry. Denne gangen fortøyde vi til en flytebrygge ved bensinstasjonen. Best å ikke ta sjansen på å henge i fortøyningene.

Vi rakk akkurat frem til restauranten før sola gikk ned.

Og vi nøt solnedgangen, deilige hamburgere og nydelig vin. Det var masse mennesker ute for å se på solnedgangen.

Den påfølgende dagen var det overskyet det meste av dagen, og det betyr at vi får gjort forskjellige ting. Dessverre viser det seg at Steinars do-jobb sist ikke var vellykket. Etter nok en stinkende dag i Numa, fant kapteinen ut at luftingen var tett, og helt umulig å få åpnet.

Han reiste derfor til chandleren, som nok en gang var stengt. De stenger kl. 19.00, og han var der presis klokka 19. Da var det stengt, og slik er det med den saken.

Da ble det nok en deilig kveld i Numa. Vi fikk sjekket en ny pose med Spagetti Carbonara, som bare skal blandes med vann. Og vi la til litt ekstra bacon. Baconet må stekes litt mer, for det smakte harskt. Men ellers var det veldig godt. Steinar hadde laget franskbrød, og det smakte perfekt til carbonaraen. Så denne skal få være med over Atlanteren.

Dagen etter måtte Steinar bestille tur hjem, for han skal i møte på Vinghøg. Det betyr at vi får litt dårlig tid til å komme oss til Lagos, der Janne skal være mens kapteinen reiser hjem.

Så etter en spisetur inn til Puerto Cherry, og en tur til chandleren som endelig var åpen, gikk vi for en nattseilas til Portugal.

Det har vi ikke gjort siden vi reiste til Marokko for et par år siden, så det blir spennende.

Rett utenfor Rota lå det et par krigsskip til ankers, samt en politibåt som fulgte etter oss. Vi kunne ikke se krigsskipene på AIS’en, så de var «usynlige». Vi hørte på VHF’en at politibåten sa ett eller annet om at en katamaran nærmet seg. Og det var jo oss. Men vi fikk reise i ro og fred.

Det ble en grisekald natt, helt nede i 15 grader og masse vind. På med lusekofte, vindjakke, tøfler og pledd. Og det er lenge siden jeg har vært på nattseilas, og håndtert instrumentene. Kapteinen ble vekket et par ganger, men på siste vakten fra 04.00-08.00 gikk alt som smurt for nestkommanderende også. Utenom da AIS’en plutselig kom med en alarm, og utenom da sola kom opp, og kartplotteren insisterte på å bli VELDIG mørk. Det er da nattlyset skal slås av, men det er jo et mysterium hvordan det gjøres.

Da kapteinen stod opp utpå morgenkvisten en gang, fikk jeg lære hvordan man justerer nattlyset. Det er jo helt logisk at man skal trykke på «AV» knappen. Jeg synes ikke det.

Portimão materialiserer seg i det fjerne.

Ved 15 tiden kunne vi kaste anker utenfor Portimão, og vi har nå krysset landegrensen mellom Spania og Portugal.

ARC naboen vår kommer fra Nederland, og kanskje vi blir kjent med dem. Vi hadde tenkt å dra i land, men etter at jeg hadde servert omelett med ost og skinke ble vi ganske trette etter lite søvn på nattseilasen. Det ble derfor en veldig lang siesta, og det var nesten mørkt før vi livnet til litt.

Det er noe som er vesentlig forskjellig fra Spania og Portugal. Vi skjønte at det dro seg til med party på stranden. Skikkelig raggea musikk og oppsetting av parasoller. Og så kom «partybåten».

Den kom uten høy musikk eller drita fulle mennesker om bord. Og, politibåten lå og passet på at alle hadde på seg flytevester da de gikk i jolla som tok dem til land. Festen begynte klokka 19.00 og var ferdig 21.30. De spilte ikke reaggea musikk (det var nok bare musikk for de som  rigget til festen), men smooth cool musikk. Med ett og annet vilt innslag av 80-talls musikk innimellom. Dette stedet kan vi like.

Det er rett og slett skikkelig kald om morgenen. Ikke mer enn 17 grader, og da blir det tøfler og morgenkåpe. Men med en gang solen står opp er det 25 varmegrader. Vi har kjent på vannet, og det har vi ikke tenkt å bade i. Fryktelig kaldt.

Det er så deilig å ligge til ankers, og det er så mye å se på. Men ved 12 tiden hadde vi spist frokost og drukket kaffe, så da var det klart for oppdagelsesferd. Vi hoppet i jolla og satte kursen oppover elven til byen Portimão.

Forte de São João. Dette fortet fra 1700-tallet er privateid. Men var en del av forsvarsverket i munningen av Rio Arade.

Etter å ha vært innom idylliske Ferragudo jollet vi videre. Og for en nedtur Portimão ble. Fordi det er så stor forskjell på flo og fjære, så er alle bryggene selvfølgelig flytebrygger. Alle flytebryggene var stengt med port og lås, så vi kunne ikke komme i land. Følte oss veldig lite velkomne. Akkurat da vi var der var det veldig lavvann, og vi hadde ikke lyst til å klatre opp sleipe stiger for å komme i land. Og det var jo vår egen skyld. Vi fant en brygge i en marina som ikke var stengt, så vi forsøkte oss der.

Men da vi kom i land viste det seg at hele marinaen var inngjerdet, og stengt med porter med kodelås. Vi ble sure og irriterte og reiste tilbake til deilige Numa. Etter hvert vil vi nok lære dette med lange liner og klatring i land på fjære sjø.

Så på ettermiddagen tok vi jolla inn til stranden isteden. Der er det også mange restauranter. Da vi dro jolla inn på land fikk jeg vondt i foten igjen. Får håpe det går fort over denne gangen også.

Vi gikk på Kalu Bar, og for et fantastisk sted. Det var akkurat som å være tilbake i karibien. Og maten var helt nydelig. Så da er vi lykkelige igjen. Turen til Portimão er glemt.

Etter mater gikk vi en tur på stranden.

Vi hadde tenkt å reise inn igjen på kvelden for å spise middag. Men det er faktisk ganske kaldt når solen har gått ned, så det fristet ikke med jolletur. Ikke var vi så sultne heller. Da ble det rødvin og Netflix i Numa. Ikke så galt det heller.

Så var det avreisedag igjen. Men først tok vi en tur på Kalu Bar og spiste hamburger. Nam-nam. Ved 14 tiden hadde vi fått opp ankeret og satt kursen mot Alvor, en times seiltur unna. Der kan man bare gå inn på høyvann, og vi kom selvfølgelig på lavvann.

Men vi kunne legge oss til ankers rett innenfor innseilingen, og vente på høyvann. Der inne blåste det 30 knop. Det var kitere og sanddyner og andre nervøse seilere, så det ga vi opp og la oss på utsiden isteden. Det blåste like heftig der, men det var ingen andre nervøse seilere.

Etter en stund skjønte vi ikke helt hvorfor vi skulle kave oss opp en oppmudret kanal på høyvann, for deretter å ligge innesperret til neste høyvann dagen etter, så vi bestemte oss for å gå til Lagos isteden. En hel halvtimes seilas videre. Her skal jo jeg oppholde meg mens Steinar reiser hjem.

Eller det trodde vi i hvert fall. Marinaen skryter av til enhver tid å ha plass til alle som kommer, også litt større båter. Det var ikke plass til oss. Men vi fikk ligge gratis på ventekaien til morgenen etter fordi vi var en ARC båt. Vi ble litt nervøse for plass til Numa når Steinar skal hjem. Etter en telefon til Marina Vilamoura, 4 timers seilas østover igjen, roet hjertebanken seg. Der var det plass til oss i 14 dager.

Det er litt rart å være tilbake til Lagos igjen. Nøyaktig 11 år siden vi var her sist og ventet på vær til å seile til Gran Canaria. Så vi tok en tur på land på kvelden og tok en drink på en engelsk pub. Stor ståhei, masse liv og levende musikk. Morsomt. Vi kjente oss godt igjen i marinaen.

Dagen etter fikk vi en førsteklasses seilas til Vilamoura. Først var det vindstille, men så kom vinden og vi heiste alle kluter.

Ved 15 tiden var vi fremme i Vilamoura, og det er en kjempeflott plass.

Vi skjønner at det ikke egentlig er en by, men en ansamling av massevis av hoteller rundt marinaen. Og massevis av high class butikker. Gant og sånt. Så her skal det ikke handles. Nei nei. Da vi gikk i land utpå kvelden for å spise middag var det vanskelig å velge restaurant. Vi har aldri sett så masse restauranter i en marina før. Men det må være på grunn av hotellene og de 4 golfbanene i nærheten.

Vi tenkte at alle disse restaurantene kan de da umulig fylle opp med gjester. Men da vi gikk tilbake til Numa ved 22 tiden var det massevis av mennesker overalt. På de engelske pubene var det full underholdning, sang og høye fyllevræl. Men det var ikke spesielt sjenerende, det er jo lørdagskveld.

Dagen etter måtte vi ut på tur igjen. Vi må finne dagligvarebutikker som det skal være noen av rundt her. Men først tar vi en runde rundt Hotel Tivoli.

Vi fant en dagligvareforretning 5 minutter fra båten, og en som hadde veldig mye bedre utvalg ca. 20 minutter unna. Og Steinar fant en stor chandler som han gleder seg til å besøke i morgen.

Og da chandleren åpnet var Steinar klar til å shoppe.

Han har blitt beskjeden på sine gamle dager. Og godt er det. I dag var det «ordne med ting» dag. I denne marinaen tror vi de kan fikse alt. Mens Janne vasket båten utvendig fikset kapteinen andre ting.

Blokkene ble byttet fra 2 skåren til 3 skåren. Det gjør det mye lettere å få heist opp jolla. Den er nemlig ganske tung.

Seilmakeren kom og hentet forseilet. De tok det ned, pakket det sammen og bar det i land. Når det kommer tilbake er vi helt sikre på at det er nesten som nytt.

På chandleren kunne de også re-sertifisere redningsflåten vår. Vi er lykkelige. Det koster «bare» 360 Euro. I Spania fikk vi tilbud på GBP 620,- .Vi slipper å kjøpe en ny til i hvert fall NOK 12.000,-.

Vi er veldig begeistret for denne marinaen. Det er service på et høyt nivå, folk prater godt engelsk og er serviceminded. We like it. Selv om selve marinaavgiften er forholdsvis høy. Heldigvis er det bare noen dager igjen av høysesongen. 1. oktober er det nesten halv pris. Det eneste som er litt dritt, er at begge septiktankene er ute av drift. Så, det er bare å springe på land når behovet melder seg.

Etter en deilig middag på land, der vi møtte de første nordmennene på veldig lang tid, avsluttet vi kvelden med den nye serien Nobel på NRK. I morgen reiser Steinar hjem, og Janne blir alene i Vilamoura. God natt.