Så er vi tilbake.

Vi har hatt en fantastisk flott tid i Norge i over to måneder.
- Vi har bodd i uthuset med Ole Martin
- Vi har solgt huset
- Har vært i Stockholm og hilst på Mona og Per
- Vært på kreftskiva hos ovennevnte. Der var også Conny og Carina fra «Ultimo»
- Vært på båttur på St. Hans Aften med Mette, Espen, Hanne, Rikke og Robert
- Vi har vært i Langesund i Bamble med Eva, og hilst på Frank, Anne Grethe og Tor Erik
- Jeg har luka
- Vært i Oslo sammen med Eva og hilst på Anne Brith. En herlig dag på stranden der også Torkel, Mina og Iben kom.
- Har vært på besøk hos Ulla og Terje på hytta deres.
- Steinar har ikke klart å la være å jobbe
- Jeg har luka
- Vi har sett på mange leiligheter, uten å finne noe passende.
- Vært på mange søndagskaffeslabberas hos mamma og pappa i Horten.
- Vi har spist på Fishland i Horten med familien Sommerhein og tante Inger.
- Restaurantbesøk med Eva på Brygga i Tønsberg har det også blitt tid til
- Og vi har hilst på gode venner
Turen tilbake gikk veldig fint. Først fra Oslo Lufthavn til Gatwick i London. Overnatting på Hilton som ligger PÅ flyplassen. PÅ terminalen vi ankommer og reiser fra. Stort enklere blir det ikke. Og så videre fra London til Grenada. Med en liten mellomlanding i St. Lucia. Vi ble selvfølgelig stoppet i tollen da vi kom til Grenada. Den ene «kofferten» ser jo ut som et gevær. Og alle koffertene er stapp fulle av stæsj som Steinar har kjøpt til «Numa». Det må vi betale moms og toll av. 28,26% tror jeg det var. Det hjalp IKKE å si at det skulle om bord i en norsk båt. Innførsel til Grenada er innførsel til Grenada. Og man krangler ikke med de kvinnelige tollerne på Grenada. Men Steinar flørtet seg frem til en rimelig pris, så vi slapp unna med ca. kr. 3.000,-. Og nå er det godt å være hjemme i «Numa» igjen.
Hun har fått seg en skrape i lakken mens vi har vært borte. Nabobåten har slike lange ting som stikker ut fra båten, for å forhindre for mye vugging i svellet. Og de satte seg fast i «Numa».

Det er slike ting som kan skje på en ankringsplass, og det er jo bare å reparere. Selv om det er irriterende.
Da vi kom til Prickly Bay Marina kom Erik og Britt fra «Harry Z» jollende. Steinar hadde sendt en melding og spurt om de kunne kjøre oss over til «Numa», og det kunne de selvfølgelig. Eller Erik kjørte Steinar ut til «Numa», og så hentet han jolla vår. Vi har jo ganske mange kofferter med oss. Vibeke og Tor Eivind fra «Vibeke» kom også. De er et nytt bekjentskap.
Og det måtte jo gå som det gikk. Vi sjekket at alt var bra med «Numa». Byttet klær og jollet tilbake til land. På «Tiki Bar» var de andre, og vi hadde en helt fortreffelig kveld i deilig temperatur. Om enn litt kort. Klokka 21 så jeg ut som en pute i trynet, og gikk ned for full telling da Steinar kjørte oss tilbake til Numa.
Selvfølgelig måtte vi gjøre «Numa» ren etter over to måneder uten ettersyn. Og det er ikke så enkelt i 32 varmegrader. Det går VELDIG sent. Men i løpet av den første dagen fikk vi i hvert fall gjort det meste. Nå er det levelig igjen. Mesteparten av mugget som hadde samlet seg opp er borte. Og det var faktisk ikke så ille som vi hadde trodd. Innimellom må vi bade og sove litt. Dette kommer til å ta tid å bli vant til igjen.
Så er det handletur igjen.

«Numa» var rensket for all fersk mat, men er nå fylt opp igjen. Og Grenada Cruisers Forum som er på kanal 66 på VHF’en hver morgen gir masse fin informasjon. Vi er jo ofte på internett, og det koster masse penger. Men nå har vi vært i Saint George og fått et abonnement som gir oss fri bruk i 1 måned for EC$ 200,-. Det er billig.




Og når vi nå hadde fylt opp «Numa» med både mat og drikke igjen, fant vi ut at vi kunne invitere «Harry Z» og «Vibeke» om bord for å sjekke om rødvinen og hvitvinen fortsatt var drikkelig. Det har vi nemlig ikke kjøpt nytt, så de flaskene har kokt i båten i over to måneder. Helt siden vi kjøpte dem på Martinique.

Dagen etter viste seg å bli en flott dag å være fyllesyk på. Torden og regn hele dagen. Steinar har satt i gang et nytt prosjekt. Hvordan få kjøleskapet til å bruke mindre strøm? Får håpe han får det til, for nå er det målinger og ledninger og beregninger til den store gullmedaljen.
Erik på «Harry Z» var innom og fortalte at vi nå var påmeldt en gåtur på lørdag. Det kalles «Hash» og arrangeres hver lørdag. Det er en gåtur for «Drinkers with a running problem». Noe jeg så for meg måtte være ganske så enkelt, selv for meg.

Selv om det ble sent, var formen upåklagelig dagen derpå. Og det var aldeles nydelig å sitte i cockpit tidlig på morgenen og nyte soloppgangen.


Vi synes det er greit å bruke handle-taxien fra Prickly Bay. Matvarebutikken på kjøpesenteret har veldig godt utvalg, så vi er der faktisk både på tirsdager og fredager. Masse fersk mat i båten, og jeg er faktisk flink til å lage middag. Altså flink i den forstand at jeg i det hele tatt lager middag. Som regel. Noen ganger.


Steinar er fortsatt ikke fornøyd med strømforbruket til kjøleskapet, men fortsetter målinger med uforminsket interesse. Vi har hatt med oss mange vakuumposer hjemmefra, og jeg har fått pakket ned masse som vi ikke behøver. For eksempel vinterdyner. Og sommerdyner. Og ullgensere. Og vinterjakker. Vel kanskje ikke vinterjakker, men høstjakker i hvert fall. Så nå er det mye bedre plass i skapene. Som jeg håper Steinar ikke skal bruke til duppedittene sine.

Så var det tid for «Hash». Altså hash og ikke hasj. Rusletur på Grenada, for å se steder man vanligvis ikke ser. Jeg var kjempespent.

Vi kjørte omtrent en halv times tid langs østkysten på Grenada, og for meg virket det som vi kjørte opp i fjellene. Veldig smale, svingete veier. Jeg mistet totalt retningssansen. Norge nummer 2. Klatring på gang?????










Så, vi overlevde faktisk denne kraftanstrengelsen. Som andre syntes var en rusletur. Snakk om forskjell i kondisjon.
På veien tilbake var det pit-stop langs veien på en lokal pub.



Dagen etter var det ut på tur igjen. Denne gangen bare «Harry Z» og «Numa». Hver søndag samles seilere og lokale folk på stranden på Hog Island, og spiser deilig barbecue på Rogers’s Bar. I dag hadde vi bestilt mat av Devon. Det var en seiltur på hele 30 minutter omtrent, og «Numa» koste seg. Det gikk litt trått da, siden hun er totalt overgrodd under vannlinjen.







Masse mennesker og høy stemning på Hog Island.
Det var som vanlig veldig hyggelig å være sammen med «Harry Z», men det ble bare en drink etter maten. Hash’en hadde tatt rotta på meg, så det ble tidlig kvelden. Det er en dag i morgen også.
Og den kom med strålende sol og blikkstille sjø. Helt fantastisk. Erik og Britt kom forbi på morgenkvisten. I henholdsvis kajakk og på padlebrett. Da de hadde unnagjort trimmen sin denne dagen, la de igjen padlebrettet, for det ville Steinar prøve.




Vi hadde tenkt å seile oppom Saint George i dag for å fylle diesel, men vi kom oss ikke av gårde før ganske sent. Så det gadd vi ikke. Derfor bar det rett tilbake til bøya vår i Prickly Bay. Kanskje de får ny levering av diesel der snart.

Det er veldig mye prat om orkaner her på Grenada for tiden. Og jeg skjønner jo det. Det er skumle greier. Nå er det «Irma» som herjer, og lager til og med svell og regn her i Prickly Bay. «Lento» ligger på land i Puerto Rico, og den øya er det forventet at blir truffet direkte. Håper for Pål og Berit sin del at denne orkanen finner det for godt å gå lenger nord.
Det regner ganske mye for tiden, og naturen har sin egen måte å be om unnskyldning på.

Vi prøver å få gjort diverse ting, men det er vanskelig i denne varmen. Men det blir gjort litt hver dag. En liten arbeidsøkt, litt bading, siesta, en liten arbeidsøkt og så er det kvelden.
Sunshine Canvas har begynt jobben på båten vår. Vi skal endre det blå til brunt. Foreløpig har vi bare fått endret UV stripen på forseilet. Men det ble fint.


Det blir ikke mye sosial omgang når man ligger ute på bøye. Det er jo ikke slik at man bare kan rusle over til nabobåten og ta seg en kopp kaffe. Derfor fant Steinar og jeg ut at vi skulle sitte å jobbe på Tiki-Bar. Det ser vi at det er mange som gjør. Så vi tok med oss PC’ene våre og installerte oss i baren. Vi spiste først deilig frokost og så skulle vi begynne å jobbe.

Vel, vi ble altså ikke så lenge som man kanskje kan forstå.
Det regner mye for tiden, så jolla vår «Numita» får vasket seg stadig vekk.

Når vi sitter i cockpit så er det stadig nye ting å se på. Og dette har vi aldri sett før.

I grunnen så sitter vi mye i cockpit. Det er så utrolig varmt så vi er litt i kjelleren for tiden. Det blir mye siestaer og bading og tom stirring ut i lufta. Men det går nok over etter hvert. Håper jeg.
Det er mye drittvær for tiden. Mye regn og torden. Nå har jeg opplevd det mest vanvittige tordenskrall i mitt liv. Da det kom vibrerte hele «Numa» og vannet og alt. En merkelig opplevelse. Litt skummel også da, siden jeg selvfølgelig var alene i båten. Det hadde vært like heftig i land fortalte Steinar da han kom tilbake.
Men innimellom er det aldeles nydelig. Og 13. september seilte vi til Mont Hartman Bay og Secret Harbour. Det er også en halvtimes seiling omtrent. Og det er en nydelig plass.
«Harry Z» hadde fått tak i nyfanget hummer og inviterte til grillparty. De hadde funnet en perfekt liten plass på land, inne i mangrovene, der vi kunne grille.














Det var litt lite kull til å få stekt all hummeren skikkelig, så Britt og Erik inviterte oss all om bord i «Harry Z». Der ble hummeren stekt i komfyren og det smakte aldeles fortreffelig. Og selvfølgelig ble det svarte natta før vi kom oss tilbake til «Numa».
Dagen derpå ble en heller tung dag. Vi fikk heist ankeret etter hvert, og satt kursen mot Prickly Bay igjen. Nå var det til og med diesel å få kjøpt, så vi la til brygga der. Det var rett og slett en skremmende opplevelse å legge til ved brygge igjen, og det knaket godt i skroget da vi klasket til kai. Men det ser ut til å ha gått bra. Magne hjalp til med fortøyningene, og fikk en pils som takk. Etter hvert ble vi jaget vekk, da det kom flere som skulle ha diesel eller vann.

Så hva gjør vi om bord??? Tja, akkurat det samme som hjemme. Bare at vi går ikke på jobb hver dag.



Vi begynner å bli gamle. Steinar ordner og fikser, slik at «Numa» skal være beboelig. Deriblant har han levert badetrappa til Technik og fått dem til å fikse på ett trinn til. Og det ble helt perfekt.

Og vi jobber jo litt. Steinar holder på med en jobb for et firma i Danmark, og jeg må gjøre regnskap for det lille firmaet vårt. Det er så godt å se at alle hyblene er utleid. Utleiemeglingen gjør en god jobb, men de tar seg jo godt betalt også da. Men, man kan ikke få både i pose og sekk.
Kapteinen kan være fryktelig morsom når han bare vil. Når vi bader på morgenen, så vasker vi oss også. Men da Steinar vasket hele kroppen i hårsjampoo sa jeg at det kanskje ikke var så bra å vaske seg i rumpa med det. Hvorpå han svarte: «Hvorfor ikke? Det er jo hår der også.» Må innrømme at jeg skrattlo.
Og så var det på tide med utflukt igjen. Med «Vibeke» og «Harry Z». Denne gangen ville Thor Eivind i «Vibeke» se hvordan det artet seg med en økologisk gård på Grenada. Så klokka 12 var vi på full fart nordover på øya, langs østkysten. Det var Devon som kjørte oss denne dagen.












Det var en lærerik tur til gården, og på tilbakeveien måtte vi stoppe og spise. Vi var utsultet. Så KFC (Kentucky Fried Chicken) ble stedet.

Vel tilbake på «Numa» var det fortsatt dagen, så Steinar fikk seg en time på ryggen. Slitsomt med slike utflukter må vite. På kvelden jollet vi inn til Tiki-Bar. Det var film-kveld denne kvelden. Så vi bestilte hver vår pizza og så på «Trolls». En helt herlig animasjonsfilm. Hver søndag er det nemlig film-kveld på Tiki-Bar. Først en barnefilm, så en voksenfilm.
Nå i siste delen av september er det orkanen «Maria» som herjer nordover i karibien. Det er helt skrekkelig å lese om ødeleggelsene av de vakre øyene. Dominica, Saint Martin, BVI, USVI og flere. Og de har jo allerede blitt ødelagt av «Irma» for 14 dager siden. Skrekkelig. Her på Grenada er det satt i gang masse veldedighetsarbeid. Da særlig for å hjelpe Dominica som er nærmest, og som er en selvstendig stat. De får derfor ikke noen hjelp utenfra. Ikke enda i alle fall. Kanskje Røde Kors kommer snart. Folk på Grenada er veldig flinke til å hjelpe. Berit og Påls «Lento» har nå overlevd to orkaner. Fantastisk. Uten en skramme har vi hørt.
Det har vært masse svell og store bølger inn i Prickly Bay i noen dager, etter hvert som «Maria» forsvant nordover. Å legge til med jolla til brygga var en risikosport, men pytt pytt, det klarte vi jo. OG vi klarte å komme opp i «Numa» igjen.

Steinar har hatt litt feber i noen dager nå, så det har blitt mye soving på han. Fin måte å få bukt med feber på. Men dette er vel den eneste gangen vi har hatt et snev av sykdom om bord. Tror jeg. Som jeg kan huske.
Avreise fra Prickly Bay nærmer seg. Og i den forbindelse har vi funnet ut noe ganske så viktig. Vi trenger ikke å ta taxibussen til supermarkedet for å kjøpe brød og kjøtt. Bak Tiki-Bar ligger en baker, OG en slakter. Er det mulig. Nå har vi vært her i månedsvis. Det må vel sies at vi viser liten interesse for omgivelsene. O skam. Alt dette fant vi ut dagen før vi sjekket ut og reiste over til Secret Harbour. Det er jo litt flaut. Men til vårt forsvar skal sies at alt var stengt.












Det fortsetter å hølje ned med regn. Devon kan ikke jobbe med glassfiber når det regner, så vi ble litt lenger i Secret Harbour enn planlagt. Men det er hyggelig å se masse folk, og vi vil jo at jobben skal bli gjort skikkelig.
Men endelig 24. september kunne vi sette kursen for Port Louis Marina. Det kostet oss EC$ 520,- å ligge i den pyttelille marinaen i 3 netter. Og det var i overkant dyrt syntes vi. Men «Numa» er reparert og lykkelig, så da er vi det også. Men stakkars lille båten vår. Hun er så gjengrodd nå at selv med begge motorene på 2000 turtall gikk det ikke i mer enn max 5 knop. Godt hun skal opp på land i slutten av oktober.

Å legge til i Port Louis Marina gikk jo egentlig ganske greit. Det kom en jolle fra marinaen og fikk tau av oss som skulle festes i to bøyer forut. De fikk jeg overlevert og skulle feste i baugen til «Numa», noe jeg gjorde. Litt for tidlig. Det ble en del skriking og hyling fra akterenden før jeg forstod at jeg skulle slippe ut litt tau. Og da kom vi jaggu inn med akterenden også. Kjekt når vi skal i land.




Det ligger mange fantastisk flotte båter her i Port Louis Marina. Det er rett og slett en flott marina som vi trives godt i.






Det er gratis internett i marinaen. Litt gammeldags kanskje. Vi fikk en wifi-box som vi måtte koble til med en lang ledning til brygga. Merkelig at de ikke har trådløst. Og det er bare en jolletur over til supermarkedet «Foodland». Dessverre er det ikke lange jolleturen til chandleren heller. «Island Waterworld» vil nok få mange besøk av kapteinen på «Numa» er jeg redd.
Og så var det på tide for Steinar å reise til Danmark. Og la meg være alene. Heldigvis sjekket han flybilletten sin. Flyet gikk ikke klokka 17, men klokka 13. Så han rakk det. Altså så er jeg helt alene, og hører masse rare lyder som ikke finnes når Steinar er her. Merkelig. Jeg har på Air Condition, og det er deilig. Så den første dagen alene satt jeg inne i båten, leste nyheter, spilte kort på PC’en og gjorde i det hele tatt ikke en dritt. Jo forresten. Jeg lagde meg middag. Pølse og potetstappe.
Men etter hvert så kom jeg jo i gang. Jeg har bakt brød. Jeg tror i hvert fall det er brød.



Jeg fikk til brødet litt bedre etter hvert. Og jeg fikk gjort rent i lugaren til Ida, for 30. september kom hun flyvende inn fra Los Angeles. Så da er jeg ikke alene lenger.
Jeg fikk kreket meg avgårde til flyplassen etter hvert. Damen på marinakontoret hadde sagt at det bestandig er taxier på parkeringsplassen. Det var det IKKE når jeg skulle på flyplassen. Men etter hvert satt jeg i taxien til Winston, og ble behørlig kjørt til flyplassen. Og han ventet på oss til vi skulle tilbake. Selvfølgelig var Ida den absolutt siste som kom ut, så det gjorde ingenting at jeg kom etter at flyet hadde landet. Hun hadde med seg ubeskrivelige mengder med vanvittig tung bagasje, og vi fikk lempet alt i taxien. OG DET ER SÅ GODT Å SE HENNE IGJEN. Mammahjertet er lykkelig.



Det regner og det regner og det regner. Så den stakkars jolla blir stappfull av vann. Ergo så må den lenses en gang i blant.


Men jeg ser jo i grunnen ikke så mye til Ida. Vel, jeg ser henne. Men hun gjør ikke stort annet enn å jobbe og sove. Og noen ganger spiser hun.


Vi har jollet til butikken. Og da må jo jeg kjøre jolla om jeg vil eller ikke. Vi er fortsatt ikke gode venner, men jeg har i hvertfall ikke kræsjet alvorlig enda.
Jeg klarte å få oss velberget TIL butikken. Bare en litt ukontrollert klask inn i brygga. Ingenting å prate om. Ida tok så fint imot at. (Godt hun ikke brakk armen igjen). (Film: Ida Victoria Hem)
Turen tilbake gikk også bra. Og vi fikk med oss varene. Og jeg fant riktig båt. Altså «Numa». (Film: Ida Victoria Hem)
Vi har vært og spist på «Victory» noen ganger.



Men aller helst vil Ida hente take away pizza og spise i båten, slik at hun ikke somler bort tid på spising. Kan umulig være sunt. Men det drøsser inn med freelance oppdrag til henne, og det er visst umulig å si nei. Alt som kan hjelpe henne å få visum til USA må hun jobbe med. Skjønner jo det, men når det betyr å jobbe døgnet rundt i uoverskuelig fremtid så blir mammahjertet bekymret. Og litt stolt selvfølgelig. Særlig når det er Nickelodeon som er på henne som en klegg.
Hun har også laget en «hvordan gjøre et caracter design» for et magasin som kommer ut hvert kvartal i Amerika, «Magazine Quarterly» tror jeg det heter. Visstnok massevis av lesere. Det skulle da lages et design med kodeordene ape, hatt, lilla, ninja og misfornøyd. Og dette ble sluttresultatet:

Vi har også vært i svømmebassenget. Men det er nesten som å svømme i luft eller noe, for vannet holder vel samme temperatur som huden vår. Litt ekkelt å gå ned i vann, og så kjenner du det ikke. Merkelig følelse.


Og så har Steinar kommet tilbake fra jobben i Danmark, og en liten svipptur til Norge. Han har selvfølgelig gjort det han kan aller best, shoppet.



Jeg hadde ikke så stor tiltro til at Steinar skulle klare å rekke alle flyene han skulle med for å komme tilbake hit til Grenada. Han har en historie med å ikke rekke fly. Jeg begynte derfor å bli nervøs tidlig på kvelden når han fortsatt ikke hadde kommet. Han var ventet ved 16 tiden. Jeg forsøkte å ringe, og da var det en dame som svart på japansk tror jeg det var. Enda mer nervøs ble jo jeg. Som prøvde meg på messenger. Og der svarte han. Han satt på flyplassen på Barbados. Hadde landet klokka 15, og flyet videre gikk ikke før klokka 22. Stakkars mann. Men flyene går når de er fulle, så han var faktisk tilbake i «Numa» klokka 22.
Som sagt så regner det helt usannsynlig mye her for tiden. En dag vi hadde spist lunsj på «Victory» begynte det å øse ned da vi var på vei tilbake til «Numa». Vi tenkte vi skulle forsøke å la være å bli så våte, så vi stod og ventet under taket ved marinakontoret. Men til slutt ga vi opp.

Og Ida har jo blitt 24 år denne måneden. Det ble selvfølgelig behørlig feiret. Med bursdagssang da hun stod opp (på en liten spilledåse). Og det var vel egentlig det. Vel, vi hadde tenkt å ta henne med på kino, men det gikk ikke. Vi fikk besøk av Gaute på «Isis II», så da rakk vi bare å spise middag på «Victory». Begynner i grunnen å bli ganske lei av den restauranten.

Det var jo litt av en markering av 24 års dagen til Ida. Sjelden har hun nok opplevd mer ståhei på bursdagen sin. Hun jobbet til og med litt.
Det blir faktisk dårlig med den kinoturen til Ida, for nå har Conny og Carina på «Ultimo» også kommet tilbake. De trives veldig godt i Port Louis Marina og på restauranten «Victory», så da MÅ vi jo spise middag med dem. For vi trives jo veldig godt sammen med dem. Og Ida jobber, så hun har jo ikke tid til å spise. Foreldrene fester og barnet jobber. 🙂
Og det regner.



Så har vi hatt overnattingsbesøk i båten. Britt fra «Harry Z» skal hjem til Norge en tur. Litt før Erik. Og siden de oppholder seg på Carriacou der båten skal opp, så måtte hun ta ferge tilbake til Grenada. Da er det godt å ligge over i «Numa», slik at man er sikker på å rekke flyet dagen etter.
Selvfølgelig var det ikke internett å oppdrive akkurat når hun skulle komme, så jeg gikk opp på parkeringsplassen ved 18 tiden. Men ingen Britt kom. Av alle ting så satt vaskedamen i marinaen og ventet på skyss, og hun skulle si ifra til Britt når hun kom om hvor vi ligger. Men hun viste Britt veien helt ut til «Numa». For en service. Da måtte vi selvfølgelig betale henne litt tips, noe hun ble veldig glad for.


Det er hyggelig å ha Britt om bord. Vi hadde et par fredelige timer i cockpit før de andre stod opp morgenen etter. Vel, Steinar hadde vært oppe og switchet over vanntankene. Selvfølgelig var tanken tom da Britt skulle lage kaffevann denne morgenen. Det regner og blåser altså så helt inn i hel…e, men heldigvis var det forholdsvis opphold da Britt skulle reise. Å sitte klissvåt på flyet er helt sikkert ikke ønskelig. Så det slapp hun.

Vi har også fått fikset kjøleskapet, fryseren og AC’en. Stuart Eguana kom med en lærling og fikset alt i løpet av 3 timer (med røykepauser). Regningen kom på EC$ 776,- og vi syntes det var billig. Særlig når vi nå har et kjøleskap, en fryser og en AC som virker optimalt. Målingene til Steinar har ført frem til dette vedlikeholdet. Nå skal vi spare strøm.

Våre herlige venner fra «Ultimo» fornekter seg jo ikke. De finner den ene fantastiske restauranten etter den andre. Nå har de funnet en sushirestaurant «Carib Sushi» som vi MÅTTE møte dem på.




Ida kunne ikke være med på denne kvelden. Og et er jo synd siden hun elsker sushi (merkelig at det er min datter). Hun må fylle ut et ansettelsesskjema til Nickelodeon som jeg tror holder på å ta livet av henne. Men jenta er tøff i trynet, så hun får det nok til.


Det er kjekt her i Port Louis Marina. Veldig kort vei til butikken som har ganske bra utvalg. Og det er på tide for meg å prøve noe nytt i matveien. Vi er ganske lei av restauranter (Victory), så det er på tide med mat i båten.

Alle gode ting må ta slutt. Også vår tid i Port Louis Marina. «Numa» trenger litt tender love and care, så 24. oktober slapp vi fortøyningene og seilte til Clarkes Court. Da bøttet det selvfølgelig ned, og vi ble kliss våte.


Vi fikk en deilig seilas til Clarkes Court. Regnet holdt seg unna, og vi var fremme i god tid før vi skulle heises opp.



Da det var vår tur følte vi oss veldig bekvemme. Det var stor plass, og mange som hjalp til. Ikke noe stress i det hele tatt.







Med «Numa» sikkert plassert på land kjørte Devon oss til Maca Bana Boutique Luxury Resort. For et navn. Men det er her vi skal tilbringe en uke mens «Numa» får en total makeover. Under vannlinjen i hvert fall. Og polert skroget. Begge to.
Nickson ønsket oss velkommen, og viste oss rundt i villaen vår. «Avocado» heter den. Og det var bare rett og slett helt fantastisk. Digre soverom med tilstøtende bad. Et større kjøkken enn jeg noen gang har disponert hjemme i Norge. En deilig stue, og en enda deiligere terrasse. Med boblebad. Ikke et menneske skal få dratt meg ut herfra før jeg må. Det var ikke telefon i villaen, men vi fikk vår egen mobiltelefon. Der var alle nummer vi måtte trenge lagret. Så som til diverse taxisjåfører, Nickson selv, restauranter osv. Det har jeg aldri opplevd før, men det var ganske smart.





Jeg tror aldri jeg har vært på et flottere sted. Det var fryktelig dyrt, men det kommer jo aldri til å skje igjen.












Steinar måtte jo jobbe hver eneste dag på «Numa». Vi hadde fått Devon til å skrape og male på nytt bunnstoff, samt å polere skroget. Men Steinar måtte gjøre andre ting som skal gjøres når en båt står på land. Vi har jo for eksempel fått baugspydet vårt, og det måtte monteres fester. Mens Ida jobbet (for det meste), og jeg bare nyter livet.




Selvfølgelig var vi jo på restauranten noen ganger. Aquarium Restaurant. Vi hadde til og med besøk av Conny og Carina en dag. De koste seg først på stranden, og så var de med oss på restaurant på kvelden. Etter å ha besøkt oss i villaen. Kjempehyggelig. En kveld ble Ida med oss også.


Men alle ting må som sagt ta slutt. Så også vårt opphold på Maca Bana. Ting her i karibien kan gå litt i hytt og pine. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle ut i vannet igjen klokka 15. Men klokka 8 om morgenen ringte de fra Clarkes Court og var klare til å ta oss ut NÅ. Steinar kastet seg i dusjen, røsket på seg klærne og ringte etter taxi. Så kom kontrabeskjeden. Kanskje det ikke blir før klokka 15 allikevel. Eller kanskje før. Eller kanskje etter. Steinar reiste til marinaen og overlot utsjekking til Ida og meg. Eller utsjekking og utsjekking. Det var ingen på kontoret, så jeg måtte ringe Nickson med hotelltelefonen. Fikk bare beskjed om å legge den i villaen sammen med nøkkelen. Nei, å låse var ikke så viktig.

Det ble et par masete dager i Clarkes Court. Vi måtte vente mange timer før vi endelig kom ut, men da fikk vi jo ligge longside på brygga. Steinar hadde gjort avtale med en mekaniker som skulle komme å se på hvorfor dynamoen på babord motor ikke fungerte klokka 8 morgenen etter. Han kom selvfølgelig ikke. Det gjorde derimot bestyreren av marinaen, som ba oss om å flytte oss NÅ. Og det gjorde vi. Ut på svai er herlig. Men det er ganske forurenset i denne bukta. På grunn av at avfallet fra et romdestilleri blir dumpet her. Og det lukter også ganske forskrekkelig ille. Så vi kunne ikke bade. Etter hvert fikk Steinar grabbet tak i mekanikeren og jollet ham ut til «Numa». Bortkastet jobb, siden han ikke klarte å finne ut av feilen. Steinar vil fortsette feilsøkingen selv.
Så var det på tide å reise fra Clarkes Court. Det er jo ikke særlig vakkert her. Hadde tenkt å reise til Secret Harbour, men det var så deilig å være utpå at vi reiste til Prickly Bay isteden. Har kan vi bade og lage vann. Godt å være tilbake.




Sunshine Canvas kom også med vår nye stack pack og storseilet vårt. Det ser veldig bra ut alt sammen. Helt til vi fant ut at de ikke hadde laget stropper til å feste stack packen med når vi seiler. Nå har vi snart alt tilbehør i brunt/beige. Sunshine Canvas sier de skal fikse alt, men vi begynner å få bange anelser. De virker en antydning til overarbeidet.


Og nå får vi snart besøk. Da vi var på Maca Bana sendte Laila beskjed om at hun og John kommer på fredag 3 november. Og blir i 3 uker. Det er nå to dager til. Djiiiiisssseeesss. «Numa» ser ut som en møkkahaug, så det er bare å sette i gang å gjøre rent. Det skal bli MORSOMT å få besøk da. Lenge siden sist. Steinar har skaffet nye speil på begge bada på babord side, og ryddet senga til John og Laila for solcellepanel og diverse reservedeler. Nå blir det plass til gjestene også, og de kan se seg selv i speilet. Oh, luksus.


Så kom de da endelig. 3. oktober. Uten bagasje. Den var blitt borte på veien. Men de hadde med 12 flasker vin. Innkjøpt på Barbados. Det er bare lov å ha med 1 flaske vin inn i Grenada. Sikkert det eneste landet i hele verden som har en slik bestemmelse. Og man må betale moms og toll og avgifter og fanden manns oldemor for å få med ting inn i Grenada. Og, som jeg har skrevet før, vi krangler ikke med damene i tollen her i landet. Det gjorde heller ikke Laila og John, som kom velberget ut av flyplassen. Inn i taxien og avlevert i Prickly Bay Marina. Så klokka 22 var de endelig om bord.
Og da er det bare så starte livet som en båtslask da.



Ida driver jo fortsatt å jobber og jobber og jobber, og blir ganske oppgitt når det kommer bølger. Noe det er mye av i Prickly Bay. Så vi måtte jolle henne i land til Tiki-Bar. Der er det godt internett og hun kan jobbe uforstyrret.

Vi spiste også lunsj på Tiki-Bar, og da fikk John beskjed om at bagasjen deres var kommet til flyplassen. Vi ringte til Ricky og han kjørte oss først til flyplassen. Det var ingen problemer å få ut bagasjen, selv med 10 bokser Joikaboller til oss. De vet å ha med seg inngangsbilletten disse gjestene. 🙂 Deretter bar det avgårde til supermarkedet, der vi handlet en hel bråte med mat.




Været er som det pleier å være på denne tiden har jeg skjønt. Det pøser ned regn, og i neste øyeblikk stråler solen.



Vi seilte over til Secret Harbour, siden der er det ikke så mye svell.

For ikke å snakke om at det er en mye bedre restaurant. I Secret Harbour altså.

Men, med Laila om bord, så trenger vi ingen restaurant. Hun lagde Biff Stroganoff den andre kvelden i Secret Harbour. Det tar altså 3 timer å lage. Hvem er det som har så mye tålmodighet da? Og det smakte helt fortreffelig, selv om Laila ikke var fornøyd. Merkelig menneske. John og Laila har også introdusert oss til et nytt kortspill. Skip-Bo. Så det skal vi få mye morsomt med i de kommende 3 ukene.
Gutta boys har vært på chandler. Steinar benytter sjansen til å dra med seg meningsfeller når han har sjansen. Nå har de skaffet alle delene de trenger for å montere solcellepanelene. John hadde med seg braketter hjemmefra. Laget etter mål fra Steinar. Så nå er solcellepanelene montert på taket.


Og så er det på tide med litt sightseeing. Saint Georges skulle oppleves. På parkeringsplassen i marinaen traff vi Anthony som kjørte en splitter ny, lekker taxi, og han kjørte oss til fortet i Saint George.

















Anthony hadde ventet på oss, og kjørte oss tilbake til Secret Harbour. Vi gjorde også en avtale med han til torsdag. Da vil vi på sightseeing rundt hele øya. Det hadde aldri Anthony gjort, men etter å ha sjekket med andre sikkert, så skulle han ha EC$ 150,- pr.pers for hele dagen. Usannsynlig rimelig, så han har da en avtale med oss til torsdag.


Vi går ikke i land alle dager. Det får være måte på. Det skal kobles solcellepaneler og ordnes med dynamoer. Og det skal soles og spilles kort og jeg vet ikke hva. Veldig hektisk dette båtlivet.

Så kom den store utflukt-dagen. Vi skal på tur med Anthony.



På veien til Grand Etang Lake midt på øya skjønte vi at vi nærmet oss turistplassene.



På vei inn til Grand Etang Lake holder mona apene på Grenada til. Anthony hadde kjøpt bananer da han kjøpte billetter til oss. De kjente nok vakten, for de kom hoppende da han ropte på dem.







Samme hvor morsomt det var med apekattene, så måtte vi reise videre inn til sjøen. Det er vannreservoaret på Grenada.



Været var litt sånn av og på. Regn og sol, regn og sol. Så vi kjørte videre. Nå skulle vi til Annandale Waterfalls. Anthony håpet at vi skulle komme frem før alle turistene fra cruisebåtene som kom inn i natt. Men den gang ei. Det tusset av amerikanske turister.







Anthony hadde sagt at vi kunne bade i kulpen under fossen. Men det er ikke snakk i havet om at jeg ikler meg bikini foran hundrevis av turister. No man, no way. Så da fant han ut at han ville ta oss med til en annen foss. Concord Waterfalls. Der kunne vi sikkert bade. Men på vei tilbake til bilen ville vi gjerne bidra til det lokale næringslivet. Så vi ga en trubadur en mynt, og vi kjøpte en kald pils i en av bodene, men kjøpe souvernirer, det gjorde vi ikke.


Selvfølgelig var det også gutter som tjente penger ved å hoppe i denne fossen også. Og vi donerte EC$ 10 til dem også. Det var faktisk litt mer imponerende i denne fossen enn den forrige. Synes jeg ihvertfall.
Det skal mer enn som så til for å lure trauste nordmenn til å bade i kaldt elvevann. Vi kan jo bli våte. Og så skal vi kjøre videre i Anthonys flotte taxi. Nei vet du hva. Det kan vi ikke ha noe av 🙂
Selv om det ikke var noen andre enn oss der, hadde vi ikke lyst til å bade, så vi fortsatte ferden i Anthonys taxi. Vi begynte å bli sultne, så Anthony kjørte oss til Gouyave. En ganske stor by på østkysten. Der er også GCNA Nutmeg Processing Plant. Altså muskatnøttfabrikken. Så vi måtte dit på besøk før vi fikk mat.


Alt på fabrikken ble gjort for hånd. Det er jo en fin måte å få mange i arbeid på. Men veldig tungvint må jeg si. De jentene som ikke var i streik, ville ikke bli tatt bilde av. Og det må man jo akseptere.
Men endelig var det tid for mat. Anthony tok oss med til «Kelly’s Restaurant». Han hadde tenkt å spise for seg selv, men det gikk nok ikke. Kom ikke på tale. Så Anthony spiste med oss.




Dette var virkelig en lokal restaurant. Og for 6 middagsretter, 6 pils og 1 cola betalte vi EC$ 175 (en EC$ er omtrent NOK 3,20). Billig syntes vi. Og det var mye mat. Lokale grønnsaker og kylling eller fisk. Jeg er fortsatt ikke så begeistret for brødfrukt. Men det gled ned på høykant.
Og så var det bare å kjøre videre. Etter å ha tråklet oss ut av det verste virvaret av gater vi har sett, kom vi til en litt bedre landevei. Som tok oss til Diamond Chocolade Factory. Det holdt til i et gammelt fransk romdestilleri fra 1785. Morsomt.






Så nå vet vi alt som er å vite om fremstilling av sjokolade. Hun som viste oss rundt var ikke akkurat verdens mest sjarmerende, men hun fikk nå sagt det hun skulle. Og Ida og Steinar fikk selvfølgelig kjøpt en hel bråte med sjokolade som aldri kommer til å bli spist. Vi må støtte det lokale næringslivet.
Anthony kjørte oss så til River Antoine Rum Distillery. Og det var en morsom opplevelse.







Til og med vår eminente guide mener det er for røykfylt her inne. Så hun fortsetter å prate utenfor.




Deretter bar det videre. Nå begynte det å bli sent på ettermiddagen, og Anthony satte nesa hjemover. Men først måtte vi kjøre litt rundt i hans hjemtrakter. Han kommer fra St. David Perrish (kommune), så han ville vise oss den flotte marinaen de har der. Men først måtte vi se gamle overlatte fly fra Cuba.

Deretter kom vi til Grenada Marina, og det var på tide med en tissepause og drikkepause.


Vi koste oss med litt å drikke før ferden gikk videre.
Men så var det slutt. Vi var tilbake i «Numa» ved 19 tiden. Trøtte, slitne og fornøyde. Anthony sa at vi hadde «made his day» da han fikk betalt. Og det er vi veldig glade for. Det var vel fortjent. Vi ga senere navnet hans til «Ultimo», og de var også på tur med han. Veldig vellykket.
Og så var det avreisetid for Ida. Hun skal til Los Angeles og være med på en messe. Blir borte i 14 dager. Håper hun får enda flere forbindelser til animasjonsverdenen og selger massevis av bildene sine. Anthony kjørte oss frem og tilbake, og innom supermarkedet. Og når vi kom tilbake hadde Laila og John vasket nesten hele båten. Snakk om flotte gjester. Slike vil vi ha. De kan få være så lenge de vil.



Vi hadde en flott seilas opp til Saint Georges, og etter litt bading jollet vi inn til Port Louis Marina for å spise lunsj på «Victory». Steinar hentet Conny og Carina som ligger her med «Ultimo», så da får gjestene våre hilst på seilervennene våre.




Etter besøket i «Ultimo» jollet vi bort til butikken. Vi håpet å få kjøpt kylling. Men den gange ei. De hadde ikke det her heller. Noen ganger skorter det litt på utvalget i butikken. Men det er ikke så rart. Nesten alt er importert, og kommer fra Miami. Så noen ganger har de melk f.eks., andre ganger ikke.
Så var det avreisedag. Bye, bye Grenada. Hello Carriacou. Vi fikk endelig opp ankeret. Kjettingen hadde surret seg skikkelig fast i brudeskrævet, så det måtte løsnes helt. John påtok seg jobben med å hoppe i vannet da vi kom frem. Dette for å feste skrævet i kjettingen igjen. Flink gutt. På vei til Carriacou hadde vi storseilet oppe. Helt til kapteinen la merke til at spilene var på vei ut av slissene sine igjen. Det er noe dritt, så det måtte vi ta ned igjen.


Laila lagde middag igjen. Koteletter, poteter, gulrøtter og bernaisesaus. Nam nam. Hun var ganske stresset da kotelettene ikke ville tine så hun måtte ty til drastiske tiltak som å bruke varmt vann.
Og det er ikke bare middager hun lager. Frokost tryller hun også frem.

Gjestene våre begynner å forstå hvor slitsomt det er å leve i seilbåt. Vi har måttet slappe av med lesing og internett. Men vi har også vært i land en kveld i Tyrell Bay. Vi spiste pizza på «Lazy Turtle». Det er en veldig hyggelig restaurant, og vi trives godt her.









Etter at vi hadde handlet sjekket Steinar oss ut av Grenada og Carriacou, og vi satte kursen for Union Island.
Klokka 12:30 hadde vi heist ankeret og seilte ut av Tyrell Bay. Det tok ikke så lange stunden før vi kunne hekte oss fast i en bøye på revet i Clifton. 1,5 time for å være presis.


Steinar jollet inn og sjekket oss inn i St. Vincent og Grenadinene, og da var vi fri til å gå i land. Alle mann alle dro i land før det ble mørkt. Vi ville jo se Clifton. Laila og John syntes det var kjempefint, og Steinar og Janne synes fortsatt det er et lite sjarmerende sted. Uten at vi kan sette fingeren på hvorfor.
Vi trålet gjennom byen og fikk i det minste kjøpt egg. Og det regnet litt. Tilbake i strandkanten satte vi oss på Hotel Waterfront og tok en drink før restauranten åpnet klokka 18:30.

Da alle hadde stått opp morgenen etter foreslo jeg å reise rett opp til Bequia med en gang. Dette er ikke noen værende sted tenkte jeg. Heldigvis fikk jeg gehør for det, og klokka 10:30 løsnet vi fortøyningene og la i vei nordover. Og 4 timer etterpå kastet vi ankeret i Admirality Bay. Etter en deilig, begivenhetsløs seilas. Det er herlig å være tilbake i Bequia. Vår farovittøy. Det tok heller ikke lange tiden før Daffodil kom tøffende forbi og tok med seg min kolossale vask. Deilig å slippe å gjøre det selv.



Enkelte dager er det vesentlig veldig viktig å ha internett. Det hadde de ikke på «Jack’s» denne kvelden, så etter maten reiste vi videre til «Mac’s». Om ikke annet for å sende melding til Ida og Ole Martin: «Gjett hvor vi er». Det er nok deres yndlingsrestaurant i karibien.

Men før vi rakk å komme oss avgårde fra «Mac’s», så pøste regnet ned. Altså det høljet i strie strømmer. Og det varte lenge. Aldri så galt så er det godt for noe. Laila fikk seg et par Irish og vi andre et par pils. Heldige.
Dagen etter var det på tide å vise frem Port Elizabeth.




Etter maten ble det mye shopping. Til og med jeg fikk kjøpt meg noe. To kjoler og en bikini hos en svensk dame. Og Steinar fikk stagget behovet for å handle på chandler, så han er lykkelig. John fant en barberer oppi gata, og fikk barbert hodet. Noe som medførte at Steinar også måtte en tur på barbereren. Han kunne jo snart lage seg en man-bun.

Gjestene våre hadde ikke lyst til å gå i land på kvelden, så derfor ble det som følger:

Men det er ikke bare sus og dus og boller og brus om bord på «Numa». Nei, nei. Gjestene blir satt i arbeid. Det er skikkelig varmt, og gjestene plages litt av det. Men det forhindrer ikke kapteinen i å sette dem i arbeid. I dag har de vasket fortøyningstau. Det må jo gjøres. Eller John har vasket. Laila skar seg på et skjell som satt fast i tauet, så hun måtte få førstehjelp av kapteinen. Heldigvis var det ikke noe alvorlig. Men små sår kan bli veldig betente i slik varme som det er her.
Tidlig på ettermiddagen hadde vi fått nok av jobbing, og jollet til land. «Fat Man» kjørte oss til «Sugar Reef». Det er jo en plass som MÅ vises frem her på Bequia.

Det er fint å endelig få denne kjøreturen i dagslys. Så får vi se hvordan det ser ut her.








Vel tilbake i Port Elizabeth måtte vi jo ta en liten rusletur i byen. Det var «Standing Friday» og massevis av folk ute. Litt shopping ble det også. Så nå har jeg kjøpt mer klær enn jeg har gjort på et helt år. Morsomt. Det var en par guttunger som hadde påtatt seg jobben å passe på jolla vår, noe som er ekstremt irriterende. Vi har jo ikke bedt om det. Så de fikk ikke et rødt øre. Vi blir også oppfordret til ikke å gi dem penger, for da kan de skulke skolen og tjene MASSE penger isteden. Ihvertfall i høysesongen.


Men så var det på tide å sette kursen sørover igjen. Neste stopp er Tobago Cays. Og vi fikk en fantastisk flott seilas. Vi seilte i mellom 6,5 og 8 knop hele veien, og startet ikke motorene før revene rundt øyene dukket opp. Føler oss ikke kompetente til å seile mellom dem nei.
Vi fikk oss en bøye nesten helt ute ved revet, og slaraffenlivet kunne fortsette.

John tok seg en snorkletur, men var ikke videre imponert over revet. Kanskje fordi han ikke snorklet på det store revet fant vi ut. Ellers så er det borte siden forrige gangen vi var her. Dessuten så har de jo snorklet på noen av de vakreste plassene i verden tidligere. Det skal litt til for å imponere dem.
Vi fikk en middagsreservasjon hos «Captain Kojak» klokka 17, og jollet inn i god tid før det. Og jeg er glad vi dro i land mens det er lyst, slik at gjestene våre fikk se hvor vakkert det er.



På stranden på Petit Bateau var bordet gjort klart for oss.



Heldigvis hadde vi med oss lommelykt, for det var stokk mørkt da vi dro tilbake til «Numa». Det er merkelig å jolle avgårde og ikke ha noen anelse om hvor land er. Godt vi har en kaptein som har retningssansen i orden. Vi kom om bord i god behold alle sammen.
Morgenen etter var det å kaste fortøyningene igjen. For nå er det Salt Whistle Bay på Mayreau som står for tur.



Det er jo ikke lange svippturen over til Mayreau. Hele 30 minutter omtrent. Nå er det jo litt utenom sesong, så det var ikke noe problem å få en bøye.

Vi jollet i land ganske umiddelbart. For det skal jo utforskes. Selv om det ikke er så mye å utforske.








Og det var faktisk god mat. Vi spiste fish & chips og kylling og chips. Og ingen av oss ble syke.





Gjestene begynner å forstå hvor slitsomt dette båtlivet er. Så de begynner også å ta seg en siesta på ettermiddagen. Helst i trampolina. For da blir de så fine og rutete i huden. Når vi nå hadde lurt dem i land, OG spist lunsj på «The Last Bar Before The Jungle», så var det ikke så lett å få lurt dem ut av båten på kvelden også. Så da lagde Laila mat igjen. Kjøttdeig med saus og spagetti. Og det kan på INGEN måte sammenlignes med «Spagetti a la mamma mysterium». Jeg har også mye greier oppi gryta, men smaksløkene boltrer seg liksom ikke i slik glede som når Laila lager mat.


Jeg fikk lov til å vaske opp etterpå, så da får jeg også bidratt litt.
Vi spiller mye kort om kveldene. Skip-Bo og Liverpool. Det er morsomt synes vi alle sammen, utenom John når han taper. Men han er desto mer blid når han vinner. Og på dagene leser vi mye. John og Laila har hatt med en del veldig gode bøker som vi koser oss med. De var jo dumme som begynte på disse bøkene når de kom til oss. Det betyr at de må skumlese, for tilbake til Norge skal ikke de bøkene.
Men så måtte vi videre sørover. Vi slapp bøya og reiste til Union Island og Clifton for å sjekke ut. Det er jo hele 40 minutter dit også. Ganske plaskete tur denne gangen. Men det gjør jo ikke noe siden den var så kort.
John og Steinar jollet inn og sjekket oss ut av St. Vincent og Grenadinene. I morgen tidlig reiser vi videre. På kvelden gjorde vi det vi ikke rakk forrige gang vi var her. Vi jollet ut til «Happy Island» for en sundowner. Denne gangen var det massevis av mennesker her.





Og vi var så heldige at han som driver kitercampen her i Clifton holdt show for oss. Vi har jo sett det før, men vi ble gledelig overrasket over at dette er noe han gjør hver kveld i sesongen.
Vi er behørlig imponert. Det må være morsomt å få til noe sånt.
Han var jo litt morsom denne kiteren. Når han var ferdig med showet sitt kom han opp i baren, mens han fortsatt hadde kiten oppe, og drakk en pils eller to. Helt utrolig hvilken kontroll han har. Bartenderen fant frem et glass vi kunne legge penger på. Som tips til kiteren altså. Og jeg tror han fikk ganske mange penger. Morsomt. Han fortjener det.
Da solen hadde gått ned jollet vi til land for å spise middag på Lailas «Hai-restaurant». Hun var her for ørten år siden og da var det haier i et basseng her. Men ikke nå lenger. Vi satte oss allikevel ned for å spise middag.


Selv om maten ikke var den aller beste vi har smakt, så ble vi mette. Og vi klarte å finne veien tilbake til «Numa» uten problemer. Vi spilte til og med Skip-Bo, og er fortsatt venner.
Så fortsatt turen sørover. Helt tilbake til Tyrell Bay på Cariacou. Denne øya tilhører Grenada, så her kan vi sjekke inn. Men da Steinar og John forsøkte, var det lunsj. Så det ble ganske sent før vi fikk sjekket inn. Det gjør ingenting. Vi hadde en helsløv dag allikevel. Laila lagde deilig lunsj til oss. Omelett med bacon og saltpølse. Nam nam. Det ble bading og soling og lesing og soving. Før vi dro i land på kvelden og spiste middag på «Lazy Turtle».


Og så var det klart for siste etappe tilbake til Grenada og Port Louis Marina. I morgen reiser gjestene våre hjem så det er på tide å komme tilbake til øya der flyplassen er. Vi fikk en kjempeseilas tilbake til Grenada. Alle kluter var oppe og det gikk i 9 knop nesten hele veien. Laila lå i trampolina hele veien, og er nå så brun som en neger. Nei, det er visst ikke lov å si. Er det lov å si det om en dame som er hvit? Siden hun ikke er neger mener jeg? Vanskelig dette her.
Ved siden av oss i Port Louis Marina ligger «Ultimo» trygt fortøyd, og litt lenger inne i marinaen ligger «Yasmine». Da må det jo gå som det går. Vi hadde avskjedsmiddag for Laila og John og gjensynsmiddag for «Ultimo», «Yasmine» og «Numa» på «Victory».


Det måtte jo også videre gå som det går noen ganger. Alle ble med tilbake til «Numa» og så ble det avskjedsparty for Laila og John. Dessverre var jeg en skikkelig festbrems og gikk og la meg tidlig. Jeg hørte rykter om at sistemann gikk å la seg klokka 00:45.
Men Laila og John var i fin form dagen derpå. Og klare for å reise hjem nesten før de hadde stått opp. Det er rart med det. Når man kommer til avreisedagen er det liten vits i å vente. Man er klar for å reise.




Jeg hater virkelig å si hade. Ferien med Laila og John har vært helmaks. Jeg husker da Laila ringte og sa: «Vi kommer om 4 dager vi, og blir i 3 uker. Er det OK eller?» Men hun sa også at hun trodde nok at de bare orket å bli om bord i en uke eller 14 dager, og at de ville ha den siste uken på hotell. Ha-ha. Den gang ei. John og Laila er lette mennesker å forholde seg til. Tusen takk for at dere ville besøke oss. Kom igjen snart.
Men heldigvis kunne jeg si hei til en annen person som kom med flyet fra Los Angeles. Ida er tilbake i «Numa». Hun har hatt en fantastisk tur, og CTN var en stor suksess. Hun boblet nesten over av fryd. Vi var ganske frydefulle alle sammen da jeg serverte middag på kvelden.

Det er deilig å være her i Port Louis Marina igjen. Naboen vår er en DIGER katamaran som heter «Bella Donna». Der er det et par fra Sør-Afrika som regjerer. Han fortalte at han var godt kjent med vår lille katamaran (☹), for den beste kameraten hans var Robertson, og broren hans hadde gått i klassen med Caine. Altså Robertson & Caine som har designet «Numa». Verden er ikke stor.
Og Steinar har reist til Danmark igjen. Det gjør at Ida og jeg må klare oss selv. Noe vi klarer helt utmerket. Ida jobber, jeg lager litt mat og leser. Og slik går jo dagene.

Vi har også spist på «Victory» selvfølgelig, og jollet til butikken. Altså gjort slike ting som man gjør om bord i en båt i Port Louis Marina. Vi har hatt besøk av Idas australske venner. Som hun møtte på flyet tilbake fra LA. De har kjøpt seg en katamaran som de skal seile rundt i i 2 år. Uten noen gang å ha seilt. Det er jo verre enn da vi reiste ut med «Noravind». Det var hyggelig å få besøk av Yolanda, Michael og barna Isak og Eliah. Selv om de mener at lunsj er klokka 10:45 om morgenen. Altså DET er morgen. Lunsj er ved 14 tiden. Ida og jeg stod på hodet for å gjøre «Numa» presentabel.

Idas tur til å lense jolla. Det er kjekt å ha litt annet å gjøre enn å jobbe vet du.
Det skjer som sagt ikke mye når man ligger slik ved brygga. Men noe skjer jo. Vi får stadig nye naboer. Noen er skikkelig hyggelige, andre er ikke fullt så hyggelige. Noen kan legge til, andre kan det overhode ikke. Noen er glade i å feste. Som mannskapet på «Pearls of Nautilus». Som de hyggelige folka de er, så sa de ifra at de skulle ha fest for det var bursdag om bord. Morgenen etter hadde jeg ikke hørt en tøddel til noen fest, så så veldig heftig hadde det vel ikke vært tenkte jeg. Men de var jo langtfra ferdige med å feste. De satt på brygga og var ganske overstadig beruset. Og skulle prate med meg. Når jeg akkurat har stått opp. Ingen god ide. De fattet poenget etter hvert og lot meg være i fred. Men først etter at de hadde sladret om at Ida hadde festet med dem hele natten. He-he. Ida fikk ikke noen god dag denne dagen nei.
Så kom jo kapteinen tilbake etter en stund, og da skulle baugspydet monteres. Det synes han sikkert var veldig morsomt. For det er et skikkelig potent baugspyd. Andre har en halv meter baugspyd, Steinar har kjøpt et på 1,5 meter. Skal det være så skal det være.


Det er også norske båter som kommer inn om dagen. En norsk båt hadde lagt seg til helt innerst ved marina kontoret, og de var overhodet ikke interessert i noen kontakt. Men så kom «Base Camp» seilende og la seg til ved siden av oss. De hadde seilt fra Gran Canaria i 26 dager og var overlykkelige over endelig å ha kommet til land. Hyggelige folk som skal gjennom Panama kanalen denne sesongen.


Og Ida jobber

Steinar og jeg har vært på kjøpesenteret og kjøpt julepresanger til barna våre. He-he. De kommer nok ikke til å bli imponert.
Og så har vi vært på besøk hos Yolanda og Mike på «Dessert First» i Prickly Bay. De har nå fått båten sin, og Mike var veldig entusiastisk over å vise den frem. Men først spiste vi lunsj på «Tiki-Bar», og det er så hyggelig å være tilbake der. Yolanda og Mike hadde selvfølgelig masse å spørre om, så tiden gikk fort. Guttene deres holdt på med internett, og de fisket middagen. Godt de har noe å holde på med. Etter hvert jollet Steinar, Ida og jeg ut til båten deres. Yolanda ble i land for å se etter guttene sine.




Da vi hadde sagt adjø til Yolanda og Mike, kjørte vakten i marinaen oss tilbake til Port Louis Marina. Og det er første gang jeg har vært redd under en kjøretur i Grenada. Han kjørte som et svin. Helt opp i rumpa på bilen foran, tuten og ga fingeren. Samtidig holdt han på med mobilen. Og det verste av alt, han plystret og sang helt usynkront med Jesus-musikken som dundret ut av musikkanlegget i bilen hans. Jeg er så lykkelig for at jeg lever.
Og så er vi faktisk ferdig med å være på Grenada. Mest sannsynlig så kommer vi ikke tilbake. Den siste natten lå vi til ankers utenfor Saint George’s og nyter freden og roen. Det var ingen problemer med å sjekke ut fra Grenada, siden alle kontorene ligger i marinaen.
Nå setter vi kursen mot Martinique. Vi skal plukke opp Ole Martin for jul og nyttårsfeiring. Gleder oss masse.
SÅ FORTSETTELSE FØLGER. Men når, det vet ingen. 🙂