Numalife

Så er vi tilbake.

Vi har hatt en fantastisk flott tid i Norge i over to måneder.

• Vi har bodd i uthuset med Ole Martin
• Vi har solgt huset
• Har vært i Stockholm og hilst på Mona og Per
• Vært på kreftskiva hos ovennevnte. Der var også Conny og Carina fra «Ultimo»
• Vært på båttur på St. Hans Aften med Mette, Espen, Hanne, Rikke og Robert
• Vi har vært i Langesund i Bamble med Eva, og hilst på Frank, Anne Grethe og Tor Erik
• Jeg har luka
• Vært i Oslo sammen med Eva og hilst på Anne Brith. En herlig dag på stranden der også Torkel, Mina og Iben kom.
• Har vært på besøk hos Ulla og Terje på hytta deres.
• Steinar har ikke klart å la være å jobbe
• Jeg har luka
• Vi har sett på mange leiligheter, uten å finne noe passende.
• Vært på mange søndagskaffeslabberas hos mamma og pappa i Horten.
• Vi har spist på Fishland i Horten med familien Sommerhein og tante Inger.
• Restaurantbesøk med Eva på Brygga i Tønsberg har det også blitt tid til
• Og vi har hilst på gode venner

Turen tilbake gikk veldig fint. Først fra Oslo Lufthavn til Gatwick i London. Overnatting på Hilton som ligger PÅ flyplassen. PÅ terminalen vi ankommer og reiser fra. Stort enklere blir det ikke. Og så videre fra London til Grenada. Med en liten mellomlanding i St. Lucia. Vi ble selvfølgelig stoppet i tollen da vi kom til Grenada. Den ene «kofferten» ser jo ut som et gevær. Og alle koffertene er stapp fulle av stæsj som Steinar har kjøpt til «Numa». Det må vi betale moms og toll av. 28,26% tror jeg det var. Det hjalp IKKE å si at det skulle om bord i en norsk båt. Innførsel til Grenada er innførsel til Grenada. Og man krangler ikke med de kvinnelige tollerne på Grenada. Men Steinar flørtet seg frem til en rimelig pris, så vi slapp unna med ca. kr. 3.000,-. Og nå er det godt å være hjemme i «Numa» igjen.

Hun har fått seg en skrape i lakken mens vi har vært borte. Nabobåten har slike lange ting som stikker ut fra båten, for å forhindre for mye vugging i svellet. Og de satte seg fast i «Numa».

Det er slike ting som kan skje på en ankringsplass, og det er jo bare å reparere. Selv om det er irriterende.

Da vi kom til Prickly Bay Marina kom Erik og Britt fra «Harry Z» jollende. Steinar hadde sendt en melding og spurt om de kunne kjøre oss over til «Numa», og det kunne de selvfølgelig. Eller Erik kjørte Steinar ut til «Numa», og så hentet han jolla vår. Vi har jo ganske mange kofferter med oss. Vibeke og Tor Eivind fra «Vibeke» kom også. De er et nytt bekjentskap.

Og det måtte jo gå som det gikk. Vi sjekket at alt var bra med «Numa». Byttet klær og jollet tilbake til land. På «Tiki Bar» var de andre, og vi hadde en helt fortreffelig kveld i deilig temperatur. Om enn litt kort. Klokka 21 så jeg ut som en pute i trynet, og gikk ned for full telling da Steinar kjørte oss tilbake til Numa.

Selvfølgelig måtte vi gjøre «Numa» ren etter over to måneder uten ettersyn. Og det er ikke så enkelt i 32 varmegrader. Det går VELDIG sent. Men i løpet av den første dagen fikk vi i hvert fall gjort det meste. Nå er det levelig igjen. Mesteparten av mugget som hadde samlet seg opp er borte. Og det var faktisk ikke så ille som vi hadde trodd. Innimellom må vi bade og sove litt. Dette kommer til å ta tid å bli vant til igjen.

Så er det handletur igjen.

«Numa» var rensket for all fersk mat, men er nå fylt opp igjen. Og Grenada Cruisers Forum som er på kanal 66 på VHF’en hver morgen gir masse fin informasjon. Vi er jo ofte på internett, og det koster masse penger. Men nå har vi vært i Saint George og fått et abonnement som gir oss fri bruk i 1 måned for EC$ 200,-. Det er billig.

Og når vi nå hadde fylt opp «Numa» med både mat og drikke igjen, fant vi ut at vi kunne invitere «Harry Z» og «Vibeke» om bord for å sjekke om rødvinen og hvitvinen fortsatt var drikkelig. Det har vi nemlig ikke kjøpt nytt, så de flaskene har kokt i båten i over to måneder. Helt siden vi kjøpte dem på Martinique.

Dagen etter viste seg å bli en flott dag å være fyllesyk på. Torden og regn hele dagen. Steinar har satt i gang et nytt prosjekt. Hvordan få kjøleskapet til å bruke mindre strøm? Får håpe han får det til, for nå er det målinger og ledninger og beregninger til den store gullmedaljen.

Erik på «Harry Z» var innom og fortalte at vi nå var påmeldt en gåtur på lørdag. Det kalles «Hash» og arrangeres hver lørdag. Det er en gåtur for «Drinkers with a running problem». Noe jeg så for meg måtte være ganske så enkelt, selv for meg.

Selv om det ble sent, var formen upåklagelig dagen derpå. Og det var aldeles nydelig å sitte i cockpit tidlig på morgenen og nyte soloppgangen.

Vi synes det er greit å bruke handle-taxien fra Prickly Bay. Matvarebutikken på kjøpesenteret har veldig godt utvalg, så vi er der faktisk både på tirsdager og fredager. Masse fersk mat i båten, og jeg er faktisk flink til å lage middag. Altså flink i den forstand at jeg i det hele tatt lager middag. Som regel. Noen ganger.

Steinar er fortsatt ikke fornøyd med strømforbruket til kjøleskapet, men fortsetter målinger med uforminsket interesse. Vi har hatt med oss mange vakuumposer hjemmefra, og jeg har fått pakket ned masse som vi ikke behøver. For eksempel vinterdyner. Og sommerdyner. Og ullgensere. Og vinterjakker. Vel kanskje ikke vinterjakker, men høstjakker i hvert fall. Så nå er det mye bedre plass i skapene. Som jeg håper Steinar ikke skal bruke til duppedittene sine.

Så var det tid for «Hash». Altså hash og ikke hasj. Rusletur på Grenada, for å se steder man vanligvis ikke ser. Jeg var kjempespent.

Vi kjørte omtrent en halv times tid langs østkysten på Grenada, og for meg virket det som vi kjørte opp i fjellene. Veldig smale, svingete veier. Jeg mistet totalt retningssansen. Norge nummer 2. Klatring på gang?????

Så, vi overlevde faktisk denne kraftanstrengelsen. Som andre syntes var en rusletur. Snakk om forskjell i kondisjon.

På veien tilbake var det pit-stop langs veien på en lokal pub.

Dagen etter var det ut på tur igjen. Denne gangen bare «Harry Z» og «Numa». Hver søndag samles seilere og lokale folk på stranden på Hog Island, og spiser deilig barbecue på Rogers’s Bar. I dag hadde vi bestilt mat av Devon. Det var en seiltur på hele 30 minutter omtrent, og «Numa» koste seg. Det gikk litt trått da, siden hun er totalt overgrodd under vannlinjen.

Masse mennesker og høy stemning på Hog Island.

Det var som vanlig veldig hyggelig å være sammen med «Harry Z», men det ble bare en drink etter maten. Hash’en hadde tatt rotta på meg, så det ble tidlig kvelden. Det er en dag i  morgen også.

Og den kom med strålende sol og blikkstille sjø. Helt fantastisk. Erik og Britt kom forbi på morgenkvisten. I henholdsvis kajakk og på padlebrett. Da de hadde unnagjort trimmen sin denne dagen, la de igjen padlebrettet, for det ville Steinar prøve.

Vi hadde tenkt å seile oppom Saint George i dag for å fylle diesel, men vi kom oss ikke av gårde før ganske sent. Så det gadd vi ikke. Derfor bar det rett tilbake til bøya vår i Prickly Bay. Kanskje de får ny levering av diesel der snart.

Det er veldig mye prat om orkaner her på Grenada for tiden. Og jeg skjønner jo det. Det er skumle greier. Nå er det «Irma» som herjer, og lager til og med svell og regn her i Prickly Bay.  «Lento» ligger på land i Puerto Rico, og den øya er det forventet at blir truffet direkte. Håper for Pål og Berit sin del at denne orkanen finner det for godt å gå lenger nord.

Det regner ganske mye for tiden, og naturen har sin egen måte å be om unnskyldning på.

Vi prøver å få gjort diverse ting, men det er vanskelig i denne varmen. Men det blir gjort litt hver dag. En liten arbeidsøkt, litt bading, siesta, en liten arbeidsøkt og så er det kvelden.

Sunshine Canvas har begynt jobben på båten vår. Vi skal endre det blå til brunt. Foreløpig har vi bare fått endret UV stripen på forseilet. Men det ble fint.

Det blir ikke mye sosial omgang når man ligger ute på bøye. Det er jo ikke slik at man bare kan rusle over til nabobåten og ta seg en kopp kaffe. Derfor fant Steinar og jeg ut at vi skulle sitte å  jobbe på Tiki-Bar. Det ser vi at det er mange som gjør. Så vi tok med oss PC’ene våre og installerte oss i baren. Vi spiste først deilig frokost og så skulle vi begynne å jobbe.

Vel, vi ble altså ikke så lenge som man kanskje kan forstå.

Det regner mye for tiden, så jolla vår «Numita» får vasket seg stadig vekk.

Når vi sitter i cockpit så er det stadig nye ting å se på. Og dette har vi aldri sett før.

I grunnen så sitter vi mye i cockpit. Det er så utrolig varmt så vi er litt i kjelleren for tiden. Det blir mye siestaer og bading og tom stirring ut i lufta. Men det går nok over etter hvert. Håper jeg.

Det er mye drittvær for tiden. Mye regn og torden. Nå har jeg opplevd det mest vanvittige tordenskrall i mitt liv. Da det kom vibrerte hele «Numa» og vannet og alt. En merkelig opplevelse. Litt skummel også da, siden jeg selvfølgelig var alene i båten. Det hadde vært like heftig i land fortalte Steinar da han kom tilbake.

Men innimellom er det aldeles nydelig. Og 13. september seilte vi til Mont Hartman Bay og Secret Harbour. Det er også en halvtimes seiling omtrent. Og det er en nydelig plass.

«Harry Z» hadde fått tak i nyfanget hummer og inviterte til grillparty. De hadde funnet en perfekt liten plass på land, inne i mangrovene, der vi kunne grille.

Det var litt lite kull til å få stekt all hummeren skikkelig, så Britt og Erik inviterte oss all om bord i «Harry Z». Der ble hummeren stekt i komfyren og det smakte aldeles fortreffelig. Og selvfølgelig ble det svarte natta før vi kom oss tilbake til «Numa».

Dagen derpå ble en heller tung dag. Vi fikk heist ankeret etter hvert, og satt kursen mot Prickly Bay igjen. Nå var det til og med diesel å få kjøpt, så vi la til brygga der. Det var rett og slett en skremmende opplevelse å legge til ved brygge igjen, og det knaket godt i skroget da vi klasket til kai. Men det ser ut til å ha gått bra. Magne hjalp til med fortøyningene, og fikk en pils som takk. Etter hvert ble vi jaget vekk, da det kom flere som skulle ha diesel eller vann.

Så hva gjør vi om bord??? Tja, akkurat det samme som hjemme. Bare at vi går ikke på jobb hver dag.

Vi begynner å bli gamle. Steinar ordner og fikser, slik at «Numa» skal være beboelig. Deriblant har han levert badetrappa til Technik og fått dem til å fikse på ett trinn til. Og det ble helt perfekt.

Og vi jobber jo litt. Steinar holder på med en jobb for et firma i Danmark, og jeg må gjøre regnskap for det lille firmaet vårt. Det er så godt å se at alle hyblene er utleid. Utleiemeglingen gjør en god jobb, men de tar seg jo godt betalt også da. Men, man kan ikke få både i pose og sekk.

Kapteinen kan være fryktelig morsom når han bare vil. Når vi bader på morgenen, så vasker vi oss også. Men da Steinar vasket hele kroppen i hårsjampoo sa jeg at det kanskje ikke var så bra å vaske seg i rumpa med det. Hvorpå han svarte: «Hvorfor ikke? Det er jo hår der også.» Må innrømme at jeg skrattlo.

Og så var det på tide med utflukt igjen. Med «Vibeke» og «Harry Z». Denne gangen ville Thor Eivind i «Vibeke» se hvordan det artet seg med en økologisk gård på Grenada. Så klokka 12 var vi på full fart nordover på øya, langs østkysten. Det var Devon som kjørte oss denne dagen.

Det var en lærerik tur til gården, og på tilbakeveien måtte vi stoppe og spise. Vi var utsultet. Så KFC (Kentucky Fried Chicken) ble stedet.

Vel tilbake på «Numa» var det fortsatt dagen, så Steinar fikk seg en time på ryggen. Slitsomt med slike utflukter må vite. På kvelden jollet vi inn til Tiki-Bar. Det var film-kveld denne kvelden. Så vi bestilte hver vår pizza og så på «Trolls». En helt herlig animasjonsfilm. Hver søndag er det nemlig film-kveld på Tiki-Bar. Først en barnefilm, så en voksenfilm.

Nå i siste delen av september er det orkanen «Maria» som herjer nordover i karibien. Det er helt skrekkelig å lese om ødeleggelsene av de vakre øyene. Dominica, Saint Martin, BVI, USVI og flere. Og de har jo allerede blitt ødelagt av «Irma» for 14 dager siden. Skrekkelig. Her på Grenada er det satt i gang masse veldedighetsarbeid. Da særlig for å hjelpe Dominica som er nærmest, og som er en selvstendig stat. De får derfor ikke noen hjelp utenfra. Ikke enda i alle fall. Kanskje Røde Kors kommer snart. Folk på Grenada er veldig flinke til å hjelpe. Berit og Påls «Lento» har nå overlevd to orkaner. Fantastisk. Uten en skramme har vi hørt.

Det har vært masse svell og store bølger inn i Prickly Bay i noen dager, etter hvert som «Maria» forsvant nordover. Å legge til med jolla til brygga var en risikosport, men pytt pytt, det klarte vi jo. OG vi klarte å komme opp i «Numa» igjen.

Steinar har hatt litt feber i noen dager nå, så det har blitt mye soving på han. Fin måte å få bukt med feber på. Men dette er vel den eneste gangen vi har hatt et snev av sykdom om bord. Tror jeg. Som jeg kan huske.

Avreise fra Prickly Bay nærmer seg. Og i den forbindelse har vi funnet ut noe ganske så viktig. Vi trenger ikke å ta taxibussen til supermarkedet for å kjøpe brød og kjøtt. Bak Tiki-Bar ligger en baker, OG en slakter. Er det mulig. Nå har vi vært her i månedsvis. Det må vel sies at vi viser liten interesse for omgivelsene. O skam. Alt dette fant vi ut dagen før vi sjekket ut og reiste over til Secret Harbour. Det er jo litt flaut. Men til vårt forsvar skal sies at alt var stengt.

Det fortsetter å hølje ned med regn. Devon kan ikke jobbe med glassfiber når det regner, så vi ble litt lenger i Secret Harbour enn planlagt. Men det er hyggelig å se masse folk, og vi vil jo at jobben skal bli gjort skikkelig.

Men endelig 24. september kunne vi sette kursen for Port Louis Marina. Det kostet oss EC$ 520,- å ligge i den pyttelille marinaen i 3 netter. Og det var i overkant dyrt syntes vi. Men «Numa» er reparert og lykkelig, så da er vi det også. Men stakkars lille båten vår. Hun er så gjengrodd nå at selv med begge motorene på 2000 turtall gikk det ikke i mer enn max 5 knop. Godt hun skal opp på land i slutten av oktober.

Å legge til i Port Louis Marina gikk jo egentlig ganske greit. Det kom en jolle fra marinaen og fikk tau av oss som skulle festes i to bøyer forut. De fikk jeg overlevert og skulle feste i baugen til «Numa», noe jeg gjorde. Litt for tidlig. Det ble en del skriking og hyling fra akterenden før jeg forstod at jeg skulle slippe ut litt tau. Og da kom vi jaggu inn med akterenden også. Kjekt når vi skal i land.

Det ligger mange fantastisk flotte båter her i Port Louis Marina. Det er rett og slett en flott marina som vi trives godt i.

Det er gratis internett i marinaen. Litt gammeldags kanskje. Vi fikk en wifi-box som vi måtte koble til med en lang ledning til brygga. Merkelig at de ikke har trådløst. Og det er bare en jolletur over til supermarkedet «Foodland». Dessverre er det ikke lange jolleturen til chandleren heller. «Island Waterworld» vil nok få mange besøk av kapteinen på «Numa» er jeg redd.

Og så var det på tide for Steinar å reise til Danmark. Og la meg være alene. Heldigvis sjekket han flybilletten sin. Flyet gikk ikke klokka 17, men klokka 13. Så han rakk det. Altså så er jeg helt alene, og hører masse rare lyder som ikke finnes når Steinar er her. Merkelig. Jeg har på Air Condition, og det er deilig. Så den første dagen alene satt jeg inne i båten, leste nyheter, spilte kort på PC’en og gjorde i det hele tatt ikke en dritt. Jo forresten. Jeg lagde meg middag. Pølse og potetstappe.

Men etter hvert så kom jeg jo i gang. Jeg har bakt brød. Jeg tror i hvert fall det er brød.

Jeg fikk til brødet litt bedre etter hvert. Og jeg fikk gjort rent i lugaren til Ida, for 30. september kom hun flyvende inn fra Los Angeles. Så da er jeg ikke alene lenger.

Jeg fikk kreket meg avgårde til flyplassen etter hvert. Damen på marinakontoret hadde sagt at det bestandig er taxier på parkeringsplassen. Det var det IKKE når jeg skulle på flyplassen. Men etter hvert satt jeg i taxien til Winston, og ble behørlig kjørt til flyplassen. Og han ventet på oss til vi skulle tilbake. Selvfølgelig var Ida den absolutt siste som kom ut, så det gjorde ingenting at jeg kom etter at flyet hadde landet. Hun hadde med seg ubeskrivelige mengder med vanvittig tung bagasje, og vi fikk lempet alt i taxien. OG DET ER SÅ GODT Å SE HENNE IGJEN. Mammahjertet er lykkelig.

Det regner og det regner og det regner. Så den stakkars jolla blir stappfull av vann. Ergo så må den lenses en gang i blant.

Men jeg ser jo i grunnen ikke så mye til Ida. Vel, jeg ser henne. Men hun gjør ikke stort annet enn å jobbe og sove. Og noen ganger spiser hun.

Vi har jollet til butikken. Og da må jo jeg kjøre jolla om jeg vil eller ikke. Vi er fortsatt ikke gode venner, men jeg har i hvertfall ikke kræsjet alvorlig enda.

Jeg klarte å få oss velberget TIL butikken. Bare en litt ukontrollert klask inn i brygga. Ingenting å prate om. Ida tok så fint imot at. (Godt hun ikke brakk armen igjen). (Film: Ida Victoria Hem)

Turen tilbake gikk også bra. Og vi fikk med oss varene. Og jeg fant riktig båt. Altså «Numa». (Film: Ida Victoria Hem)

Vi har vært og spist på «Victory» noen ganger.

Men aller helst vil Ida hente take away pizza og spise i båten, slik at hun ikke somler bort tid på spising. Kan umulig være sunt. Men det drøsser inn med freelance oppdrag til henne, og det er visst umulig å si nei. Alt som kan hjelpe henne å få visum til USA må hun jobbe med. Skjønner jo det, men når det betyr å jobbe døgnet rundt i uoverskuelig fremtid så blir mammahjertet bekymret. Og litt stolt selvfølgelig. Særlig når det er Nickelodeon som er på henne som en klegg.

Hun har også laget en «hvordan gjøre et caracter design» for et magasin som kommer ut hvert kvartal i Amerika, «Magazine Quarterly» tror jeg det heter. Visstnok massevis av lesere. Det skulle da lages et design med kodeordene ape, hatt, lilla, ninja og misfornøyd. Og dette ble sluttresultatet:

Vi har også vært i svømmebassenget. Men det er nesten som å svømme i luft eller noe, for vannet holder vel samme temperatur som huden vår. Litt ekkelt å gå ned i vann, og så kjenner du det ikke. Merkelig følelse.

Og så har Steinar kommet tilbake fra jobben i Danmark, og en liten svipptur til Norge. Han har selvfølgelig gjort det han kan aller best, shoppet.

Jeg hadde ikke så stor tiltro til at Steinar skulle klare å rekke alle flyene han skulle med for å komme tilbake hit til Grenada. Han har en historie med å ikke rekke fly. Jeg begynte derfor å bli nervøs tidlig på kvelden når han fortsatt ikke hadde kommet. Han var ventet ved 16 tiden. Jeg forsøkte å ringe, og da var det en dame som svart på japansk tror jeg det var. Enda mer nervøs ble jo jeg. Som prøvde meg på messenger. Og der svarte han. Han satt på flyplassen på Barbados. Hadde landet klokka 15, og flyet videre gikk ikke før klokka 22. Stakkars mann. Men flyene går når de er fulle, så han var faktisk tilbake i «Numa» klokka 22.

Som sagt så regner det helt usannsynlig mye her for tiden. En dag vi hadde spist lunsj på «Victory» begynte det å øse ned da vi var på vei tilbake til «Numa». Vi tenkte vi skulle forsøke å la være å bli så våte, så vi stod og ventet under taket ved marinakontoret. Men til slutt ga vi opp.

Og Ida har jo blitt 24 år denne måneden. Det ble selvfølgelig behørlig feiret. Med bursdagssang da hun stod opp (på en liten spilledåse). Og det var vel egentlig det. Vel, vi hadde tenkt å ta henne med på kino, men det gikk ikke. Vi fikk besøk av Gaute på «Isis II», så da rakk vi bare å spise middag på «Victory». Begynner i grunnen å bli ganske lei av den restauranten.

Det var jo litt av en markering av 24 års dagen til Ida. Sjelden har hun nok opplevd mer ståhei på bursdagen sin. Hun jobbet til og med litt.

Det blir faktisk dårlig med den kinoturen til Ida, for nå har Conny og Carina på «Ultimo» også kommet tilbake. De trives veldig godt i Port Louis Marina og på restauranten «Victory», så da MÅ vi jo spise middag med dem. For vi trives jo veldig godt sammen med dem. Og Ida jobber, så hun har jo ikke tid til å spise. Foreldrene fester og barnet jobber. 🙂

Og det regner.

Så har vi hatt overnattingsbesøk i båten. Britt fra «Harry Z» skal hjem til Norge en tur. Litt før Erik. Og siden de oppholder seg på Carriacou der båten skal opp, så måtte hun ta ferge tilbake til Grenada. Da er det godt å ligge over i «Numa», slik at man er sikker på å rekke flyet dagen etter.

Selvfølgelig var det ikke internett å oppdrive akkurat når hun skulle komme, så jeg gikk opp på parkeringsplassen ved 18 tiden. Men ingen Britt kom. Av alle ting så satt vaskedamen i marinaen og ventet på skyss, og hun skulle si ifra til Britt når hun kom om hvor vi ligger. Men hun viste Britt veien helt ut til «Numa». For en service. Da måtte vi selvfølgelig betale henne litt tips, noe hun ble veldig glad for.

Det er hyggelig å ha Britt om bord. Vi hadde et par fredelige timer i cockpit før de andre stod opp morgenen etter. Vel, Steinar hadde vært oppe og switchet over vanntankene. Selvfølgelig var tanken tom da Britt skulle lage kaffevann denne morgenen. Det regner og blåser altså så helt inn i hel…e, men heldigvis var det forholdsvis opphold da Britt skulle reise. Å sitte klissvåt på flyet er helt sikkert ikke ønskelig. Så det slapp hun.

Vi har også fått fikset kjøleskapet, fryseren og AC’en. Stuart Eguana kom med en lærling og fikset alt i løpet av 3 timer (med røykepauser). Regningen kom på EC$ 776,- og vi syntes det var billig. Særlig når vi nå har et kjøleskap, en fryser og en AC som virker optimalt. Målingene til Steinar har ført frem til dette vedlikeholdet. Nå skal vi spare strøm.

Våre herlige venner fra «Ultimo» fornekter seg jo ikke. De finner den ene fantastiske restauranten etter den andre. Nå har de funnet en sushirestaurant «Carib Sushi» som vi MÅTTE møte dem på.

Ida kunne ikke være med på denne kvelden. Og et er jo synd siden hun elsker sushi (merkelig at det er min datter). Hun må fylle ut et ansettelsesskjema til Nickelodeon som jeg tror holder på å ta livet av henne. Men jenta er tøff i trynet, så hun får det nok til.

Det er kjekt her i Port Louis Marina. Veldig kort vei til butikken som har ganske bra utvalg. Og det er på tide for meg å prøve noe nytt i matveien. Vi er ganske lei av restauranter (Victory), så det er på tide med mat i båten.

Alle gode ting må ta slutt. Også vår tid i Port Louis Marina. «Numa» trenger litt tender love and care, så 24. oktober slapp vi fortøyningene og seilte til Clarkes Court. Da bøttet det selvfølgelig ned, og vi ble kliss våte.

Vi fikk en deilig seilas til Clarkes Court. Regnet holdt seg unna, og vi var fremme i god tid før vi skulle heises opp.

Da det var vår tur følte vi oss veldig bekvemme. Det var stor plass, og mange som hjalp til. Ikke noe stress i det hele tatt.

Med «Numa» sikkert plassert på land kjørte Devon oss til Maca Bana Boutique Luxury Resort. For et navn. Men det er her vi skal tilbringe en uke mens «Numa» får en total makeover. Under vannlinjen i hvert fall. Og polert skroget. Begge to.

Nickson ønsket oss velkommen, og viste oss rundt i villaen vår. «Avocado» heter den. Og det var bare rett og slett helt fantastisk. Digre soverom med tilstøtende bad. Et større kjøkken enn jeg noen gang har disponert hjemme i Norge. En deilig stue, og en enda deiligere terrasse. Med boblebad. Ikke et menneske skal få dratt meg ut herfra før jeg må. Det var ikke telefon i villaen, men vi fikk vår egen mobiltelefon. Der var alle nummer vi måtte trenge lagret. Så som til diverse taxisjåfører, Nickson selv, restauranter osv. Det har jeg aldri opplevd før, men det var ganske smart.

Jeg tror aldri jeg har vært på et flottere sted. Det var fryktelig dyrt, men det kommer jo aldri til å skje igjen.

Steinar måtte jo jobbe hver eneste dag på «Numa». Vi hadde fått Devon til å skrape og male på nytt bunnstoff, samt å polere skroget. Men Steinar måtte gjøre andre ting som skal gjøres når en båt står på land. Vi har jo for eksempel fått baugspydet vårt, og det måtte monteres fester. Mens Ida jobbet (for det meste), og jeg bare nyter livet.

Selvfølgelig var vi jo på restauranten noen ganger. Aquarium Restaurant. Vi hadde til og med besøk av Conny og Carina en dag. De koste seg først på stranden, og så var de med oss på restaurant på kvelden. Etter å ha besøkt oss i villaen. Kjempehyggelig. En kveld ble Ida med oss også.

Men alle ting må som sagt ta slutt. Så også vårt opphold på Maca Bana. Ting her i karibien kan gå litt i hytt og pine. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle ut i vannet igjen klokka 15. Men klokka 8 om morgenen ringte de fra Clarkes Court og var klare til å ta oss ut NÅ. Steinar kastet seg i dusjen, røsket på seg klærne og ringte etter taxi. Så kom kontrabeskjeden. Kanskje det ikke blir før klokka 15 allikevel. Eller kanskje før. Eller kanskje etter. Steinar reiste til marinaen og overlot utsjekking til Ida og meg. Eller utsjekking og utsjekking. Det var ingen på kontoret, så jeg måtte ringe Nickson med hotelltelefonen. Fikk bare beskjed om å legge den i villaen sammen med nøkkelen. Nei, å låse var ikke så viktig.

Det ble et par masete dager i Clarkes Court. Vi måtte vente mange timer før vi endelig kom ut, men da fikk vi jo ligge longside på brygga. Steinar hadde gjort avtale med en mekaniker som skulle komme å se på hvorfor dynamoen på babord motor ikke fungerte klokka 8 morgenen etter. Han kom selvfølgelig ikke. Det gjorde derimot bestyreren av marinaen, som ba oss om å flytte oss NÅ. Og det gjorde vi. Ut på svai er herlig. Men det er ganske forurenset i denne bukta. På grunn av at avfallet fra et romdestilleri blir dumpet her. Og det lukter også ganske forskrekkelig ille. Så vi kunne ikke bade. Etter hvert fikk Steinar grabbet tak i mekanikeren og jollet ham ut til «Numa». Bortkastet jobb, siden han ikke klarte å finne ut av feilen. Steinar vil fortsette feilsøkingen selv.

Så var det på tide å reise fra Clarkes Court. Det er jo ikke særlig vakkert her. Hadde tenkt å reise til Secret Harbour, men det var så deilig å være utpå at vi reiste til Prickly Bay isteden. Har kan vi bade og lage vann. Godt å være tilbake.

Sunshine Canvas kom også med vår nye stack pack og storseilet vårt. Det ser veldig bra ut alt sammen. Helt til vi fant ut at de ikke hadde laget stropper til å feste stack packen med når vi seiler. Nå har vi snart alt tilbehør i brunt/beige. Sunshine Canvas sier de skal fikse alt, men vi begynner å få bange anelser. De virker en antydning til overarbeidet.

Og nå får vi snart besøk. Da vi var på Maca Bana sendte Laila beskjed om at hun og John kommer på fredag 3 november. Og blir i 3 uker. Det er nå to dager til. Djiiiiisssseeesss. «Numa» ser ut som en møkkahaug, så det er bare å sette i gang å gjøre rent. Det skal bli MORSOMT å få besøk da. Lenge siden sist. Steinar har skaffet nye speil på begge bada på babord side, og ryddet senga til John og Laila for solcellepanel og diverse reservedeler. Nå blir det plass til gjestene også, og de kan se seg selv i speilet. Oh, luksus.

Så kom de da endelig. 3. oktober. Uten bagasje. Den var blitt borte på veien. Men de hadde med 12 flasker vin. Innkjøpt på Barbados. Det er bare lov å ha med 1 flaske vin inn i Grenada. Sikkert det eneste landet i hele verden som har en slik bestemmelse. Og man må betale moms og toll og avgifter og fanden manns oldemor for å få med ting inn i Grenada. Og, som jeg har skrevet før, vi krangler ikke med damene i tollen her i landet. Det gjorde heller ikke Laila og John, som kom velberget ut av flyplassen. Inn i taxien og avlevert i Prickly Bay Marina. Så klokka 22 var de endelig om bord.

Og da er det bare så starte livet som en båtslask da.

Ida driver jo fortsatt å jobber og jobber og jobber, og blir ganske oppgitt når det kommer bølger. Noe det er mye av i Prickly Bay. Så vi måtte jolle henne i land til Tiki-Bar. Der er det godt internett og hun kan jobbe uforstyrret.

Vi spiste også lunsj på Tiki-Bar, og da fikk John beskjed om at bagasjen deres var kommet til flyplassen. Vi ringte til Ricky og han kjørte oss først til flyplassen. Det var ingen problemer å få ut bagasjen, selv med 10 bokser Joikaboller til oss. De vet å ha med seg inngangsbilletten disse gjestene. 🙂 Deretter bar det avgårde til supermarkedet, der vi handlet en hel bråte med mat.

Været er som det pleier å være på denne tiden har jeg skjønt. Det pøser ned regn, og i neste øyeblikk stråler solen.

Vi seilte over til Secret Harbour, siden der er det ikke så mye svell.

For ikke å snakke om at det er en mye bedre restaurant. I Secret Harbour altså.

Men, med Laila om bord, så trenger vi ingen restaurant. Hun lagde Biff Stroganoff den andre kvelden i Secret Harbour. Det tar altså 3 timer å lage. Hvem er det som har så mye tålmodighet da? Og det smakte helt fortreffelig, selv om Laila ikke var fornøyd. Merkelig menneske. John og Laila har også introdusert oss til et nytt kortspill. Skip-Bo. Så det skal vi få mye morsomt med i de kommende 3 ukene.

Gutta boys har vært på chandler. Steinar benytter sjansen til å dra med seg meningsfeller når han har sjansen. Nå har de skaffet alle delene de trenger for å montere solcellepanelene. John hadde med seg braketter hjemmefra. Laget etter mål fra Steinar. Så nå er solcellepanelene montert på taket.

Og så er det på tide med litt sightseeing. Saint Georges skulle oppleves. På parkeringsplassen i marinaen traff vi Anthony som kjørte en splitter ny, lekker taxi, og han kjørte oss til fortet i Saint George.

Anthony hadde ventet på oss, og kjørte oss tilbake til Secret Harbour. Vi gjorde også en avtale med han til torsdag. Da vil vi på sightseeing rundt hele øya. Det hadde aldri Anthony gjort, men etter å ha sjekket med andre sikkert, så skulle han ha EC$ 150,- pr.pers for hele dagen. Usannsynlig rimelig, så han har da en avtale med oss til torsdag.

Vi går ikke i land alle dager. Det får være måte på. Det skal kobles solcellepaneler og ordnes med dynamoer. Og det skal soles og spilles kort og jeg vet ikke hva. Veldig hektisk dette båtlivet.

Så kom den store utflukt-dagen. Vi skal på tur med Anthony.

På veien til Grand Etang Lake midt på øya skjønte vi at vi nærmet oss turistplassene.

På vei inn til Grand Etang Lake holder mona apene på Grenada til. Anthony hadde kjøpt bananer da han kjøpte billetter til oss. De kjente nok vakten, for de kom hoppende da han ropte på dem.

Samme hvor morsomt det var med apekattene, så måtte vi reise videre inn til sjøen. Det er vannreservoaret på Grenada.

Været var litt sånn av og på. Regn og sol, regn og sol. Så vi kjørte videre. Nå skulle vi til Annandale Waterfalls. Anthony håpet at vi skulle komme frem før alle turistene fra cruisebåtene som kom inn i natt. Men den gang ei. Det tusset av amerikanske turister.

Anthony hadde sagt at vi kunne bade i kulpen under fossen. Men det er ikke snakk i havet om at jeg ikler meg bikini foran hundrevis av turister. No man, no way. Så da fant han ut at han ville ta oss med til en annen foss. Concord Waterfalls. Der kunne vi sikkert bade. Men på vei tilbake til bilen ville vi gjerne bidra til det lokale næringslivet. Så vi ga en trubadur en mynt, og vi kjøpte en kald pils i en av bodene, men kjøpe souvernirer, det gjorde vi ikke.

Selvfølgelig var det også gutter som tjente penger ved å hoppe i denne fossen også. Og vi donerte EC$ 10 til dem også. Det var faktisk litt mer imponerende i denne fossen enn den forrige. Synes jeg ihvertfall. 

Det skal mer enn som så til for å lure trauste nordmenn til å bade i kaldt elvevann. Vi kan jo bli våte. Og så skal vi kjøre videre i Anthonys flotte taxi. Nei vet du hva. Det kan vi ikke ha noe av 🙂

Selv om det ikke var noen andre enn oss der, hadde vi ikke lyst til å bade, så vi fortsatte ferden i Anthonys taxi. Vi begynte å bli sultne, så Anthony kjørte oss til Gouyave. En ganske stor by på østkysten. Der er også GCNA Nutmeg Processing Plant. Altså muskatnøttfabrikken. Så vi måtte dit på besøk før vi fikk mat.

Alt på fabrikken ble gjort for hånd. Det er jo en fin måte å få mange i arbeid på. Men veldig tungvint må jeg si. De jentene som ikke var i streik, ville ikke bli tatt bilde av. Og det må man jo akseptere.

Men endelig var det tid for mat. Anthony tok oss med til «Kelly’s Restaurant». Han hadde tenkt å spise for seg selv, men det gikk nok ikke. Kom ikke på tale. Så Anthony spiste med oss.

Dette var virkelig en lokal restaurant. Og for 6 middagsretter, 6 pils og 1 cola betalte vi EC$ 175 (en EC$ er omtrent NOK 3,20). Billig syntes vi. Og det var mye mat. Lokale grønnsaker og kylling eller fisk. Jeg er fortsatt ikke så begeistret for brødfrukt. Men det gled ned på høykant.

Og så var det bare å kjøre videre. Etter å ha tråklet oss ut av det verste virvaret av gater vi har sett, kom vi til en litt bedre landevei. Som tok oss til Diamond Chocolade Factory. Det holdt til i et gammelt fransk romdestilleri fra 1785. Morsomt.

Så nå vet vi alt som er å vite om fremstilling av sjokolade. Hun som viste oss rundt var ikke akkurat verdens mest sjarmerende, men hun fikk nå sagt det hun skulle. Og Ida og Steinar fikk selvfølgelig kjøpt en hel bråte med sjokolade som aldri kommer til å bli spist. Vi må støtte det lokale næringslivet.

Anthony kjørte oss så til River Antoine Rum Distillery. Og det var en morsom opplevelse.

Til og med vår eminente guide mener det er for røykfylt her inne. Så hun fortsetter å prate utenfor. 

Deretter bar det videre. Nå begynte det å bli sent på ettermiddagen, og Anthony satte nesa hjemover. Men først måtte vi kjøre litt rundt i hans hjemtrakter. Han kommer fra St. David Perrish (kommune), så han ville vise oss den flotte marinaen de har der. Men først måtte vi se gamle overlatte fly fra Cuba.

Deretter kom vi til Grenada Marina, og det var på tide med en tissepause og drikkepause.

Vi koste oss med litt å drikke før ferden gikk videre. 

Men så var det slutt. Vi var tilbake i «Numa» ved 19 tiden. Trøtte, slitne og fornøyde. Anthony sa at vi hadde «made his day» da han fikk betalt. Og det er vi veldig glade for. Det var vel fortjent. Vi ga senere navnet hans til «Ultimo», og de var også på tur med han. Veldig vellykket.

Og så var det avreisetid for Ida. Hun skal til Los Angeles og være med på en messe. Blir borte i 14 dager. Håper hun får enda flere forbindelser til animasjonsverdenen og selger massevis av bildene sine. Anthony kjørte oss frem og tilbake, og innom supermarkedet. Og når vi kom tilbake hadde Laila og John vasket nesten hele båten. Snakk om flotte gjester. Slike vil vi ha. De kan få være så lenge de vil.

Vi hadde en flott seilas opp til Saint Georges, og etter litt bading jollet vi inn til Port Louis Marina for å spise lunsj på «Victory». Steinar hentet Conny og Carina som ligger her med «Ultimo», så da får gjestene våre hilst på seilervennene våre.

Etter besøket i «Ultimo» jollet vi bort til butikken. Vi håpet å få kjøpt kylling. Men den gange ei. De hadde ikke det her heller. Noen ganger skorter det litt på utvalget i butikken. Men det er ikke så rart. Nesten alt er importert, og kommer fra Miami. Så noen ganger har de melk f.eks., andre ganger ikke.

Så var det avreisedag. Bye, bye Grenada. Hello Carriacou. Vi fikk endelig opp ankeret. Kjettingen hadde surret seg skikkelig fast i brudeskrævet, så det måtte løsnes helt. John påtok seg jobben med å hoppe i vannet da vi kom frem. Dette for å feste skrævet i kjettingen igjen. Flink gutt. På vei til Carriacou hadde vi storseilet oppe. Helt til kapteinen la merke til at spilene var på vei ut av slissene sine igjen. Det er noe dritt, så det måtte vi ta ned igjen.

Laila lagde middag igjen. Koteletter, poteter, gulrøtter og bernaisesaus. Nam nam.  Hun var ganske stresset da kotelettene ikke ville tine så hun måtte ty til drastiske tiltak som å bruke varmt vann.

Og det er ikke bare middager hun lager. Frokost tryller hun også frem.

Gjestene våre begynner å forstå hvor slitsomt det er å leve i seilbåt. Vi har måttet slappe av med lesing og internett. Men vi har også vært i land en kveld i Tyrell Bay. Vi spiste pizza på «Lazy Turtle». Det er en veldig hyggelig restaurant, og vi trives godt her.

Etter at vi hadde handlet sjekket Steinar oss ut av Grenada og Carriacou, og vi satte kursen for Union Island.

Klokka 12:30 hadde vi heist ankeret og seilte ut av Tyrell Bay. Det tok ikke så lange stunden før vi kunne hekte oss fast i en bøye på revet i Clifton. 1,5 time for å være presis. 

Steinar jollet inn og sjekket oss inn i St. Vincent og Grenadinene, og da var vi fri til å gå i land. Alle mann alle dro i land før det ble mørkt. Vi ville jo se Clifton. Laila og John syntes det var kjempefint, og Steinar og Janne synes fortsatt det er et lite sjarmerende sted. Uten at vi kan sette fingeren på hvorfor.

Vi trålet gjennom byen og fikk i det minste kjøpt egg. Og det regnet litt. Tilbake i strandkanten satte vi oss på Hotel Waterfront og tok en drink før restauranten åpnet klokka 18:30.

Da alle hadde stått opp morgenen etter foreslo jeg å reise rett opp til Bequia med en gang. Dette er ikke noen værende sted tenkte jeg. Heldigvis fikk jeg gehør for det, og klokka 10:30 løsnet vi fortøyningene og la i vei nordover. Og 4 timer etterpå kastet vi ankeret i Admirality Bay. Etter en deilig, begivenhetsløs seilas. Det er herlig å være tilbake i Bequia. Vår farovittøy. Det tok heller ikke lange tiden før Daffodil kom tøffende forbi og tok med seg min kolossale vask. Deilig å slippe å gjøre det selv.

Enkelte dager er det vesentlig veldig viktig å ha internett. Det hadde de ikke på «Jack’s» denne kvelden, så etter maten reiste vi videre til «Mac’s». Om ikke annet for å sende melding til Ida og Ole Martin: «Gjett hvor vi er». Det er nok deres yndlingsrestaurant i karibien.

Men før vi rakk å komme oss avgårde fra «Mac’s», så pøste regnet ned. Altså det høljet i strie strømmer. Og det varte lenge. Aldri så galt så er det godt for noe. Laila fikk seg et par Irish og vi andre et par pils. Heldige.

Dagen etter var det på tide å vise frem Port Elizabeth.

Etter maten ble det mye shopping. Til og med jeg fikk kjøpt meg noe. To kjoler og en bikini hos en svensk dame. Og Steinar fikk stagget behovet for å handle på chandler, så han er lykkelig. John fant en barberer oppi gata, og fikk barbert hodet. Noe som medførte at Steinar også måtte en tur på barbereren. Han kunne jo snart lage seg en man-bun.

Gjestene våre hadde ikke lyst til å gå i land på kvelden, så derfor ble det som følger:

Men det er ikke bare sus og dus og boller og brus om bord på «Numa». Nei, nei. Gjestene blir satt i arbeid. Det er skikkelig varmt, og gjestene plages litt av det. Men det forhindrer ikke kapteinen i å sette dem i arbeid. I dag har de vasket fortøyningstau. Det må jo gjøres. Eller John har vasket. Laila skar seg på et skjell som satt fast i tauet, så hun måtte få førstehjelp av kapteinen. Heldigvis var det ikke noe alvorlig. Men små sår kan bli veldig betente i slik varme som det er her.

Tidlig på ettermiddagen hadde vi fått nok av jobbing, og jollet til land. «Fat Man» kjørte oss til «Sugar Reef». Det er jo en plass som MÅ vises frem her på Bequia.

Det er fint å endelig få denne kjøreturen i dagslys. Så får vi se hvordan det ser ut her. 

Vel tilbake i Port Elizabeth måtte vi jo ta en liten rusletur i byen. Det var «Standing Friday» og massevis av folk ute. Litt shopping ble det også. Så nå har jeg kjøpt mer klær enn jeg har gjort på et helt år. Morsomt. Det var en par guttunger som hadde påtatt seg jobben å passe på jolla vår, noe som er ekstremt irriterende. Vi har jo ikke bedt om det. Så de fikk ikke et rødt øre. Vi blir også oppfordret til ikke å gi dem penger, for da kan de skulke skolen og tjene MASSE penger isteden. Ihvertfall i høysesongen.

Men så var det på tide å sette kursen sørover igjen. Neste stopp er Tobago Cays. Og vi fikk en fantastisk flott seilas. Vi seilte i mellom 6,5 og 8 knop hele veien, og startet ikke motorene før revene rundt øyene dukket opp. Føler oss ikke kompetente til å seile mellom dem nei.

Vi fikk oss en bøye nesten helt ute ved revet, og slaraffenlivet kunne fortsette.

John tok seg en snorkletur, men var ikke videre imponert over revet. Kanskje fordi han ikke snorklet på det store revet fant vi ut. Ellers så er det borte siden forrige gangen vi var her. Dessuten så har de jo snorklet på noen av de vakreste plassene i verden tidligere. Det skal litt til for å imponere dem.

Vi fikk en middagsreservasjon hos «Captain Kojak» klokka 17, og jollet inn i god tid før det. Og jeg er glad vi dro i land mens det er lyst, slik at gjestene våre fikk se hvor vakkert det er.

På stranden på Petit Bateau var bordet gjort klart for oss.

Heldigvis hadde vi med oss lommelykt, for det var stokk mørkt da vi dro tilbake til «Numa». Det er merkelig å jolle avgårde og ikke ha noen anelse om hvor land er. Godt vi har en kaptein som har retningssansen i orden. Vi kom om bord i god behold alle sammen.

Morgenen etter var det å kaste fortøyningene igjen. For nå er det Salt Whistle Bay på Mayreau som står for tur.

Det er jo ikke lange svippturen over til Mayreau. Hele 30 minutter omtrent. Nå er det jo litt utenom sesong, så det var ikke noe problem å få en bøye.

Vi jollet i land ganske umiddelbart. For det skal jo utforskes. Selv om det ikke er så mye å utforske.

Og det var faktisk god mat. Vi spiste fish & chips og kylling og chips. Og ingen av oss ble syke. 

Gjestene begynner å forstå hvor slitsomt dette båtlivet er. Så de begynner også å ta seg en siesta på ettermiddagen. Helst i trampolina. For da blir de så fine og rutete i huden. Når vi nå hadde lurt dem i land, OG spist lunsj på «The Last Bar Before The Jungle», så var det ikke så lett å få lurt dem ut av båten på kvelden også. Så da lagde Laila mat igjen. Kjøttdeig med saus og spagetti. Og det kan på INGEN måte sammenlignes med «Spagetti a la mamma mysterium». Jeg har også mye greier oppi gryta, men smaksløkene boltrer seg liksom ikke i slik glede som når Laila lager mat.

Jeg fikk lov til å vaske opp etterpå, så da får jeg også bidratt litt.

Vi spiller mye kort om kveldene. Skip-Bo og Liverpool. Det er morsomt synes vi alle sammen, utenom John når han taper. Men han er desto mer blid når han vinner. Og på dagene leser vi mye. John og Laila har hatt med en del veldig gode bøker som vi koser oss med. De var jo dumme som begynte på disse bøkene når de kom til oss. Det betyr at de må skumlese, for tilbake til Norge skal ikke de bøkene.

Men så måtte vi videre sørover. Vi slapp bøya og reiste til Union Island og Clifton for å sjekke ut. Det er jo hele 40 minutter dit også. Ganske plaskete tur denne gangen. Men det gjør jo ikke noe siden den var så kort.

John og Steinar jollet inn og sjekket oss ut av St. Vincent og Grenadinene. I morgen tidlig reiser vi videre. På kvelden gjorde vi det vi ikke rakk forrige gang vi var her. Vi jollet ut til «Happy Island» for en sundowner. Denne gangen var det massevis av mennesker her.

Og vi var så heldige at han som driver kitercampen her i Clifton holdt show for oss. Vi har jo sett det før, men vi ble gledelig overrasket over at dette er noe han gjør hver kveld i sesongen. 

Vi er behørlig imponert. Det må være morsomt å få til noe sånt. 

Han var jo litt morsom denne kiteren. Når han var ferdig med showet sitt kom han opp i baren, mens han fortsatt hadde kiten oppe, og drakk en pils eller to. Helt utrolig hvilken kontroll han har. Bartenderen fant frem et glass vi kunne legge penger på. Som tips til kiteren altså. Og jeg tror han fikk ganske mange penger. Morsomt. Han fortjener det.

Da solen hadde gått ned jollet vi til land for å spise middag på Lailas «Hai-restaurant». Hun var her for ørten år siden og da var det haier i et basseng her. Men ikke nå lenger. Vi satte oss allikevel ned for å spise middag.

Selv om maten ikke var den aller beste vi har smakt, så ble vi mette. Og vi klarte å finne veien tilbake til «Numa» uten problemer. Vi spilte til og med Skip-Bo, og er fortsatt venner.

Så fortsatt turen sørover. Helt tilbake til Tyrell Bay på Cariacou. Denne øya tilhører Grenada, så her kan vi sjekke inn. Men da Steinar og John forsøkte, var det lunsj. Så det ble ganske sent før vi fikk sjekket inn. Det gjør ingenting. Vi hadde en helsløv dag allikevel. Laila lagde deilig lunsj til oss. Omelett med bacon og saltpølse. Nam nam. Det ble bading og soling og lesing og soving. Før vi dro i land på kvelden og spiste middag på «Lazy Turtle».

Og så var det klart for siste etappe tilbake til Grenada og Port Louis Marina. I morgen reiser gjestene våre hjem så det er på tide å komme tilbake til øya der flyplassen er. Vi fikk en kjempeseilas tilbake til Grenada. Alle kluter var oppe og det gikk i 9 knop nesten hele veien. Laila lå i trampolina hele veien, og er nå så brun som en neger. Nei, det er visst ikke lov å si. Er det lov å si det om en dame som er hvit? Siden hun ikke er neger mener jeg? Vanskelig dette her.

Ved siden av oss i Port Louis Marina ligger «Ultimo» trygt fortøyd, og litt lenger inne i marinaen ligger «Yasmine». Da må det jo gå som det går. Vi hadde avskjedsmiddag for Laila og John og gjensynsmiddag for «Ultimo», «Yasmine» og «Numa» på «Victory».

Det måtte jo også videre gå som det går noen ganger. Alle ble med tilbake til «Numa» og så ble det avskjedsparty for Laila og John. Dessverre var jeg en skikkelig festbrems og gikk og la meg tidlig. Jeg hørte rykter om at sistemann gikk å la seg klokka 00:45.

Men Laila og John var i fin form dagen derpå. Og klare for å reise hjem nesten før de hadde stått opp. Det er rart med det. Når man kommer til avreisedagen er det liten vits i å vente. Man er klar for å reise.

Jeg hater virkelig å si hade. Ferien med Laila og John har vært helmaks. Jeg husker da Laila ringte og sa: «Vi kommer om 4 dager vi, og blir i 3 uker. Er det OK eller?» Men hun sa også at hun trodde nok at de bare orket å bli om bord i en uke eller 14 dager, og at de ville ha den siste uken på hotell. Ha-ha. Den gang ei. John og Laila er lette mennesker å forholde seg til. Tusen takk for at dere ville besøke oss. Kom igjen snart.

Men heldigvis kunne jeg si hei til en annen person som kom med flyet fra Los Angeles. Ida er tilbake i «Numa». Hun har hatt en fantastisk tur, og CTN var en stor suksess. Hun boblet nesten over av fryd. Vi var ganske frydefulle alle sammen da jeg serverte middag på kvelden.

Det er deilig å være her i Port Louis Marina igjen. Naboen vår er en DIGER katamaran som heter «Bella Donna». Der er det et par fra Sør-Afrika som regjerer. Han fortalte at han var godt kjent med vår lille katamaran (☹), for den beste kameraten hans var Robertson, og broren hans hadde gått i klassen med Caine. Altså Robertson & Caine som har designet «Numa». Verden er ikke stor.

Og Steinar har reist til Danmark igjen. Det gjør at Ida og jeg må klare oss selv. Noe vi klarer helt utmerket. Ida jobber, jeg lager litt mat og leser. Og slik går jo dagene.

Vi har også spist på «Victory» selvfølgelig, og jollet til butikken. Altså gjort slike ting som man gjør om bord i en båt i Port Louis Marina. Vi har hatt besøk av Idas australske venner. Som hun møtte på flyet tilbake fra LA. De har kjøpt seg en katamaran som de skal seile rundt i i 2 år. Uten noen gang å ha seilt. Det er jo verre enn da vi reiste ut med «Noravind». Det var hyggelig å få besøk av Yolanda, Michael og barna Isak og Eliah. Selv om de mener at lunsj er klokka 10:45 om morgenen. Altså DET er morgen. Lunsj er ved 14 tiden. Ida og jeg stod på hodet for å gjøre «Numa» presentabel.

Idas tur til å lense jolla. Det er kjekt å ha litt annet å gjøre enn å jobbe vet du.

Det skjer som sagt ikke mye når man ligger slik ved brygga. Men noe skjer jo. Vi får stadig nye naboer. Noen er skikkelig hyggelige, andre er ikke fullt så hyggelige. Noen kan legge til, andre kan det overhode ikke. Noen er glade i å feste. Som mannskapet på «Pearls of Nautilus». Som de hyggelige folka de er, så sa de ifra at de skulle ha fest for det var bursdag om bord. Morgenen etter hadde jeg ikke hørt en tøddel til noen fest, så så veldig heftig hadde det vel ikke vært tenkte jeg. Men de var jo langtfra ferdige med å feste. De satt på brygga og var ganske overstadig beruset. Og skulle prate med meg. Når jeg akkurat har stått opp. Ingen god ide. De fattet poenget etter hvert og lot meg være i fred. Men først etter at de hadde sladret om at Ida hadde festet med dem hele natten. He-he. Ida fikk ikke noen god dag denne dagen nei.

Så kom jo kapteinen tilbake etter en stund, og da skulle baugspydet monteres. Det synes han sikkert var veldig morsomt. For det er et skikkelig potent baugspyd. Andre har en halv meter baugspyd, Steinar har kjøpt et på 1,5 meter. Skal det være så skal det være.

Det er også norske båter som kommer inn om dagen. En norsk båt hadde lagt seg til helt innerst ved marina kontoret, og de var overhodet ikke interessert i noen kontakt. Men så kom «Base Camp» seilende og la seg til ved siden av oss. De hadde seilt fra Gran Canaria i 26 dager og var overlykkelige over endelig å ha kommet til land. Hyggelige folk som skal gjennom Panama kanalen denne sesongen.

Og Ida jobber

Steinar og jeg har vært på kjøpesenteret og kjøpt julepresanger til barna våre. He-he. De kommer nok ikke til å bli imponert.

Og så har vi vært på besøk hos Yolanda og Mike på «Dessert First» i Prickly Bay. De har nå fått båten sin, og Mike var veldig entusiastisk over å vise den frem. Men først spiste vi lunsj på «Tiki-Bar», og det er så hyggelig å være tilbake der. Yolanda og Mike hadde selvfølgelig masse å spørre om, så tiden gikk fort. Guttene deres holdt på med internett, og de fisket middagen. Godt de har noe å holde på med. Etter hvert jollet Steinar, Ida og jeg ut til båten deres. Yolanda ble i land for å se etter guttene sine.

Da vi hadde sagt adjø til Yolanda og Mike, kjørte vakten i marinaen oss tilbake til Port Louis Marina. Og det er første gang jeg har vært redd under en kjøretur i Grenada. Han kjørte som et svin. Helt opp i rumpa på bilen foran, tuten og ga fingeren. Samtidig holdt han på med mobilen. Og det verste av alt, han plystret og sang helt usynkront med Jesus-musikken som dundret ut av musikkanlegget i bilen hans. Jeg er så lykkelig for at jeg lever.

Og så er vi faktisk ferdig med å være på Grenada. Mest sannsynlig så kommer vi ikke tilbake. Den siste natten lå vi til ankers utenfor Saint George’s og nyter freden og roen. Det var ingen problemer med å sjekke ut fra Grenada, siden alle kontorene ligger i marinaen.

Nå setter vi kursen mot Martinique. Vi skal plukke opp Ole Martin for jul og nyttårsfeiring. Gleder oss masse.

SÅ FORTSETTELSE FØLGER. Men når, det vet ingen. 🙂

(Lenge siden det har vært noen oppdatering nå, men her kommer den)

Vel, nå er alle besøk over for denne sesongen tror jeg, og det betyr at vi daler rett ned i hvilemodus.

Kanskje ikke helt hvilemodus første dagen. Steinar har reparert pumpene i dusjene i babord skrog. Det tok 15 minutter. Og han fikk behørlige mengder med skryt. Deretter var det slutt. Jeg koste meg med Jo Nesbø, og Steinar koste seg med Liza Marklund. Huff, det hørtes kanskje ikke så bra ut.

Vi var hele påsken i Anse a l’Ane. Det ble noen drinker og en middag med «Ultimo» før de reiste videre. . En liten merkverdighet når det gjelder Conny og Carina i «Ultimo»: De spiser ananas med sjokoladepålegg på som snacs. Hvor rart er ikke det? «Numa» har ikke så lett for å heise ankeret, så vi fikk med oss en regatta.

Påskeaften er visst helt lik her i Martinique som den er hjemme. Da er butikken åpen til klokka 13 eller noe, og vi rakk det akkurat. På vei tilbake fikk vi med oss innspurten av regattaen, som gikk rett opp på stranden.

Og morgenen etter var det full fart ut på neste etappe av regattaen.

Hvis jeg skulle ha seilt slike båter, hadde jeg garantert vært hjemme på Nøtterøy før noen hadde fått sukk for seg. Men alle kom av gårde. Selv den ene som kullseilte. Det tok bare 10 minutter, så var båten slept til land, tømt for vann og på full fart utover havet igjen. Imponerende.

Så klarte vi faktisk å få heist opp ankeret igjen, og reist til Ste. Anne. På tide med kjente trakter. Og kjente folk også. «Harry Z» kom jollende bortom etter å ha hilst på en annen norsk båt ved siden av oss. Det var «Villvind» som vi ikke har hilst på enda. Men det fikk vi ordnet på etter et par dager. «Harry Z» skal reise hjem, og inviterte til en adjø drink i båten. Der var også Berit og Terje fra «Villvind». Enda et hyggelig bekjentskap.

Steinar har fått levert undervantet vårt til reparasjon.

Det var veldig god service. Undervant levert til reparasjon den ene dagen, og returnert ferdig reparert neste dag. Og ikke til all verdens høy pris heller.

Ellers har det vært nok noen dager med dårlig vær.

Det viser seg at «Ultimo» ligger i marinaen i Le Marine. På grunn av så usannsynlige mengder med regn måtte vi takke nei til middag en kveld. Men siden fikk vi anledning til å ta det igjen.

Når man ligger slik til ankers i mange dager, på samme plass, får man tid til endelig å gjøre ting man skulle gjort VELDIG lenge. Som for eksempel å gjøre regnskap. Da må regnskapsprogrammet oppdateres. Noe som skulle vært gjort for flere måneder siden. Det gikk selvfølgelig skeis. Godt å ha en IT-guru om bord da. Steinar fikset biffen, selv om det tok en hel dag og skaffet oss enda flere grå hår. Men til slutt kunne jeg bokføre av hjertens lyst, og sende bilagene til Hanne. Hva skulle jeg ha gjort uten den jenta.

Og når regn og vind er unnagjort, må undervantet på plass. Steinar må opp i masta.

Nå er kapteinen kurert for høydeskrekk, og godt er det. For da slipper jeg å klatre i den masta. Men jeg tror nok det er lurt å holde det ved like. Jeg kan godt heise han opp i masta et par ganger i uken jeg. For å være helt sikker på at han fortsatt ikke har høydeskrekk.

Vi har avtalt med Conny og Carina om å leie bil og ta en sightseeing rundt øya. Og de to menneskene er altfor tidlig ute med alt mulig. Plutselig får vi melding, klokka 10 om morgenen, at vi må komme inn til Le Marine. Vi skal leie bil. Steinar og jeg kaster oss i jolla og peiser inn. Men vi skulle ikke ut å kjøre, vi skulle bare reservere bilen til dagen etter. Denne admiralinnen er da nærmest mannevond, for jeg har ikke spist frokost. Heldigvis fikk vi tak i et par baguetter på et boulangerie (=bakeri)

Aldri så galt, så er det godt for noe. Kapteinen har ikke klipt seg siden Gibraltar for uendelig mange måneder siden. Og det trengs sårt. Hvis han ikke skal spare til hestehale da.

Etter frisørtimen dro kapteinen meg rundt fra den ene butikken til den andre. Først chandleren. Der skulle det handles reservepære til ankerlyset og nye startbatterier. Etter 30 minutter gikk vi ut uten noe som helst. Deretter var det kjøleskapsbutikken. Steinar vil ha vannavkjøling på kjøleskapene. Han er for tiden inne i en «spare strøm» modus. Det ble ikke anbefalt, noe jeg var lykkelig over. Men vi må ha større kapasitet for kjøling og frysing over Stillehavet. Kanskje en ny fryseboks.

Dagen etter var det ut på tur med Conny og Carina på «Ultimo». Conny kjørte, og han er en eminent sjåfør.

Etter hvert havnet vi på et rom destilleri. Rhum Depaz, grunnlagt i 1651. Plantations de la montagne Pelèe. Det betyr noe sånt som «plantasjen på fjellet Pelèe».

Og det viste seg å være en helt fantastisk plass. De har laget et museum av den gamle plantasjen, samtidig som de har en hypermoderne produksjon av rom. Restaureringen av de gamle bygningene holdt fortsatt på.

Etter å ha ruslet gjennom butikken og museet var selvfølgelig «Ultimo» og «Numa» veldig sultne.

Det var godt å få seg litt mat før ferden fortsatte videre. Denne gangen ned mot kysten igjen. Gjennom regnskogen. Jeg tenkte at det kom til å bli skikkelig «traktorveier», men den gang ei. Vi er på Martinique, og det er en del av Frankrike. Veiene var helt perfekte hele veien. Det er fascinerende å kjøre gjennom regnskogen. Den er så frodig og grønn at det er litt sykelig. Men det er nydelige farger hele veien. Blomster i alle regnbuens farger.

Vi klarte også å få til litt shopping i dag. Alle hadde lyst på slike dykkermasker som dekker hele ansiktet, så det dro vi på jakt etter. Vi fikk tak i mye. Altså heldekkende dykkermasker, batterier, lodd til Steinars blybelte, skrape til skroget, og det beste av alt: 3 stk. startbatterier som vi sparte neste 300 Euro på å kjøpe på bilforretning istedenfor i Le Marine.

Dagen etter måtte jeg også ut på shopping, for da var det Steinar og min sin tur til å ha bilen. Og vi fikk tak i vakuumpakkemaskin (hvis det er det det heter), stavmikser (som jeg ikke aner hva jeg skal bruke til), håndstøvsuger og litt dagligvarer. Deriblant ferskt kjøtt.

Dagen etter var det på tide på prøve noen av våre nye «gadgets».

Og etter enda et besøk på kjøleskapbutikken, fikk vi også en fryser. Som også kan være kjøler.

Det betyr at vi kunne bunkre opp på Carrefour med både kjøtt, kylling og kjøttdeig. Samt billig vin. Både til oss og «Friendship Side».

Men nå nærmer det seg avreise etter lang, lang tid i Martinique. Vi har bunkret opp med alt som kan kjøpes av ferskvarer og vin. Det er slike ting det er vanskelig å oppdrive lenger sørover. Men jeg lurer på om vi noen gang kommer til å få spist opp de uhorvelige mengdene vi har av hermetikk. Det er nemlig ikke godt.

Vi hadde en perfekt seiltur til Bequia. Starten gikk klokka 05:30 og vi var fremme klokka 18:00. Og det var jo slik vi ville ha det. Ikke komme frem i mørket, det kan være skummelt. Vi hadde alle seil oppe, og noen ganger også en motor i gang. Så mellom Martinique og St. Lucia hadde vi mellom 8 og 9,5 knop. Morsom. Det gikk selvfølgelig ikke så fort da vi kom i le for øyene. Men frem kom vi og kastet ankeret rett ved siden av «Ultimo» som hadde kommet 3 timer før oss. De har vært på St. Lucia. Vi gikk rett til Mac’s og spiste pizza. En litt ubehagelig avslutning på kvelden var en tigger som ville ha Conny og min «Doggy bag» med pizza, samt en som ville selge oss mariuana eller noe i den duren.

Men slike ting bryr vi oss ikke så mye om. Annet enn at Steinar var innom politistasjonen dagen etter og anmeldte narko-langeren. De vil ikke ha slike ting i Bequiqa, og godt er det.

«Ultimo» og «Numa» må sies å være restaurantvenner. Vi bare elsker å spise på restaurant. Så vi endte opp på «Papas» en kveld også. Kvelden før «Ultimo» skulle reise videre.

På veien tilbake til jollene var det fortsatt masse folk i byen. Deriblant rett nedenfor «Papa’s». Et par biler med hvert sitt gigasale stereoanlegg konkurrerte om å spille høyest. Ungdommene hadde det morsomt og danset og drakk. Men gjestene på «Papa’s» synes ikke noe særlig om dette som skjer hver fredag. I dag er det jo 1. mai, så det er ekstraordinært. Men «Papa’s» mister kunder på grunn av denne høye musikken. Det er vanskelig å nyte samværet på en restaurant når man må skrike til hverandre.

Dagen etter reiste «Ultimo» sin vei, og lot oss være alene igjen.

Trodde vi da. For på morgenkvisten kom Tonje og Geir på «Shikina» jollende. De kom i går kveld og var på vei for å sjekke inn. Tonje gir fremdeles bjørneklemmer og suss på kinnet, og det er så koselig.

Steinar og jeg tok oss selvfølgelig en tur til «Jack’s». Det er nok favorittrestauranten vår på Bequia.

Den er grom-koselig og vi bare stortrives der.

Vi skulle kanskje ikke ha vært så kjappe med å spise tidlige middag/sen lunsj. For Tonje og Geir kom innom og lurte på om vi ville være med og spise buffet på «Jack’s» senere på kvelden. Det gikk selvfølgelig ikke. Vi var jo allerede stappmette.

Så kom endelig «Friendship Side» på besøk. Han var lykkelig over vinen. Den kan han jo selge for dobbel pris. I morgen kommer han innom igjen med tilbud på å polere «Numa», og med pilsen vi har bestilt.

Men dagen etter tenkte vi at vi skulle gjengjelde invitasjonen til «Shikina», så Steinar jollet over og spurte om de ville være med på «Mac’s». Det var ikke så populært, så vi bestilte bord på resorten rett ved siden av oss. Der skulle det være bar-b-q på kvelden, så vi innfant oss på «Sunny Carribbee» klokka 19.

Tonje og Geir er varme, inkluderende mennesker som det er lett å komme overens med. Og når de attpå til spanderte middagen ble det ekstra hyggelig for oss. De reiser videre i morgen til Tobago Cays, og kanskje ser vi dem igjen, og kanskje ikke. Slik er seilerlivet.

Så hverdagen senker seg over «Numa», og vi setter i gang med hverdagslivet.

Neida, det er ikke BARE slaraffenliv. Vi sliter også. Eller Steinar gjør. Det er jo ganske dumt for han at han er så flink til alt mulig. Det betyr jo at han har en hel bråte med ting å gjøre også. For eksempel så oppdaget jeg en morgen at det sa «ppppsszzzttt» nede i lugaren til Ida. Og det kom helt bestemt fra vår nye fryser. Det kom av at ledningen vi hadde fått med var gammel og hadde irret. Han demonterte da diverse skap og vegger og fikk lagt opp 12V uttak til fryseren i lugaren til Ida. Så nå bruker fryseren halvparten så mye strøm. Han byttet også 12V uttakene i bestikket til USB uttak. Lakkerte treplaten der SSB radioen står til grått, og nå ser det rett og slett helt strøkent ut.

Og ikke nok med det. Han kan vaske også.

Vi har også fått oss en ny venn. Jeg er i hvert fall veldig glad i han. «The Breadman» kommer hver morgen ved 7 tiden. Han selger baguetter til en helt usannsynlig ublu pris. EC$ 10,- pr.stk. Men de er varme da.

Og «Friendship Side» kom med pilsen vår, og et tilbud på USD 425,- for å polere alt på «Numa» utenom skroget utvendig. Det gikk vi for, og han satte igang umiddelbart.

I Bequia har de også en helt enestående service.

Vi benyttet selvfølgelig anledningen til å skaffe oss diesel. Det er sikkert mye dyrere, men hva gjør man ikke for litt «levering på døra».

Vi har fått gjort mye her i Bequia. Det er en deilig, rolig bukt å ligge i, og det er lett å få gjort ting. Jeg har for eksempel fått gjort 4 måneders regnskap 🙂 🙂 Hanne ble nok ikke veldig lykkelig da det flommet over av mailer til henne. He-he. Morsomt. Men det blir nok lenge til neste gang da. Kanskje jeg skal være snillere neste gang. Ta en måned om gangen liksom.

Og vi har bestemt oss for å selge huset hjemme i Norge. Det er på tide nå. Så vi har fått Z-Eiendom til å fikse det. Kjekt med alt som kan ordnes elektronisk. Da legger vi det ut for salg i slutten av mai, og håper folk kommer springende for å kjøpe.

Og vi har kost oss massevis, selvfølgelig.

OK – en vanlig dag. Jeg vasker opp. Steinar ordner litt på skroget. Vi spiser middag. Det er varmt. Avslutter dagen med en film. Dåner i senga. Herregud for et liv 🙂 Skuldrene er senket ned på nivå med knærne.

Men det er jo litt futt og fart også.

Vi suser frem i massevis av knop. Hva gjør vi ikke for å få litt avkjøling.

Etter hvert ble «Friendship Side» ferdig med poleringen. Nå ser «Numa» veldig mye bedre ut, men kapteinen er ikke helt fornøyd med jobben som er gjort. Det er han jo sjelden når andre gjør jobben, men han var fornøyd med å ha bidratt til det lokale arbeidsmarkedet.

Og så var vi ferdige på Bequia, og satte kursen ytterligere sørover.

Jiiihhaaaa, så vi dundret nedover mot Salt Whistle Bay og Mayreau. Vel, vi dundret vel ikke så mye kanskje. Ikke noe særlig vind gjorde at forseilet var oppe i perfekt harmoni med en motor. Men frem kom vi. Og det var ikke veldig mange båter. Før vi kom helt inn i bukta ble vi praiet av Gerome i båten «30 Cent». Han lurte på om vi ville ha en bøye. Noe vi ikke ville. Altså Steinar og jeg. Etter 3 forsøk på å ankre, uten å få feste, av en eller annen merkelig grunn, måtte vi se oss nødt til å ta en bøye. Numa ville det altså annerledes. Hun ville slappe av på en bøye. Og fikk det som hun ville. Til 60 EC$ pr.natt. Salt Whistle Bay går under naturreservatet Tobago Cays. Så da vet vi det.

MEN VAKKERT ER DET.

Det er så vakkert i Salt Whistle Bay at det nesten gjør vond. Nå er det 11 år siden vi var her sist.

Gerome ville også vite om vi ville spise grillmat på stranden i kveld, og det takket vi ja til. Steinar bestilte kylling, og jeg bestilte spare-ribs. Bordet var reservert til klokka 19. Vi hadde tenkt å dra i land og se på hva som hadde skjedd siden sist vi var her, for 11 år siden. Jeg tok på meg «gå i land» klær. Men det er så varmt, og kapteinen svetter så iherdig at det nok ikke hadde blitt så festlig for han. Isteden fikk vi sitte helt stille i Numa og nyte livet.

Men klokka 18:45 var vi klare for landlivet igjen. Da hadde temperaturen tippet mer ned mot 30 grader.

Livet er deilig i Salt Whistle Bay. Det er fredelig, deilig og vakkert. Jeg sitter ute i cockpit klokka 6 om morgenen og nyter kaffen og fuglesangen og alt det fredelige. Livet kan nok ikke bli stort bedre enn dette tror jeg.

I dag hadde vi lyst til å prøve de nye snorklemaskene. Vi ligger bare 50 meter fra land, så det er ikke lange svømmeturen. Men klaustrofobien kom og tok meg, og Steinar fikk vann i øynene. Så vi bare svømte til land uten noe mere dikkedarer. Vi var på jakt etter en kokosnøtt som hadde begynt å spire. Jeg ønsker meg en palme om bord, så hva er bedre enn en spirende kokosnøtt. Vi fant selvfølgelig ingen. Alle var kakket i stykker. Men vi fikk oss en fin tur langs begge strendene. Denne dagen var det 33,7 varmegrader, så da vi kom tilbake til Numa orket vi ikke stort annet enn å rulle oss ut i vannet igjen.

Det er hyggelig å se på alle båtene som kommer inn på ettermiddagen, tidlig kveld. Men Steinar hadde fått litt nok av varmen. Han skalket alle luker, satte på generator, satte på air-condition og satte i gang Grand Prix på NRK. Vi har da internett om bord kan skjønne. Det tok ikke lang tid før vi hørte en skrapende lyd og salongen ble fylt av brent lukt og litt røyk. Kapteinen fikk stengt av generatoren og røsket av putene i sofaen i salongen. Da kom det enda mer røyk. Helt fryktelig så redd jeg ble. Jeg gikk forut og åpnet luka til generatoren, og da veltet det ut svart røyk. Enda mer redd. Vi vet ikke hva som har skjedd, men det brant i hvert fall ikke. Men vi er ganske handikappet når det kommer til å lage strøm nå. Håper det ikke er hele generatoren som er ødelagt, det betyr nemlig en kostnad på omtrent kr. 100.000,-.

«Minnie B» ligger ankret opp rett foran oss. Og da de så at alt hadde roet seg, kom Norma svømmende bort og lurte på om vi ville ha en drink. Det ville vi selvfølgelig, for det trengte vi da. Så vi hadde et par hyggelige timer med Norma og Phil i «Minnie B». Vi har møtt dem før, i Jolly Harbour på Antigua.

Vel tilbake i Numa ble det en veldig sen middag. Men jeg hadde allerede tatt opp et par biffer, og de måtte stekes. Og godt ble det.

Men ferden må fortsette.

Adjø Salt Whistle Bay.

Vi skal lenger sørover før orkansesongen. Før vi fikk løsnet tauene fra moringen fikk vi imidlertid besøk av Chuck og Bill fra en amerikanske Leopard 46 båt. Det er bestandig morsomt å utveksle erfaringer med andre Leopard eiere, så det drøyde litt for lenge til at vi orket å reise videre denne dagen. Så kommer det masse båter som vi må se på, og så må vi bade, og plutselig har dagen gått. Det er tross alt fredag, så vi slo oss løs med joikaboller og stappe.

Men dagen etter gikk videre til Chatham Bay på Union Island. En hel times tur unna. Vi gikk i lusefart, for vi må lade batteriene, så vi klarte å bruke to timer.

Vi kastet ankeret sånn omtrent midt i bukta, og ble overfalt av de to personene som fortsatt har restaurant åpen i bukta. Og jeg presiserer, to konkurrerende personer. For et spetakkel. Det er helt på slutten av sesongen, og jeg skjønner at konkurransen om kundene er hard. Men makan har jeg aldri opplevd. Førstemann på båtsiden vår sa vi selvfølgelig ja til, vi ville gjerne ha grillmat på restauranten hans. Til Vanessa på «Sun Beach & Eat» sin store frustrasjon. Hun hylte og skrek fra jolla si at alt han tjente gikk til alkohol, mens hun hadde barn hun måtte forsørge. Det er jo nok til at hun ikke får oss som kunder. Man snakker ikke sånn om konkurrentene sine.

Dagen etter hadde vi tenkt å spise lunsj hos Vanessa, men skrikingen satt fortsatt fastspikret i hukommelsen. Steinar sjekket derimot generatoren en gang til. Den virker, og den lader. Kanskje det bare er isolasjon på en ledning som har smeltet. Men vi tør ikke å bruke den før vi har hatt en servicemann til å se på den.

Det er vanskelig for Chatham Bay å konkurrere med Salt Whistle Bay. Det finnes jo ikke en palme her. Og det ble ikke vakrere selv om vi var nesten alene i bukta. Vi tok isteden Chris Doyle (vår eminente forfatter av cruising guidene) på ordet, og satte kursen mot Clifton. Hovedstaden på Union Island. Han skryter hemningsløst, så dette blir bra.

Vi har jo vært i Clifton før. For 11 år siden. Og det var INGEN forandring. Alt så helt likt ut.

«Minnie B» ligger også her, så vi sveivet bortom før vi gikk i land. Kanskje de hadde lyst til å bli med en tur til «Janti’s Happy Island» for en sundowner senere. Men så viste det seg jo at ALT var stengt i Clifton. Jeg tror ikke det finnes en eneste restaurant i hele byen. Til og med ikke de stedene vi var for 11 år siden hadde noen servering. Vi fikk en pils på et hotell i havnen, og det var det. Så det betydde at vi måtte bortom «Minnie B» igjen og si at sundowner måtte bli en annen gang, for vi måtte lage middag om bord. Pølser og potetstappe ble det, og det er jo godt.

Nå er det fastslått, Chris Doyle er en dust. Vi lenket oss fast til en bøye da vi kom, og han skriver at det må vi ikke finne på. De bøyene er ikke til å stole på. Så jeg lå halvvåken hele natten og så for meg skrekkelige scenarier med dragging ut på revet. Vi ligge nemlig helt ytterst ut mot revet.

Men jeg må jo innrømme at det er litt av et show kiterne holder for oss.

Dette er jo rene sirkusartister, og underholdningsverdien er kjempestor. 

Klokka 6 om morgenen var den første kiteren i gang med showet. Godt å ha underholdning til morgenkaffen.

Vi tok en liten tur inn til Clifton i dag også, for å proviantere litt. Vi fant ikke mye annet enn litt frukt på fruktmarkedet, så nå er det nok. Vi må se å komme oss sørover. Men først må vi besøke den mest fantastiske lille menneskelagde øya, «Happy Island».

På vei til Happy Island.

Tenk i det hele tatt å komme på en slik tanke å lage denne øya.

Han som driver stedet for Janti ga oss en guidet tur rundt i det lille etablissementet. Han hadde sitt eget lille rom, der han bodde mens han jobbet. Det var stor plass til å sitte inne også for gjestene. Med sofaer og puter og massevis av sprit. Det var også en privat liten alkove, hvor man kunne drikke enda mer. Hvis du var for full til å gå i jolla og dra tilbake til båten din, kunne du bare sove der. Det var også et lite kjøkken som serverte frokost, lunsj og middag. Men det tror jeg man må si ifra hvis man vil ha. Helt fantastisk.

Kiteren ga oss også et avskjedsshow.

Men så er det på tide å dra fra Union Island også. Og jeg forbanner Chris Doyle igjen :). Det står i boka at customs var ved fiskebrygga, men Steinar måtte gå til flyplassen, for der var customs i dag. Men til slutt fikk vi løsnet fortøyningene fra bøya, og satt kursen sørover. Mot Carriacou og Tyrell Bay.

Det er en tur på bare et par timer, men vi gikk sakte for å lade batteriene. Vi har jo fortsatt ikke noen generator som virker. Klokka 15 kastet vi ankeret ved siden av «Minnie B», så nå tror de vel at vi stalker dem. Steinar jollet i land og sjekket oss inn, og på tilbakeveien inviterte han Phil og Norma på en drink. Og det passet jo bra, siden jeg ikke hadde dusjet, ikke hadde spist og Numa i det hele tatt så ut som et kråkereir. Men det ble selvfølgelig kjempehyggelig. Norma og Phil er full av seilerhistorier. Også fra Stillehavet. Så vi lærer mye av dem.

Dagen etter var det tid for landgang igjen. Litt sent, siden det har striregnet hele dagen.

Og så avsluttet vi 17. mai med 4 episoder av «Vikings». Litt av en nasjonaldag.

Tyrell Bay er en veldig hyggelig bukt, og vi trives her. Særlig når vi også kan gå ut å spise middag med hyggelige folk som Norma og Phil. De inviterte oss med på «Twilight», og vi sier sjelden nei.

Og det fortsetter å øse ned. Det kommer noen skikkelig regnskyller med ujevne mellomrom. Men så kommer solen frem igjen. Det medfører jo litt høy luftfuktighet, så bading må til.

Steinar har også sjekket generatoren igjen. Den spyr fortsatt ut svart røyk når vi starter den. Men den lader, og den starter, så kanskje det ikke er så grusomt ille med den. Vi krysser fingrene. Har fått kontakt med en som reparerer på Grenada, og skal få et tilbud. Jeg ville jo tro at han må se på generatoren før han kan gi et tilbud, men han er kanskje synsk.

Og vi har vært på shopping på Alexis’ Supermarked. De hadde mesteparten av alt vi trengte, og vi rasket med oss. I kassa slo den hyggelige damen inn alle varene, og forklarte velvillig at de ikke tar kort. Kun kontanter. Noe vi ikke hadde. I hvert fall ikke EC$ 400,-. Heldigvis var det en minibank rett utenfor, så problemet ble løst smertefritt. Mesteparten av betalingene her foregår med kontanter. Vi vet jo det. Og de er løsningsorientert og plasserer minibanker lett tilgjengelig. Som regel.

Vi tok en drink i «Minnie B» i dag også. Vi ville si hade før vi reiser videre i morgen. Phil hadde blitt syk av conch’en han spiste i går. Godt vi ikke spiste hele kyllingen. De hadde besøk av venner fra Australia. Josh og Lulu på «Blade Bill». Et originalt og morsomt par. Vi ble bare en liten halvtime før vi jollet over til «Lazy Turtle».

Så var det avreisedag igjen. Neste stopp er Saint George på Grenada. En begivenhetsløs tur på 5 timer. Det ble litt lunsj om bord. Toast og eggerøre. Som jeg klarte å ødelegge med altfor mye salt. Blæh.

Etter at vi hadde kastet ankeret fikk jeg en halvtime på ryggen i trampolina. Godt å få hvilt ut etter en slik strabasiøs tur. He-he. Da jeg våknet igjen hadde Steinar ordnet middagsavtale til oss på kvelden. Conny og Carina i «Ultimo» ligger i marinaen Port Louis rett her inne. Så rett før det ble helt mørkt jollet vi inn i marinaen.

Det er så hyggelig å se Conny og Carina igjen. Det begynner jo å bli en stund siden sist. Og vi fortsetter som vi sluttet. Først en drink i «Ultimo», og så ut på restaurant. Men først en omvisning i marinaen. Og for en marina. Jeg tror det må være den koseligste vi har vært i.

Vi har ingen problemer med å forstå hvorfor Conny og Carina har lyst til å ligge i denne marinaen.

Istedenfor ett stort administrasjonsbygg, var det små hus med nydelige stier imellom. Masse trær og blomster. Rett og slett en herlig plass der det er trivelig å være.

Men etter omvisningen bar det rett på restaurant. «Victory Bar and Grill».

Vi koste oss massevis med disse flotte svenskene. Det ble både hovedrett, dessert og någå attåt, før vi reiste hjem til Numa.

Dagen etter heiste vi nok en gang anker, og satte kursen for Prickly Bay sånn ca. 1,5 time unna. Der har vi hørt det er fint å ligge på bøye hvis vi skal hjem.

Vi fant oss en ledig bøye, og det er første gang ingen har kommet for å hjelpe oss. Merkelig. Tror de kanskje jeg har gjort dette før? Vel, det har jeg jo. Så det gikk bra.

På ettermiddagen jollet vi inn til Prickly Bay Marina. Der er customs, men det var selvfølgelig stengt. Det er tross alt søndag. Så vi sjekket ut omgivelsene isteden.

Dessverre er Prickly Bay også kjent for å levere mye svell. Og det er ikke bestandig så behagelig. Men kanskje det veier opp med alt det sosiale. 

Nå er også huset hjemme klart for salg. Dette blir spennende.

Og generatorreparatøren fra Palm Tree Marine kom jollende ut til oss, og sjekket generatoren. Han mente at det kanskje bare er eksosbennet som har rustet. Kan det være at vi har så flaks da? Han kommer tilbake i morgen med deler han vil trenge.

På kvelden spiste vi på «Tiki Bar» igjen. Hvis vi vil bli kjent med  noen, så må det kanskje bli her. Det ser ut til å være mange seilere, og mange sitter parvis på bordene. Men i dag var det ingen som ville «leke» med oss. Maten smakte allikevel fortreffelig, og det gjorde vinen også.

Og så kom Mike fra Palm Tree Marine tilbake og fikset generatoren vår.

Det går nesten ikke an å være lykkeligere enn vi er nå. Hele reparasjonen kom på EC$ 2.000,-. Istedenfor en ny generator til kr. 100.000,- er det jo fantastisk. Og ikke nok med det. Mike justerte også generatoren fra 60 Hertz til 50. Så nå virker brødbakemaskinen og vaskemaskinen når vi kjører generator også. Til og med de elektriske tannbørstene til gjestene våre kommer til å virke nå. Ikke verst etter 10 år. Nå må vel alt om bord i denne båten være justert fra 60 Hertz til 50 håper jeg.

Hver morgen klokka 07:30 er det Cruisers Net på kanal 66 på VHF’en. Der kommer det massevis av nyttig informasjon, som værmelding, båter som kommer og går, seilere kan annonsere ting de har til salgs eller ting de vil gi bort, spørre om råd, få hjelp til alt mellom himmel og jord, sosiale tilstelninger blir annonsert, lokale bedrifter forteller hva de kan og hva de selger, og for ikke å snakke om handlebussene. Det koster EC$ 15 pr.pers å bli med bussen. Da blir vi kjørt først til minibanken for å ta ut kontanter, deretter til jernvarehandelen, til Budget Marine, til matvarebutikken som er på et ganske stort supermarked, til grønnsakshandleren og til slutt til engros utsalget som selger varer i store kvanta. Ikke bare øl og vin, men masse annet også.

Det er virkelig et flott tilbud de har i marinaene her. Det er ganske langt til butikken, og de kjører innom alle steder en seiler trenger å handle. Og det er billig. En slik tur ville nok ha kostet EC$ 100,-, men vi får det for 35. 15 pr.pers.

Men for å dra nytte av all denne informasjonen, så må vi nok gjøre oss litt bedre kjent. Så i dag tenkte jeg at vi kunne gå en tur i land. Men først måtte jeg ha et par siestaer. Og når jeg var klar til å gå i land, så sov Steinar siesta i cockpit. Ikke enkelt dette her.

Da vi vel var våkne begge to, kom det melding fra Gaute Ulvøy om at han var i marinaen på moped. Båten hans, «Isis II» ligger på land for reparasjoner etter et tyveri på Union Island. Et ganske grovt et også. Så Steinar jollet inn og hentet han og jentefølget hans. Jeg tror hun heter Merete, men husker dessverre ikke helt.

Vi hadde en veldig hyggelig stund i Numa, med middag på «Tiki Bar» senere. Gaute er jo veldig interessert i å se på båten, for han diskuterer villig vekk fortreffeligheten til enskrogsbåter kontra flerskrogsbåter. Noe jeg tror det aldri kan bli enighet om. Altså hvem av dem som er best.

Og så var det på tide med et besøk til Port Louis og «Ultimo» igjen. På parkeringsplassen i Prickley Bay Marina stod en taxi fra Grenada Marine Taxi Association Ltd., med en sjåfør som heter Sam. Det var en stor og løen taxi, men han tok oss velberget frem til Port Louis.

Vi ruslet ut til «Ultimo» helt ytterst på brygga. Og vi banket og ropte, men det var ingen respons. Så vi satte oss på «Victory» og ringte dem isteden. Da ble det plutselig liv i kroppene deres. Kanskje det hadde vært litt for mye liv i dem tidligere. Drive med «hanky panky» når de venter besøk. Fysj. He-he.

Etter hvert kom også Mats og Lena på «Yasmine», så da var vi fulltallige igjen.

Det ble som vanlig veldig hyggelig, selv om maten ikke var så god som sist. Og det ble en sen og fuktig kveld, så vi ble veldig overrasket da vi oppdaget at Sam ventet på oss. Fantastisk service. Totalt så betalte vi EC$ 110,- tur og retur inkludert venting i mange timer. Det synes ikke jeg er dyrt.

Så var det på tide å bli litt bedre kjent i omgivelsene. Vi tok jolla til Spice Island Marine, som er den andre marinaen i Prickly Bay.

Vi måtte finne ut hvor «rundkjøringen» var. Det er derfra alle bussene går i alle retninger har vi fått beskjed om. Og det er kjekt å vite hvor det er. Vi fant rundkjøringen. Og vi fant også ut at det går et mylder av busser. Bussene er på størrelse med maxi taxier, så da har vi fastslått det. De praier deg mest sannsynlig før du har kommet frem til rundkjøringen også. Veldig kjekt. «Hey man, are you going to Saint George?» ble det ropt. Eller til et eller annet annet sted.

Vi spiste også i marinaen. På restauranten «Timber». God mat og god service.

I Prickly Bay Marina er det underholdning av ett eller annet slag hver eneste kveld. Fredag er steel band etterfulgt av et lokalt band. Vi måtte selvfølgelig inn og se. Selv om vi gikk glipp av steel bandet, så fikk vi gleden av å oppleve det lokale «smørbandet» må jeg kalle det. Skikkelig musikk for gamle seilere 🙂

Vi har også hatt besøk av Rune og Håkon i «Felicia». Vi har sett dem før, men da forsvant de før vi fikk sagt hei. De hadde med seg «Seilas» blader, der «Numa» var omtalt. I forbindelse med ARC’en. Litt kjendis jo. Kult.

Rett opp i gaten her er det et bryggeri. Som altså heter «The Brewerie». Originalt. Men det er visst et veldig populært sted hver tirsdag kveld, så det måtte vi få med oss. Det er lov for alle og enhver å ta med seg instrumentet sitt, og jamme med musikerne, eller lage sitt egen «show». Heldigvis tok ikke Steinar med saxofonen sin. Eller gitaren. Eller fløyta.

Kvelden begynte med at folk kunne holde sitt eget show. Og hvis de klarte å underholde i 30 minutter, fikk de gratis øl resten av kvelden. Det betyr at mange prøvde seg på det. Noen mer vellykket enn andre. Jeg foreslo for Steinar, at hvis vi skal hit igjen, så kan vi kanskje dra litt senere. Da ble det nemlig litt mer kvalitet over musikken. Uten at jeg er en ekspert.

Det beste av alt med dette bryggeriet er at vi blir hentet i marinaen OG kjørt tilbake igjen. For kun EC$ 10,- pr.pers. Og da får vi en pils på billetten.

Det regner mye, så jolla er til stadighet full av vann.

Men mellom alle regnskurene er det fantastisk vær. Og fantastisk varmt. Men ut på tur har vi gått.

Vi skulle oppleve nabobukta Mount Hartman Bay. Jolla var tiltenkt som transportmiddel, men det viste seg å være altfor høye bølger for jolla Numita. Så vi måtte ta beina fatt. Og kanskje jeg ikke kommer til å tilgi kapteinen med det første. Han ledet nemlig an nesten helt til tuppen av L’Anse aux Epines, som er halvøya mellom de to buktene. Før han konsulterte GPS’en på mobilen og fant ut at vi hadde gått altfor langt. Og ikke nok med det, vi måtte gå nesten hele veien tilbake for å finne veien ned til den andre bukta. Og med min forferdelige form og 33 varmegrader er det helt usannsynlig forferdelig. Turen skulle tatt bare 10-15 minutter, men vi trasket rundt i  hvert fall i 1,5 time.

Men til slutt var vi endelig fremme i Secret Harbour Marina. Vi gikk forresten glipp av alle snarveiene ned dit.

Der møtte vi Carlton og kona hans, som vi også har møtt på handletur og på «The Brewerie». Veldig hyggelig. Etter hvert kom også Devon, som er en lokal fyr, og satte seg ned. Men hjemturen, ja den nektet jeg å gå. Så Devon kjørte oss hjem for EC$ 25,-. Senere fikk jeg vite at han også kjører handlebussen en gang i uka. Og han gjør masse andre ting for å få endene til å møtes.

Det begynner å nærme seg hjemreise til Norge. Og da må vi visst vaske hele båten innvendig med eddik. Det tar kål på mugg og elendighet. Men først måtte vi feire Conny og Carina som har vært gift i hele 33 år.

Feiringen foregikk på «Dodgy Docker» på True Blue Hotel, der de skal ha en 33 års «honeymoon». Romantiske de to der altså. Vi tok som vanlig taxi fra marinaen, og plukket opp «Yasmine» som vandret gatelangs. De sa de ikke behøvde å sitte på, men vi insisterte selvfølgelig. Det vi ikke visste var at det bare var 100 meter igjen til hotellet. Ja, ja, litt høflig skal  man jo være.

«Dodgy» var en helt herlig plass. Og vi koste oss masse. Som vanlig. Først en drink, og så en deilig middag.

De vet ikke helt hva taffelmusikk er her i karibien. Så siden taffelmusikken spilte på full guffe rett ved siden av bordet vårt, måtte vi skrike til hverandre. Og det orker jo ikke vi i lengden. Derfor satte vi oss i resepsjonen. Med en drink og «taffelmusikken» godt i bakgrunnen kunne vi prate og kose oss til langt på natt. Klokka 00:30 var vi tilbake i «Numa», og det er LANGT på natt for oss seilere.

Og så var det å sette i gang med avslutningen av dette kapittelet. Om noen dager drar vi hjem til Norge, og vi er totalt overarbeidet. JEG bare vasker og vasker og vasker og vasker. Det stinker eddik i hele båten. Men hele Numa innvendig ser ut til å bli et uoverkommelig prosjekt. Her er noe av det Steinar har bedrevet tiden med: Skaffet kart og ting vi trenger til Stillehavet, reparert måleren på dieseltanken på babord side, vasket fendere, montert vifter ved kompressorene til kjøl og frys, oppdaget at kryssholtene på crossbeamen ikke er dimensjonert for å fortøye i (er det mulig), byttet startbatterier på begge motorene, montert ny pumpe i styrbord motorrom. Effektiv kaptein.

Men vi har hatt det hyggelig også. Selvfølgelig har vi spist middag med Conny, Carina, Mats og Lena mer enn en gang til. Og vi har vært på kino i Prickly Bay Marina. Men mest av alt har vi gjort Numa klar til å ligge på bøye uten oss i over to måneder.

Så var dagen kommet. Hjemreisedagen. Etter litt purring, kom de og hentet oss i jolle fra marinaen. Det hadde de glemt. Men resten av turen hjem gikk helt uten noen hendelser av noe slag. Ja, utenom en forsinkelse med Norwegian fra London til Oslo.

Det skal bli så godt å komme hjem til Norge nå og hilse på familien igjen. Og gode venner og bekjente. Dette blir godt. Vi gleder oss.

Men neste gang vi kommer tilbake venter dette:

 

Så da har vi ligget værfaste i Mosquito Bay i Jolly Harbour en stund. Virkelig ikke morsomt. Været har vært sånn comme si comme sa. Masse, masse vind, masse, masse regn og ganske kaldt. Ganske kaldt er sånn rundt 25-26 varmegrader. Brrrr.

Men Steinar har fått lurt meg på land en gang eller to. Jeg liker virkelig ikke å gå fra Numa når det blåser så mye. Han lokket med middag på restaurant og happy hour. Hvem kan motstå det.

Her i Jolly Harbour har de faktisk den fineste matvarebutikken vi har vært i hittil. Med stort utvalg i ferskvare. Det betyr at vi har spist masse middag i båten. Deriblant sirloin steak med poteter, grønnsaker og bernaisesaus. Takk Robert for at du sendte den sausen med Hanne.

Steinar har nå kommet så langt i utviklingen av brødoppskriften sin at det tyter ut av formen.

Og han setter selvfølgelig pris på litt skryt.

Sånn mellom regnbygene så er det ganske deilig her i Jolly Harbour. Men det er veldig grunt og det betyr at sanden blir virvlet opp og gjør vannet ugjennomsiktig. Ikke så veldig lekkert synes vi. Eller jeg da. Det frister ikke så veldig å bade.

«Careka» har hatt en litt morsom periode mens de har vært her. De solgte båten til en amerikaner. Da ble jo himmel og jord satt i bevegelse for å skaffe nye flybilletter hjem, skaffe båtplass på andre båter til ting de gjerne ville ha med hjem, og å gi bort ting de ikke ville ha. Vi tinget på vaffeljernet. Så viste det seg at «Careka» ikke ble solgt allikevel. Uvisst av hvilken grunn.

Men……………………………….vi fikk vaffeljernet allikevel.

Det passer jo bra med vaffeljern. Da kan vi invitere folk på vafler og kaffe. Jeg tror vi begynner å bli gamle. Vi har til og med sagt nei takk til å være med på strandparty. Det fristet mer med bok i Numa. Oppbruddstemningen har også meldt seg. Venner vi har møtt på turen skal hjem, og vi skal bli. Men, vi finner nok nye bekjentskaper snart. Håper jeg.

Så har endelig drittværet gitt seg, og alt er vidunderlig nydelig igjen. Nå kan vi seile sørover. Vi klarte til og med å få lagt fra oss boka og kreket oss i land og fikk proviantert i den flotte butikken i Jolly Harbour. Flere herlige middager med ferskt kjøtt.

Men endelig fikk vi opp ankeret og satte kursen for Freeman Bay i English Harbour igjen.

Når Numa skal ut å seile, så er det enkelte ganger ikke så mye vind. Så også denne gangen. Skulle ønske værgudene kunne porsjonere ut den vinden litt. Enten er det 40 knop og vi ligger værfaste, eller 5 knop og seilene blir ikke engang luftet. Midt i mellom er bra.

Vel tilbake i Freeman Bay var det flere båter enn noen gang. Tyskeren bak oss var ikke særlig lykkelig, og mente vi lå for nærme. Noe jeg var enig i, men ikke kapteinen. Det er dørgende stille i bukta, og alle båtene slenger rundt som verpesyke høner. Altså i alle retninger. Så, det betyr at jeg satt opp hele natta og passet på tyskeren bak oss og franskmannen foran oss. Og det var franskmannen som klasket inn i oss. Kapteinen ble vekket, og vi måtte flytte oss. Midt på natten. I en overfylt bukt. Ikke hyggelig. Men til slutt fant vi en plass nesten på land. Vi la ut VELDIG kort kjetting, og håpet vi ikke havnet på land.

Heldigvis gjorde vi ikke det, og etter hvert reiste franskmannen vi hadde klasket inn i i natt. Da fikk vi flyttet oss, og fikk en perfekt plass. Ingen å klaske inn i. Kanskje. Håper jeg.

Etter hvert kom «Marlene» seilende. Og siden det er smekkfullt her fant de ut at å legge seg med hekken mot land, med liner i land og ankeret ut var det beste. Kaptein Steinar hjalp selvfølgelig mer enn gjerne.

Da Steinar kom tilbake, tok det ikke lange stunden før han måtte i jolla igjen. Jeg oppdaget et menneske som svømte veldig merkelig, og etter en liten stund begynte hun å rope om hjelp. Da ble kapteinen sendt i jolla, og han kom damen til unnsetning som en ridder i skinnende rustning. I hvert fall i en grå jolle. Dagens andre gode gjerning. Min helt.

På kvelden fikk vi besøk.

Heldigvis kjente disse ungdommene sin besøkstid. Så de gikk før klokka 05:30 om morgenen.

Dagen etter kom Karoline padlende på en «Supb» fikk vi beskjed om at det het. «Stand Up Padle Board». Og det måtte selvfølgelig Steinar prøve.

Det ble ikke så lange filmsnutten. Men han strevde iherdig i mange minutter.

Jeg har sjelden ledd så mye. Det ser helt trygt ut når Karoline padler av gårde som den selvfølgeligste ting av verden. Steinar hadde ikke den samme stilen for å si det sånn. Veldig morsomt.

Utpå ettermiddagen jollet vi bort til «Powder Rooms» og spiste lunsj. Et fantastisk flott sted som i gamle dager var ammunisjonslageret til fortet. Det er merkelig å sitte slik i gamle omgivelser. Man kan nesten forestille seg hvordan livet må ha vært. Med engelske soldater på vakt og kommandanter som gir ordre og et yrende liv.

Maten var deilig, og servicen var god. Selv om vi måtte vente lenge, for kelneren hadde glemt å levere ordren vår på kjøkkenet 🙂  Men de var så blide at det glemte vi fort.

Vi følte behov for å komme fort tilbake til Numa, og det viste seg å ikke være så dumt. Det har kommet en tysk katamaran ved siden av oss, og den klasket så vidt inn i oss. Det gjorde også den mikroskopiske lille båten fra New England. Dette er en merkelig ankringsplass. I det ene øyeblikket føler man at man har verdens beste plass, og i neste øyeblikk ligger alle båtene omtrent oppå hverandre. Det var ingen folk på katamaranen, så vi flyttet på Numa enda en gang.

Heldigvis forløp natten uten hendelsen. Men morgenen etter hadde vi fått mer enn nok av Freeman Bay. Vi heiste ankeret og seilte opp til Falmouth Harbour. Hele 15 minutter unna. Og for en forskjell. Det var jo milevis mellom båtene. Mange i opplag. Så vi kunne bade nakne igjen. For en befrielse.

Tidlig på kvelden fikk vi besøk av Karoline og Espen på «Marlene» igjen. De hadde invitert seg selv på vafler. Vi hadde strøm og vaffeljern. De hadde vaffelrøre, OG stekte vaflene. Kommer ikke på noen bedre deal jeg.

Fantastisk flotte mennesker som vi har sagt adjø til, for nå har Espen og Karoline også reist nordover. På vei hjem til gamlelandet. Veldig hyggelig å ha blitt kjent med dere.

Vi må være her i Falmouth en stund. For watermakeren vår lekker. Dessverre var det ikke o-ringen det var noe feil med, men det var en sprekk i høyttrykksylinderen. Den hadde de selvfølgelig ikke på chandleren, så vi bestilte den fra USA. Kommer om noen dager.

I mellomtiden har vi lest enda flere bøker, irritert oss over det dårlige været, kost oss i land, kost oss i båten, vasket litt klær og gjort litt reparasjoner og vedlikehold. For ikke å snakke om at vi nyter å ikke klaske inn i andre båter.

Internettet i båten er helt elendig, og enkelte ganger må man bare betale litt regninger og ha kommunikasjon med omverdenen. Så vi har vært på «Scullduggery» blant annet. Der er det OK internett, OK pils, OK lett mat, og OK humor.

Vi har også funnet den deiligste restauranten hittil. «Cloggy’s» i marinaen. Atmosfæren var rett og slett herlig. Avslappet, men litt fancy og en fantastisk service og nydelig mat.

Og endelig klarner været opp.

En morgen hadde jeg en fantastisk opplevelse. Jeg holdt på å koke vann til kaffen ved 6 tiden, og så hørte jeg høye plask og prusting. Og der var det to delfiner som lekte seg. På ankringsplassen. Rett ved Numa.

Det har jeg aldri opplevd. Og rett etterpå hørte jeg en puste/stønne/pese lyd. Det var en skilpadde, men den forsvant med en gang jeg reiste meg. Litt sjenert kanskje. Eller kanskje den ikke likte utsiktene til dette været.

På tide med frokost. Man kan ikke la seg påvirke av været. Det blir som det blir. Samme om man vil eller ikke.

Og endelig kom reservedelen til watermakeren. Vel, endelig og endelig. Det har vært en rask levering. Vi er kjempefornøyd. Og kapteinen satte umiddelbart i gang med reparasjonen.

Som den tusenkunstneren han er, så var watermakeren reparert på null komma niks. Nå fungerer den helt perfekt og vi slipper å fylle vann fra land på tankene våre.

Men det var for sent å reise videre etter reparasjonen, så vi dro i land og bunkret opp mat. Vi kjøpte kyllingfilet, og noe jeg tror er fløte og noe som ser ut som vårløk. I morgen skal jeg lage kylling i løkfløtesaus. Håper det blir godt. Denne kvelden ble det restaurantmat 🙂

Så var det endelig tid for å heise ankeret igjen. Steinar måtte gå til English Harbour for å sjekke oss ut, men det var forholdsvis fort gjort. Og 10:30 hadde vi lagt Antigua bak oss. Tror nok ikke vi kommer tilbake dessverre.

Turen til Deshaies (uttales <Days-ay>) på Guadeloupe ble en humpete og treg affære. Massevis av bølger og lite vind. Sjelden at vi så 6 knop. Det lå mer på 4,7. Jeg lagde toast med ost og skinke til lunsj, og ved 17 tiden var vi fremme.

Erik og Britt fra «Harry Z» ligger også her, og kom på besøk så fort vi hadde kastet ankeret. Trond fra «Go Beyond» er også her, og han kom også en tur.

Vi er jo ikke skuggeredde, så vi prøver å fange det grønne glimtet i det solen går ned. Går det an å fange en optisk illusjon på film?

Det er alltid kjempehyggelig å få besøk av andre nordmenn. Vi tenkte vi skulle filme solnedgangen i tilfelle det ble et «green flash», men det kom ikke. Da alle de kalde pilsa var drukket opp, dro alle hver til sitt for å spise middag. Jeg var så sulten at jeg ikke kunne sette i gang med kylling i løkfløtesaus, så det ble brødskive på Steinar og meg til middag i dag.

Deshaies ser ut til å være en veldig hyggelig plass, men vi har ikke tid til å gå i land.

Vi får jo snart besøk, og da må vi være på Martinique. Steinar synes jeg er i overkant hysterisk, men det får så være. Jeg liker å være ute i god tid.

Dieselmåleren på babord tank er ikke til å stole på. Vi trodde at vi nærmet oss tom tank, og seilte innom Marina Sud Ancrage i Basse-Terre og fylte diesel. Det viste seg at det fortsatt var 100 liter på tanken. Men det er jo kjekt å få fylt opp. Lenge siden sist nå.

Og så er vi tilbake i Iles des Saintes.

Ved 16:30 tiden kastet vi ankeret omtrent på samme plass som sist. Ved Pain de Sucre ved Bourg des Saintes. Etter to minutter ble vi ropt opp av «Ultimo» på VHF’en. De ligger lenger inn i bukta. Jeg skulle så veldig gjerne ha vært med Steinar og hilst på. Men i dag MÅTTE jeg lage kyllingen før den ble ødelagt.

Så mens Steinar først jollet innom «Ultimo» og sa hei, og etterpå reiste inn til Bourg des Saintes og sjekket oss inn, lagde jeg kylling i løkfløtesaus. Maten var ferdig 18:30 og da hadde også kapteinen innfunnet seg. Og det smakte fortreffelig. Det var fløte, og det var vårløk vi hadde kjøpt.

Da vi var ferdige å spise var jeg stappmett og helt slutt. Jeg nektet å være med til «Ultimo» for et glass vin, for jeg kunne knapt holde øynene oppe. Så Steinar reiste på besøk, og jeg lå og sov klokka 20. Maken til gammel kjerring.

Men det skal sies at jeg lå og sov i samfulle 9 timer. I strekk. Så jeg trengte det vel da. Og etter litt bading og oppvask etter gårsdagens herremåltid bar det videre. Vi rekker nok ikke til Martinique, så vi satte kursen mot Roseau på Dominica.

Vi hadde fått beskjed av andre norske seilere, og vår eminente cruising guide, at vi kun skulle forholde oss til Marcus i Roseau. Som sagt så gjort. Han kom og plukket oss opp da vi var nesten inne i bukta, og bukserte oss til en av bøyene.

Han er security i bukta, og fortalte at vi ikke trengte å sjekke inn siden vi skulle reise videre i morgen tidlig. Etter at han etablerte security i bukta, er det slutt på innbrudd i båtene, og seilerne har begynt å vende tilbake. Et helt fantastisk prosjekt som er godt for øya. Han kom også utom på kvelden og spurte om alt stod bra til med oss. Service. Tipp topp. Vi betalte for bøya med ca. kr. 150,- og en pils.

Vi får ikke lov til å gå i land når vi ikke sjekker inn. Så jeg begynte å koke ris for å prøve å lage en form for risotto. Og da fikk vi besøk av Anne og Øyvind i «Anneke». De er det VELDIG lenge siden vi har sett, så det var kjempehyggelig.

Men selv så hyggelig det var, så måtte jeg til slutt si ifra at risen nok ble ødelagt, og jeg var kjempesulten. Veldig lite gjestfritt, men sånn er det nå en gang.

Det ble stekt ris med grønnsaker og pulled pork. Faktisk ganske godt, om enn litt tørt.

Roseau må være den mest bråkete plassen vi har vært på hittil. I hvert fall for meg. Musikken fra land var øredøvende til langt på natt. Hunder bjeffet og haner har galt. På morgenkvisten ble disse dyrene helt hysteriske, da en eller annen tulling blåste i horn klokka 05:00. Men det luktet veldig godt av bakervarer fra land.

Men allerede klokka 08 heiste vi ankeret og satte kursen for St. Pierre på Martinique. Skvalpete, men flott vind. Som det var fint å seile på. Hvis bare sjakkelen på genoafallet hadde holdt seg på plass. Et par timer ut på turen hadde den skrudd seg ut, og genoaen virket ikke lenger. Heldigvis var den rullet inn, og Steinar merket det da han skulle rulle den ut. Da slapp vi å ha den i en kladeis i trampolinen.

Og allerede klokka 15 kunne vi kaste ankeret i St. Pierre.

Heldigvis var vi der såpass tidlig, for vi fikk en fin plass. Men utover ettermiddagen og kvelden kom det MANGE båter, og til slutt var det vanskelig å finne plass.

Og nå har vi lest ganske mange historier om frekke franskmenn. Er det noen som skal ligge oppe i cockpiten din, så er det en franskmann. Det fikk vi se i kveldingen. En engelskmann rett foran oss fikk en franskmann rimelig tett på. Og det hjalp ikke å kjefte og be han om å flytte. Så til slutt var det engelskmannen som flyttet. Veldig ufint spør du meg.

Men, han angret nok dagen etterpå franskmannen. Svellet kom i digre bølger og tok nesten med seg båten hans på land. Stygt å le, men…………..jeg gjør det allikevel 🙂

Kapteinen prøvde alle mulige slags intelligente og uintelligente krumspring for å få ned genoa-fallet.

Vi hadde egentlig tenkt å bli i St.Pierre en natt til, men det ble litt for mye svell til å heise noen av oss i masta.

Derfor heiste vi ankeret tidlig og reiste videre sørover. Hadde tenkt å gå til Trois Islets, og forsøkte oss først der. Jeg skjønte ikke at noe var galt, før kapteinen ble stram i maska og Numa sneglet seg fremover i lusefart. Kjølene hennes lugget fremover over bunnen, men heldigvis fikk Steinar lirket henne ut uten ytterligere hendelser. Vi kastet ankeret i Anse Mitan isteden.

Der var det vill fest på stranden. Eller det var i hvert fall musikk. Tekno-disco-heavy-stuff. Jeg holdt på å få fra forstanden etter hvert. Vi kastet ankeret klokka 15, og klokka 20 var det fortsatt full guffe på stranden. Men Steinar har slike øreklokker som reddet forstanden min.

Musikken stoppet i løpet av sent på kvelden, og vi fikk oss en god natts søvn.

Og så var det på med regn og drittvær igjen. Nå synes jeg det har vært mye av den slags i det siste, og har avbestilt for de nesten tre ukene.

Så var det på tide å få ned genoa-fallet. Og Steinar var den heldige som ble utvalgt til å bli heist opp i masta. 50/50 sjanse for at det ble han, og siden admiralinnen har trippel stemme ble det kapteinen 🙂

Vel, så er det ikke alle forunt å komme helt opp i masta. Han kom nesten opp til salingshornet. Men da var det stopp. Hverken Steinar eller jeg er så glade i høyder, så noen andre får gjøre det. Dessverre er ikke Robert tilgjengelig, så vi får se om vi kan finne noen andre.

Vi dro på land og spiste både lunsj og middag. Litt trøst må man ha.

Kapteinen gir seg jo ikke så lett, så vi forsøkte heising i masta igjen. Det gikk ikke noe særlig bedre. Men Steinar oppdaget en sprekk i terminalen på undervantet før jeg måtte heise han ned igjen. Det betyr at vi ikke kan seile. Noe dritt når vi får gjester om et par dager. Kapteinen kastet seg da på telefonen og fikk kontakt med en rigger i Fort de France. Han hadde visst det vi trengte.

Vi seilte da til Fort de France, hele 40 minutter, og Steinar gikk til riggeren. De hadde IKKE de vi trengte, men i Le Marine hadde de det. Fikk vi beskjed om. Så da var det opp med ankeret, og vi fikk en deilig seilas til Ste. Anne. Vi orker ikke å legge oss inn i marinaen.

Og dagen etter fikk vi besøk av disse herremennene:

De hadde ikke før satt bena på båten før det sa: «Jasså, fra Sør-Afrika». Det så de på riggen med en gang. Vi fikk beskjed om at sprekken i terminalen ikke var kritisk, men at den bør byttes før vi seiler over Stillehavet. Så da er vi berga. Vi kan seile med gjestene våre som kommer i dag.

Stakkars gjester. De har først fått beskjed om at de skal komme til Anse Mitan. Så fikk de beskjed om Fort de France. Deretter var det Le Marine, og til slutt Ste. Anne. Ikke så lett å vite hvor vi er hele tiden.

Men ENDELIG kunne vi ønske Ulla, Terje og Christin velkommen om bord.

Og det var godt at de kom. Vi oppdaget nemlig en dusteting. Her i Martinique stiller de IKKE klokken 1 time frem mot sommeren. Det har Steinar og jeg gjort. Så vi trodde gutta som var her og sjekket masten i går var en time forsinket, og flyet til gjestene våre var 1,5 time forsinket. Men det var vi som var litt forsinket. Nå har vi stilt klokkene våre tilbake igjen. Godt at det var en time frem da, og ikke tilbake. Bedre at vi tror at folk er forsinket, enn at vi skal komme en time for sent.

Det er herlig å ha familien om bord. Etter at de hadde ordnet seg på sine respektive lugarer fikk vi oss en pratestund. Skinke, ost og melon kom også på bordet. Og vin selvfølgelig. Hadde jeg visst at de var kjempesultne, så skulle jeg kanskje klart å lage litt mere vomfyll. Men IKKE joikabollene.

Og så var det bare å sette i gang og nyte karibien.

Selv om Terje lurte på om det var hai i vannet, så hoppet han uti etter hvert han også. Vannet er jo helt fantastisk deilig, og det er luften også. Første dagen var det litt mye skyer. Det var sol, skyer, sol, skyer osv. osv. Først var gjestene våre litt irritert på disse skyene, etter hvert var de takknemlige. Det er nemlig veldig varmt.

Etter at gjestene hadde solt seg litt på fordekk, jollet vi i land og gikk på stranden for å spise lunsj.

Vi begynte med en rom-punsj på «Blues Bar». Man har jo ikke vært i karibien hvis man ikke har smakt rom-punsj.

Og så måtte vi selvfølgelig rusle langs den vakre stranden.

En sen lunsj inntok vi på restauranten med plastikk-stoler. Aner ikke hva den heter. Veldig klamt, men maten smakte godt. Og jeg fikk suss på kinnet av kelneren. Rødme, rødme.

Så var det bare å rusle tilbake over haugen. Men heldigvis er det jo et «vannhull» halvveis på tilbakeveien. Og der stanset vi og tok en is.

Etter massevis av besøk i diverse bikinibutikker og kjøp av briller og solbriller på apoteket, og proviantering kunne roen endelig senke seg over Numa igjen. He-he. Og gjestene våre var helt utslått. Det er VARMT, og da blir man trett. Jeg har prøvd å si at vi lever et veldig slitsomt liv, og må gå tidlig til sengs. Får se om de lærer etter hvert.

Ste. Anne er jo ikke verdens navle, så vi heiste ankeret og satte kursen mot St. Lucia. Selv om det heller ikke er verdens navle. Men det er i hvert fall veldig annerledes.

Turen over tar jo ikke all verdens tid, og denne gangen kunne vi seile nesten hele veien. Ikke var bølgene altfor krappe heller, så det ble en fin tur. Og vi fikk oppleve hval.

Ulla ble litt sjøsyk på veien, men det gikk over med et plaster bak øret. Etter hvert oppdaget hun favorittplassen om bord.

Etter noen timers seilas, var vi tjoret fast på plass E2 i Rodney Bay Marina. Dette er første gang vi ligger i marina siden ARC’en. Merkelig følelse. Men det er lettere å pynte seg og gå i land. Og det gjorde vi på kvelden. Middag på «Bosuns – Thai One On».

Vi har fått noen helt førsteklasses eksempler på bråkete amerikanere som naboer. Før halv åtte på morgenen spilte de musikk på full guffe. Deretter begynte de å spyle båten sin, og vår. Da hadde Christin og jeg fått nok og ba dem roe seg. Noe de gjorde.

Men da fikk visst kapteinen blod på tann. Massevis av mannskap om bord, en skikkelig nedsaltet Numa og ubegrenset med ferskvann på brygga. Hva passet bedre enn storrengjøring?

Etter at mannskapet hadde gjort jobben sin, fikk de landlov. Sammen med kapteinen og admiralinnen.

Etter at vi hadde spist litt mat på «Elena’s» gikk vi rundt lagunen til Reduit Beach.

Vel fremme på Reduit Beach fikk vi oss et deilig bad, solsenger, parasoller og en bøtte med pils og cola. Christin drikker cola. Er det mulig for den jenta å bli voksen snart. Vel, hun har jo begynt å drikke kaffe, så da får vi vel tilgi henne.

Vi orket ikke å gå tilbake, så det ble taxi. Herlig. Naboen vår på brygga er «Lento». Der er det Berit og Pål som regjerer. De inviterte oss alle om bord på en drink. Det er en fantastisk båt. Fountain Pajot Saba 50. Bare ett år gammel. Og så striglet at man kan sleike gulvet. Helt fantastisk rett og slett. De skal også over Stillehavet til neste år, så vi håper vi får se mer av dem.

Denne kvelden ble det middag i båten. Neida, vi lagde ikke mat. Vi hentet mat i land. Sushi og pizza. Nam nam.

Morgenen etter kom det en lokal fyr som vasker båter. Steinar hadde engasjert han til å vaske skrogene til Numa på utsiden. Og mens han holdt på gikk Ulla, Terje og jeg på «Elena’s» og spiste frokost. Det er grenser for hvor mye man skal spise i båten. Christin koste seg med alenetid på Numa, og Steinar koste seg på chandleren. Det viste seg også at Christin hadde «kost» seg med å vaske vinduene i cockpit. Så nå kan vi se ut igjen. Takk skal du ha Christin.

Men så var det å kaste fortøyningene og sette kursen mot Marigot Bay.

I kanalen er det flere lokale maritime bedrifter. Her holder fiskebåtene til.

Det er knallvarmt, men deilig bris på dekk. Vi dovnet oss sørover, så i dag har gjestene våre virkelig fått grillet seg. Vi hadde advart om at det kanskje ikke er så herlig badevann i Marigot Bay. Men da vi etter en VELDIG rolig tur lenket oss fast i bøya ved 15:30 tiden jumpet vi i vannet. Samme om det er møkkete eller bare litt sumpaktig. Vi var rett og slett litt for grilla til ikke å bade.

Jeg følte at jeg trengte en liten siesta før middagen på kvelden. Men, det var ikke enkelt å få til. Resten av folket om bord satt i cockpit og drakk rom-punsj og rom og cola. Mens de på toppen av det hele skravlet og lo. Makan til gjester. Så jeg fikk heller stå opp igjen og ta en pils.

På kvelden tok vi dem med til «Rainforest Hideaway». Det er morsomt å kunne ta dem med til dette spesielle stedet. På dagtid ser det jo ut som en haug med planker, og på kvelden blir det et fantastisk spisested. Merkelig.

Dagen derpå var vi veldig usikre på hva vi skulle gjøre. Utflukt eller oppdage Marigot Bay. He-he. Det er jo ikke så mye å oppdage i Marigot Bay, men ingen orket noen utflukt. Det er fortsatt mektig varmt. Så vi tok jolla til Capella Resort. Der fortøyde vi, og etter en liten omvisning ruslet vi til landsbyen. Vi fant dagligvarebutikken og noen andre butikker. Men Ulla, Steinar og jeg hadde fått nok av butikker og varmen, så vi gikk til «Chateau Mygo» for å få noe kaldt å drikke. Etter hvert kom jo også de to andre.

Resten av dagen tilbrakte vi ved svømmebassenget på Capella Resort.

Vel tilbake i Numa kunne hver og enkelt gjøre som de ville. Og jeg fikk meg endelig en time på ryggen, uten at noen satt i cockpit og hadde det hyggelig. Men det ble bare en liten blund, før det var på tide på jolle av gårde igjen. Denne gangen til middag på «Doolittles».

Det ble et hyggelig måltid, selv om vi egentlig var litt mette etter den sene lunsjen på Capella Resort. Men hva gjør man ikke for å få med seg litt doggy bag med pizza hjem. Og vi avsluttet kvelden med biljard. Det var akkurat like morsomt som sist. Men «Doolittles» stengte akkurat like tidlig som sist, selv om vi kunne tenke oss en omgang til. Særlig fordi mitt lag tapte. Jeg liker ikke noe særlig å tape, selv om jeg selvfølgelig er en veldig god taper :(.

Men så var det på tide å si ha det bra til St. Lucia. Kapteinen sjekket oss ut, og ved 10:30 tiden dagen etter hadde vi lagt Marigot Bay og St. Lucia bak oss.

Vi hadde en fantastisk flott tur tilbake til Martinique. Det var seilas hele veien. Ikke mye vind, men nok til at vi kunne slå av motorene og seile.

Og nesten det beste av alt. Vi fikk besøk av delfiner. Altså en hel skokk med delfiner. Jeg tror det er den største flokken vi har sett, og de lekte med oss i en 5 minutters tid før de forsvant igjen.

Delfinene holdt et fantastisk show for oss, og vi elsket det.

Vi blir ALDRI lei av å leke med delfinene. Men de går ganske fort lei av å leke med oss. Tror vi går litt for sakte for dem. De leker jo med store cruise skip som går i 20 knop, så da blir det kanskje litt sakte for dem når vi bare går i 6-7 knop?

Så var vi tilbake i Martinique. Denne gangen i Les Anses D’Arlet, eller Petite Anse d’Arlet om man vil. Her skal det snorkles på revet i morgen. Men nå ble det bading og atter bading. Det er kjempevarmt. Opp mot 32 varmegrader hver eneste dag. Og jeg vet jeg ikke skal si det høyt, men det har vært velsignet fritt for regnevær i de dagene Ulla, Terje og Christin har vært her. Jeg er takknemlig.

Gjestene våre vil ikke ha noe av at vi skal lage mat i båten, så da må vi i land og spise middag.

Vi hadde tenkt å ta dem med på «Le Littoral», men på veien dit fant vi en fantastisk liten bortgjemt restaurant i en hage. Så dit gikk vi.

Maten var helt uforglemmelig. I hvert fall min. Og de har bare holdt på siden januar. Veldig morsomt, vi stortrivdes.

Vel tilbake i Numa avsluttet vi Liverpool spillet vi startet for noen kvelder siden. Terje ville ikke være med, så han lå i trampolinen med en drink og beundret stjernehimmelen. Noen må gjøre det også, for det er rett og slett fantastisk. Det er ikke så mye lysstøy fra byer her ute til ankers, så stjernene fremstår veldig klart.

Og så var det klart for snorkling.

Jeg hadde virkelig ikke behov for den opplevelsen igjen. Men Steinar tok med seg Ulla, Terje og Christin og angrep revet fra land. Da er det kortere å svømme. Jeg ble om bord og vasket håndklær. Kjekt å kunne gi gjestene rene håndklær synes jeg.

Men det tok ikke så lange tiden før alle var tilbake om bord igjen. Snorkling var visst ikke den helt store greia. Doggete masker og lekke snorkler. Ikke så veldig hyggelig. Men Christin syntes visst det var helt greit morsomt, for hun la ut på tur inn mot revet igjen uten å si ifra. Jeg fikk lettere hetta da jeg ikke fant henne om bord, ikke rundt båten og ikke i nærheten av båten. Heldigvis er hun et smart menneske og skjønte at jeg lette etter henne. Så hun vinket fra revet. Lettelsen var ubeskrivelig.

Da hadde vi opplevd Petite Anse d’Arlet, og ankeret ble hevet. Vi ville tilbake til Ste. Anne. Det skal handles gaver på markedet. Det er jo helt klart. Og vi kastet ankeret utenfor landsbyen rett før solnedgang. Siden gjester nekter å spise om bord ble middag på «La Dunette» denne kvelden.

På formiddagen dagen etter var det landhogg i Ste. Anne.

Vi viste gjestene våre veien til markedet, og rømte så derfra. Steinar og jeg satte oss på «Le Rendez Vous». For da ser vi dem når de går forbi. Det tok ikke lange tiden. Men da var det på full fart bortover resten av landsbyen. De måtte også på apoteket, for Ulla har fått noe utslett. Etter at de hadde søymfart butikkene og apoteket i Ste. Anne kom de tilbake til «Le Rendez vous». På apoteket trodde de at hun var blitt brent av en manet på ankelen og stukket av insekter på armen og i ansikten.

Veldig merkelig, siden det bare er Ulla som har fått dette. Ingen av oss andre.

Siden det er bursdagen til Terje i dag (jiiiihaaaa, gratulerer med dagen), stakk vi innom «Paille Coco» og bestilte bord til i kveld. Det er jo vår yndlingsrestaurant her i Ste. Anne, så det blir bra. Vel tilbake i Numa flatet gjestene ut i trampolina, og jeg flatet ut i senga. Siesta er undervurdert.

Og disse fantastiske gjestene våre har skjønt at det er påske. Noe vi ikke helt har fått med oss. De har med påskeegg. Med norsk godteri. Som er verdens beste.

Pyntede og freshe tok vi et par drinker i cockpit før vi dro i land. Og da var stemningen på oppadgående. Helt til vi kom til «Paille Coco». Der holdt et band på å varme opp med heavy tromming. Vi hadde jo sett for oss å kunne sitte å prate, noe som syntes umulig. Så vi sa fra oss bordet, og gikk på «La Dunette» isteden.

For å si det som det er…….maten var ikke særlig god, vinen var ikke særlig god og serveringen var usigelig treg. Synd siden det var bursdagen til Terje. Men vi ble da mette. Og det ble også to katter som fikk biffslintrer og and.

Og så var det avreisedag igjen. Etter litt bading heiste vi ankeret og satte kursen mot Anse a l’Ane. En liten bukt ved siden av Anse Mitan. Vi fikk en deilig seilas, og gjestene våre fikk enda mer sol. Nå er de snart ferdig stekt.

Vi var ganske sultne da vi kom frem, men først måtte det bades litt igjen. Jeg prøvde å si ifra at restaurantene stenger etter lunsj klokka 15, men vi var ikke i land før 15:30.

Men heldigvis var de profesjonelle på «Nid Tropical», og ville gjerne tjene penger. Der fikk vi servering. Og serveringsdamen var så profesjonell at hun fikk oss alle til å bestille det samme, selv om vi tilsynelatende kunne bestille fra menyen. Da sparte hun kokken for mye jobb utenom arbeidstid.

Etter maten måtte vi sjekke omgivelsene.

Vi fant det meste av det vi trengte, og ruslet tilbake på stranden.

Trimming på stranden. Dette tror jeg faktisk at jeg kunne orket å følge med på jeg også. 

«Lento» ligger også her i bukta. Så på kvelden drakk vi solen ned sammen med dem.

Deretter spiste vi middag på «Jo Jo». Deilig mat, og en overstresset kelner. Men det var veldig hyggelig. Selv om vi selvfølgelig var litt mette etter den VELDIG sene lunsjen tidligere i dag. Vel tilbake i Numa har også gjestene kommet inn i rutinene. Vi dåner i senga før klokka 23. Helst før klokka 22.

Men så er vi også tidlig oppe. Alle er ikke oppe så tidlig som meg, men Christin kommer gjerne tuslende ved 07-07:30 tiden, og Ulla og Terje ved 08 tiden. Så også denne siste dagen som de er her hos oss.

Selv om de ikke skal reise før 15:30, så er det oppbruddstemning hele dagen. Til og med været er i et trist humør. Regn og overskyet. Men litt sol innimellom, så de fikk badet og solt i dag også.

Nå er det ikke så lenge før turen går hjemover til Norge, og da er det godt å ta seg et siste bad. 

Og Steinar overrasket stort med søndagsvafler og kaffe.

Men selv om man ikke vil tenke på det, så nærmer avreise seg med stormskritt. Taxi skaffet vi i går, og den kommer og henter dem utenfor butikken klokka 15:30. Og først må jo jentene få på seg sivilisasjonsansiktene sine.

Stakkars mennesker. På med sminke og bukser og sokker og sko og jeg vet ikke hva. Men det er jo slik det er å bo på land. Vi rakk å ta en hade-pils før de måtte reise. Og da vi skulle gå bort til taxien pøste regnet skikkelig ned. Himmelens sluser åpnet seg for å si det sånn.

Men i god tid før taxien kom fant værgudene ut at de fikk være litt snille, så det ble opphold igjen.

Og dermed var det litt snørr og tårer igjen, selv om vi prøvde så godt vi kunne å la være. Det er aldri lett å si hade. Men det er ikke så veldig lenge før vi ses igjen. Og det har vært en glede å ha dere om bord. Samarbeidsvillige og lette å ha med å gjøre. Gledesspredere og muntrasjonsråd. Snille og gode søstrene mine, og den galante svogeren da.

Så var vi alene igjen da.

Godt vi har Pål og Berit på «Lento» til å ta seg av oss. De kom og hentet oss i sin jolle, så dro vi til land og tok en sundowner på stranden.

Vi hadde tenkt å spise middag på «Pignon sur Mer», men der er det stengt på søndager. Og tenk, da måtte Steinar og jeg bare takke for oss og spise i båten. Selv om Berit inviterte på kylling i «Lento». Og hun er ifølge Pål en eminent kokke.

Og det var så godt, og vi ble så stappmette. Skjønner ikke hvorfor folk synes vi er rare som mener at joikaboller må være det ypperste av det ypperste når det gjelder mat.

Hver gang vi har hatt besøk, så er det merkelig å være alene igjen. Men denne gangen hadde en av gjestene lagt igjen en helt uvurderlig gave.

Det betyr at jeg grabbet den til meg først og ble mer eller mindre utilgjengelig i noen dager. Til boken var ferdig lest.

Steinar øser jo ut sin kompetanse om det meste i øst og i vest. Så han har vært i «Lento» og hjulpet til med å fikse watermakeren. Det førte selvfølgelig til både drink i «Lento», og middag i land på oss alle 4. Mat og servering var vel sånn VELDIG ikke så bra, men drinken i «Numa» etterpå var veldig hyggelig.

Også disse hyggelige menneskene må vi si adjø til. Morgenen etter heiste de anker og reiste nordover.

Men de ser vi forhåpentligvis igjen til vinteren, for de skal også gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet. Det ser ut til at vi kan bli en god gjeng med skandinaviske båter.

Når noen drar, så dukker andre opp.

Carina og Conny i «Ultimo» er muntrasjonsråd av de store. Og de skal vi kose oss med helt ned til Grenada. Det blir morsomt.

 

TO BE CONTINUED………………………………..

 

Ja, ja, så er vi alene igjen da. Og har akkurat sagt adjø til disse flotte menneskene.

Livet går videre med diverse drittjobber om bord. Eller rettere sagt, Steinar har gjort drittjobbene. Alle doene har nå blitt skrudd opp, og tilbakeslagsventilene er renset. Alt virker som det skal ser det ut som. Og det har stinket skikkelig kloakk her. Igjen.

Jeg har vasket klær, men hadde ikke så mye vann som jeg trodde. Sist vi satte i gang watermakeren lagde vi dessverre vann til tanken som allerede var full. Det betyr at alt vannet havnet i skroget hos oss. Veldig bortkastet.

Men nå som gjestene våre har reist, så kan vi nyte middagen vår uten å risikere å måtte dele med noen.

Vi holdt ut på Les Anses D’Arlet i noen dager til. Kapteinen lurte meg for eksempel ut på snorkletur til et lite rev innved land. Bare en liten svømmetur sa han. Greit for han å si som har gått ned mange kilo (som han har gitt til meg), og som er i nogenlunde form. For å si det som det er. Jeg overlevde såvidt, selv om maska dogget noe fryktelig, og snorkelen lakk. Det blir lenge til neste gang for å si det sånn.

Men en god ting førte kraftanstrengelsen med seg. Neste morgen var det trimming på fordekk. Og dagen etter kunne jeg knapt gå. Jeg var så støl at å gå ned i lugaren vår var en sann pine. Skulle ønske man bare kunne ønske seg kondisjon og styrke i presang. Dette kommer til å bli et slit.

Og så har vi fått ny nabo.

Kapteinen mener vi bruker for mye strøm, og må kjøre generatoren litt for mye. Derfor har han gått til anskaffelse av 2 nye solcellepaneler. De er nå behørlig montert.

Vi tenkte også at vi skulle gå på land og spise middag en kveld.

Kanskje se på solnedgangen og være skikkelig romantiske. Les Anses D’Arlet er helt dødt etter klokka 18. Vi fant en pub og et gatekjøkken. Men til slutt kom vi til en liten kreolsk restaurant «Le Littoral», og satte oss takknemlig ned. Kelnerne snakket nesten ikke et ord engelsk. Men med deres få ord på engelsk, og våre på fransk, så fikk vi bestilt mat og drikke. Deilig mat, men kanskje ikke den helt store kulinariske opplevelsen. Ikke som joikaboller liksom. De har også en fantastisk utsikt, som er ikke tilstedeværende når det er bekmørkt.

Så da hadde vi fått nok av Les Anses D’Arlet og satte kursen mot St. Pierre. Det ble en helt herlig seilas på omtrent 4 timer.

St. Pierre har en spennende fortid. Nær fortid til og med. I mai 1902 var det et kjempe vulkanutbrudd her. Fjellsiden mot St. Pierre kollapset og sendte ut en ildkule av gass som utraderte byen. Det med en større kraft enn en atombombe. 29.933 mennesker ble drept. 2 overlevde. En skomaker og en drapsdømt fange som satt i fengselet av stein. Vulkanen hadde putret i flere uker, men myndighetene mente det ikke var noen grunn til å evakuere. Det var mange vitner, for folk var på vei fra Fort de France til St. Pierre for å feire Kristi Himmelfartsdag. De kunne se en tykk rød røyk som omsluttet St. Pierre. Det er mange av husene i St. Pierre i dag som er bygget på de gamle bygningenes grunnmur.

Det var ikke så lett å få ankret opp her i St. Pierre. Det er grunt bare helt innved land, og så blir det brådypt. Men til slutt fant vi en plass. Og kunne dra til land for å handle. Det begynner å bli tomt i kjøleskapet.

Dagen etter ruslet vi i land i 34 varmegrader, og klatret rundt i byen for å finne turistinformasjonen. Der kan vi sjekke ut, for vi skal reise videre i morgen. Dessverre hadde jeg glemt å ta med kameraet, for det er lett å se enkelte steder at det har vært vulkanutbrudd. Vi fant informasjonen på toppen av en STUPBRATT trapp. Kan ikke skjønne at de små menneskene i gamle dager kunne komme seg opp en gang. Men jeg klarte det i hvert fall. På turistinformasjonen var det ingen som pratet engelsk, men vi fikk da sjekket ut. Merkelig å få jobb i en turistinformasjon og bare kunne snakke fransk.

På kvelden var det på tide å finne en restaurant. Og i vår eminente cruising guide stod det at vi måtte besøke «Le Tamaya». Eierne er seilere, og restauranten hadde et maritimt preg og mat til en overkommelig pris. Som sagt så gjort.

På vei tilbake til jollekaia gikk vi forbi mange fine bygninger.

Og vi fant et mobilt gatekjøkken. Der MÅTTE vi rett og slett sette oss ned å ta en pils.

Etter hvert ble det klart at det var lurt å komme seg tilbake til Numa. Det var nemlig ikke noe toalett å oppdrive på dette mobile gatekjøkkenet.

Klokka 06:30 morgenen etter hadde vi heist ankeret og lagt St. Pierre bak oss.

Og det ble nok en fantastisk seilas opp til Iles des Saintes. Med ett rev i storseilet (vi vet aldri hva som venter oss mellom øyene), og fullt forseil, suste vi av gårde i mellom 8 og 9,5 knop. Morsomt. Vi seilte forbi Dominica, den skal vi spare til tilbaketuren. Der forsvant selvfølgelig også vinden, så det ble mest motorering forbi den øya. Karoline på «Marlene» ropte oss opp på VHF’en da de så oss på radaren. De var på vei til nord på Dominica. Håper vi treffer disse hyggelige menneskene igjen.

Rett før klokka 17 kunne vi kaste ankeret utenfor Bourg des Saintes på den største øya i øygruppa Iles des Saintes. Terre d’en Haut. Det er massevis av båter til ankers her, så vi måtte legge oss ganske langt fra byen. Men det gjør jo ingenting. Da er det stille og rolig. Håper vi.

På Iles des Saintes har det aldri vært drevet landbruk, derfor er det heller aldri blitt innført slaver. Så befolkningen av afrikansk opprinnelse har kommet nylig, og av fri vilje. Turisme er hovedindustrien, som på så mange av øyene.

Det ble i hvert fall en aldeles helsløv begynnelse på neste dag. Jeg fikk lest ut boken min «Jakthundene», og faktisk startet på neste «Alt lyset vi ikke ser». Dette er et deilig sted. Men etter hvert kom vi oss jo i land.

Og det er akkurat slik vi husket det fra sist gang. Aldeles nydelig. Litt sånn kunstnerisk/bohem aktig. Hvis det er noe som heter det da. De selger til og med de turkise klærne her enda.

Alt var stengt utenom restauranter og klesbutikker, så vi fikk ikke tak i cruising guiden vi trengte. Men for en gangs skyld hadde vi flaks, og kom tidsnok til et måltid mat før de stenger. På «Cafe de la Marine» ved jollekaia var det helt fortreffelig service, og herlig utsikt.

Her vi ligger på svai utenfor Bourg De Saintes er det som å ha kastet ankeret i et akvarium. Det er knallgrønt vann. Rent og vakkert. Steinar har fått arbeidslysten tilbake. Heldige han. Han iførte seg dykkemaske, snorkel og skrape. Og skrapte alle sidene av skrogene. Det har begynt å vokse lange grønne hår fra båten vår. De vokser fort også, så snart kan vi lage fletter langs skroget. Ikke så veldig lekkert er jeg redd.

Nok en gang forsøkte vi oss på landgang for å finne cruising boken vår. Denne gangen var alle restaurantene stengt, klesbutikkene oppe, og bokhandleren var også åpen. De hadde ikke boken vår. Men massevis av bøker på fransk. Som vi ikke forstår ett ord av. Vel, noen få ord kanskje.

På jollekaia så vi en familie som gikk i land samtidig med oss. Og vi syntes de så veldig nordiske ut. Noe de var. Det var Bengt fra «Njord» med kona og 3 barn. Ganske flaut å ikke kjenne han igjen. Men vi slo følge med dem til inn-/utsjekkingskontoret. De skal også gå videre i morgen. Så vi fikk oss en liten prat, og litt oppdatering for videre planer.

Men vi fant også en pizzarestaurant som servicevillig serverte oss en pizza etter stengetid.

Den klarte selvfølgelig ikke jeg å spise opp. Men nå har jeg lært at pizza er godt å varme opp dagen etterpå. Og jeg vet hvordan jeg fyrer opp stekeovnen. Så den ble tatt med tilbake til Numa.

Vel tilbake fortsatte vi litt slaraffenliv. Bretting av tøy. Skrogskraping. Bading. Snorkling. Lesing. Osv. osv.

Å legge seg klokka 20:30 er en dum idè. Siden kapteinen kollapset i sofaen i cockpit, gikk jeg å la meg. Skulle lese litt. Men seng og bok betyr sove. Så det gjorde jeg. Og klokka 02:15 satt jeg lys våken i cockpit. Det var totalt vindstille, og Numa sveivet rundt som ei verpesyk høne. Heldigvis uten å klaske inn i noen andre båter. Klokka 06 ble kapteinen purret, og 07 hadde vi lagt Iles des Saintes bak oss.

Vi begynte seilaset med et par squaller og vind helt opp i 30 knop.

Vinden driver ap med oss nesten hele veien. Den kommer fra nord-vest, noe som er helt feil på denne årstiden. Men til slutt kunne vi kaste ankeret i Freeman Bay i English Harbour på Antigua.

English Harbour og Falmouth Harbour ligger side om side, og ble i ca. 1745 den britiske marinens hovedbase i The Lesser Antilles. Englands store helt Nelson var stasjonert her i 1784, og derfor er marinaen i English Harbour oppkalt etter han. Nelson’s Dockyard selvfølgelig.

Morgenen etter at vi ankom jollet Steinar inn og sjekket oss inn. Vi har vært fullstendig korrekte, og heist det gule flagget. De er visst ganske nøye på det her i «britiske» karibia. Men guiding boken vår hadde de ikke, så Steinar hentet meg da vi vel var sjekket inn, og så dro vi på bokjakt igjen.

Først en jolletur i English Harbour.

Da vi vel hadde fortøyd jolla måtte vi ta bena fatt, fra English Harbour til Falmouth Harbour.

Etter at vi hadde fått noe å drikke på «Skullduggery» i marinaen i Falmouth Harbour, og sjekket alle steder etter boka, fikk vi beskjed om at bokhandleren hadde flyttet. Det var bare å følge veien. Så det gjorde vi.

Endelig er vi de stolte eiere av «The Cruising Guide to the Leeward Islands. Southern Edition Antigua to Dominica». Da vet vi hvor vi er, og hvor vi skal. Livet er enkelt igjen.

Så var det å traske hjem til Numa i English Harbour igjen.

Og der hadde det kommet gamle kjenninger og kastet ankeret rett foran oss. Vel foran og foran. Det sveiver veldig på denne ankerplassen, så noen ganger er de foran, noen ganger på siden, og noen ganger bak.

Det er kjempehyggelig å se dem igjen, så de ble med på «Paparazzi» på kvelden.

Her var vi faktisk i 2006 også. Og da fikk ungene lage sin egen pizza. Veldig populært. Vi hadde også en hyggelig kveld med Geir-Ove, Birgit, Camilla og Katharina. Rebecca hadde forsvunnet til nye venner i Nelson’s Dockyard. Etterpå ble vi invitert til «Careka» for et glass vin, og da ble det enda hyggeligere.

Dagen etter tok vi oss sammen og gjorde rent på Numa. Steinar ute, og jeg inne. Da var vi jo totalt utmattet etterpå, så vi trengte å dra til land for å spise. Steinar hadde lest i vår flotte cruising guide, at de serverte kylling og salat på en strandbar. Rett ved siden av der Numa ligger på Galleon Beach. Så vi reiste dit.

Så, siden matserveringen stengte klokka 13:30, måtte admiralinnen strå til med sine kulinariske kunster i Numa. Det ble pølser med ost og potetstappe. Nam Nam.

Birgit og Geir-Ove i «Careka» kom jollende bort ved 9 tiden på kvelden. Med en flaske vin. Så da var vi faktisk sosiale denne kvelden også. Til en forandring. De trengte sikkert barnefri 🙂

Steinar har fått skikkelig vondt i ryggen, men jeg er redd han ikke får særlig anledning til å hvile den. Det er hele tiden ting som skal gjøres. Men litt hvile blir det jo.

Vi fikk besøk av Johanna og Sigurd fra «Hakuna Matata» som akkurat har kastet ankeret. De hadde fått beskjed av «Marlene» om å ta med en soursot til oss. Slik den virkelig skal være. Selvplukket til og med.

Steinar hadde fått med seg at det skulle være en avslutningsfest for en seilas som har vært rundt Antigua, og den skulle være på restauranten «Abracadabra» på veien mot Falmouth. Så ved 19 tiden innfant kapteinen og admiralinnen seg. Klare for fest og mat. Det var bare det at festen hadde ikke begynt enda.

Vi fikk deilig mat og flott servering på «Abracadabra», men selv når vi var ferdige å spise ved 21 tiden hadde ikke festen begynt. Det betød at vi reiste tilbake til Numa. Og da kom «Careka» jollende, helt klare for fest. Det var ikke jeg, men det var kapteinen. Han ble sendt av gårde med alle ønsker om en hyggelig kveld. Admiralinnen gikk tidlig til sengs.

Vi har deilige slaraffendager om bord i Numa også. Etter å ha fylt opp kjøleskapet igjen, kunne vi lage litt mat. Deilige Angus beef hamburgere. Kjempedigre og saftige. Og Netflix og film og herlig  avlsapping.

Og jeg har vært flink og fortsatt å trimme litt. Styrketrening på fordekk og svømming rundt båten. Usannsynlig kjedelig. Da er det bedre å ta med kapteinen på rusletur.

Etter at vi hadde sett på de helt fantastisk flotte superyachtene, reiste vi tilbake til vår deilige Numa. Akkurat passe størrelse spør du meg. Vi svingte bare bortom «Careka» for å si hei, og da ble vi invitert om bord til Fastelavnsboller.

Det er jo helt fantastisk at noen faktisk tar seg tid til å bake boller i en båt. MED både vanlig krem OG vaniljekrem. De skled ned på høykant sammen med kaffe og hvitvin og smakte fortreffelig.

«Hakuna Matata» har brukt opp alt vannet sitt, så de fikk litt påfyll hos oss.

Kanskje de kunne trenge det etter kraftanstrengelsen vi skulle begynne på nå. Klatreturen opp til «Shirley Heights Lookout»

Det er søndag, og da er det Sunday Hot Party. Det begynner klokka 16 med steelband og barbecue, og fortsetter med raggae klokka 20. Shirley Hights er forresten oppkalt etter Governor General Shirley, som Nelson visstnok ikke kunne fordra.

ALLE de andre jogget opp. Jeg trodde jeg skulle dø halvveis. Og jeg overdriver ALDRI. Kan ikke huske at det var så usannsynlig anstrengende for 11 år siden. Merkelig.

Utsikten er rett og slett magisk.

Men endelig var vi fremme alle sammen, meg inkludert, og vi kunne nyte mat og musikk og massevis av feststemte mennesker.

Og mens vi spiste, eller stod i kø for å kjøpe mat og drikke, spilte disse steelbandmusikk for oss.

Etterhvert gikk det over fra Steelband til noe som skulle ligne på raggae.

 

Ved 22 tiden var festen ferdig, og vi tok taxi tilbake til jollekaia vår i Freeman Bay. Folket var ikke klare for å legge seg enda, så de ble med tilbake til Numa. Der fortsatte festen en stund til. Overraskelse.

En liten uformell konkurranse på gang. Både Sigurd og Eirin kan spille saxofon. Så får vi se hvem som er best. Begge klager over at de ikke  kan spille på en sånn liten saxofon, men de får det nå til da. På en måte.

 

Camilla fra «Careka» synger som en engel og spiller ukulele som Cowboy Laila.

Jeg kastet selvfølgelig inn håndkleet først, men jeg forstod det slik at de andre holdt på til rundt 4 på morgenen tror jeg.

Dagen etter ble selvfølgelig ganske sløv, men annet var ikke å forvente. I morgen reiser vi til Jolly Harbour. Et par timers reise.

Som sagt så gjort, vi reiste til Jolly Harbour. Det er en godt beskyttet bukt, og det kommer jo orkaner i ny og ne hit til Antigua, men denne bukta har kommet unna med veldig små ødeleggelser. På veien opp hadde vi en flott seilas, og seilte om kapp med en monohull. Som seilte fortere enn oss. De var sikkert mye større enn oss trøstet vi oss med. Det måtte de jo være, siden de ikke hadde oppe storseilet, og hele forseilet ikke var rullet ut. Stoltheten til kapteinen fikk en aldri så liten knekk.

Og så har det seg slik, at vi ble invitert på middag til «Hakuna Matata» klokka 19. Det hadde vi avtalt i går, da vi alle skulle seile hit til Jolly Harbour. Vi takket selvfølgelig JA, og gledet oss hemningsløst.

Vi fikk servert deilig risotto med masse smak, med salat og hjemmelaget dressing. Hva disse ungdommene får til. Og det skal sies, de har ikke kjøleskap og har begrenset med plass. Men det hindrer dem ikke i å invitere folk på middag. Respekt. Vi nøt maten og drikken og hyggelig samvær i et par tre timer. Så var det på tide å si farvel. «Hakuna Matata» reiser nå nordover, og vi reiser sørover. Dette er nok det siste vi ser av Johanna og Sigurd. Hvis de ikke kommer på besøk til oss ved en senere anledning da.

Så er det slik at noen  reiser, og noen kommer. På bursdagen min kom Nils fra «Mary-Jean» jollende bort. Han hadde sett det norske flagget. Vi hadde jo også sett hans, men ikke hatt tid til å komme bortom enda. Han har også en katamaran, og har vært her i karibien i 18 år tror jeg det var. Og en veldig hyggelig mann.

 

Han og kapteinen ble sittende å diskutere vær-apper og jeg vet ikke hva. Nils var et oppkomme av informasjon. De har hatt båten på Grenada i orkansesongen, og rant over av gode råd og begeistring for øya. Vi er troende til å reise dit ja. Før han  reiste tilbake til «Mary-Jean» inviterte han oss over for å se på båten hans. Noe vi selvfølgelig takket ja til.

Siden det var bursdagen min tenkte vi at vi kunne slå to fluer i ett smekk. Stikke bortom «Mary-Jean» og kikke på båten og hilse på kona, for deretter å dra på kina restaurant. Det ble ikke helt slik.

Alvhild disket opp med VAFLER og kaffe og pils og hvitvin. Samt at begge to er smekkfulle av historier og informasjon. «Mary-Jean» er en fantastisk flott båt, men nå skal de pensjonere seg og flytte i land, så båten er til salgs. Vi får håpe de får solgt den. Nils må seile båten alene tilbake til Grenada, og det er ikke Alvhild særlig begeistret for. Det skjønner vi godt, for det er en stor båt. Kanskje det er noen der hjemme som har lyst å være mannskap i en måneds tid?

Ved 20 tiden var vi fylt opp med vafler, så kinamat kom ikke på tale. Men senere på kvelden var kapteinen gentelman og lagde joikaboller med stappe til bursdagsbarnet. Veldig godt. Men nå er det tomt for joikaboller.

Morgenen etter var internettet helt dødt, og vi gikk i frø. Klokka 10 jollet vi inn til «Corw’s Nest» i marinaen. Der er det gratis internett og dyr frokost. Perfekt kombinasjon.

Vi fikk ordnet alt, og gikk en liten runde etterpå.

Det ble også handlet litt ferskmat. Supermarkedet her er ett av de beste vi har vært på. De har alt mulig av deilig mat. Så i dag blir det kylling, og i morgen blir det taco 🙂

Jeg fant ut at det hadde vært hyggelig å invitere «Mary-Jean» over på kyllingmiddag. Så det gjorde vi, og de sa ja. Så hyggelig. Steinar hadde samtidig, da han jollet over til «Mary-Jean» også invitert «Babette» og «Mosaikk» over til et glass vin etter middag.

 

Hva er det denne mannen ikke kan? 

Det ble selvfølgelig en aldeles fortreffelig kveld med Nils og Alvhild fra «Mary-Jean», Rune, Nina og Cecilie fra «Babette» og Eirin og Jacob fra «Mosaikk». Og det var pils, rødvin, hvitvin, nøtter, potetgull og morsomme samtaler med flotte mennesker. Takk for en hyggelig kveld.

Dagen derpå var vi i overraskende god form. Men, det ble ikke noe tur ut av båten. Åh neida. En skikkelig sløvedag med lesing, internett og sudoku ble det. Og på kvelden lagde jeg taco.

Og så er det visst på tide å si hade til mange mennesker. Nils og Alvhild kom på formiddagen. De reiser til Guadaloupe. Som de sprekingene de er, så hadde de vært ute og danset i går, og savnet alle oss andre som ikke kom. Deretter kom Eirin og Jacob innom. De reiser nordover. Så det er nok det siste vi ser av dem. Ganske trist egentlig. Og så kom Rune, Nina og Cecilie………………………. De hadde vært i St. John og drukket massevis av pils, så de mente at de måtte ha et par pils i Numa også mens de sa hade. De reiser også nordover i morgen.

Selv om det var en støyende oppvisning, så var det selvfølgelig hyggelig. Men kinamat ble det ikke i dag heller. Det ble pølser og potetmos, og det er også godt.

Men vi ligger faktisk litt værfaste her i Jolly Harbour på Antigua. Det er masse vind og masse regnbyger, så det er lite hyggelig å seile nå. «Ultimo» skremte livskiten ut av oss, for de meldte at det skulle bli 60 knop vind, der de ligger værfaste på St. Martin. 60 knop vind er orkan det. Heldigvis viste det seg å være en feil i værprogrammet de bruker. Lettelsen var stor.

Så var det på tide å trimme admiralinnen litt igjen. Vi jollet i land og gikk på oppdagelsesferd. «Mary-Jean» hadde sagt at vi måtte gå til stranden i Jolly Harbour, for den skal visst være en av de 10 vakreste på Antigua.

 

Men endelig så ble det kinamat på meg. Vi fikk melding fra «Careka», som ligger i marinaen i Jolly Harbour, om at de gikk på pub, og ville vi komme? Det gjorde vi.

Etter litt overtalelser fikk vi dem med på kinarestauranten. Det viste seg at de var gamle kjenninger der, og allerede hadde vært der 3 ganger. Noe som må bety ca. hver dag 🙂

Vi blir ikke så gamle på disse landgangene våre lenger, så allerede ved 20 tiden var vi tilbake i Numa. Godt å få slappe litt av også. Det er jo slikt et slitsomt liv vi lever.

Nå ligger vi dessverre litt værfaste her i Jolly Harbour. Det skal blåse bra hele uken, så vi får ikke beveget på oss før til helgen. Da reiser vi sørover. Det blåser ikke mer enn opp mot 25-30 knop her på ankringsplassen, men det er nok til at båter dregger. Det plystrer godt i masta, så vi har mest lyst til å være om bord.

To be continued…………………………

Så var vi plutselig alene da. Kapteinen og jeg. For første gang på nesten to måneder. I karibien. I solen og varmen og Ste. Anne på Martinique. Helt alene he-he.

Steinar benyttet selvfølgelig anledningen til å gå tilbake til sin vante påkledning.

Men han har også blitt inspirert av Robert tror jeg. For det er ikke måte på til mat som lages i Numa for tiden. Av Steinar.

Men de første dagene brukte vi selvfølgelig til å komme i orden igjen. Det var sengetøy og håndklær som skulle vaskes. Og de var det massevis av. Men hva gjør vel det. Vi ligger i en fantastisk flott bukt med rent vann. Det betyr at watermakeren kan gå så mye som vi trenger, og vaskemaskinen fungerer fortsatt perfekt etter 10 år. Kryss fingrene.

Vi har vært inne i Le Marine og bunkret opp litt av hvert av matvarer. Og det må jo prøves ut.

Le Marine er hovedstedet for charter på Martinique, og det er en gedigent stor marina. Med alt et hjerte kan ønske av chandlere.

Steinar gikk fullstendig i frø, og jeg gikk fullstendig i oppløsning. Etter en og en halv time med de samme hyllene, med de samme varene som skulle sjekkes en gang til, og enda flere hyller som fortsatt ikke var utforsket, trodde jeg at jeg skulle forgå av kjedsomhet. Så jeg gikk ut for å sjekke omgivelsene.

Men heldigvis. Etter et par timer hadde kapteinen funnet både det han skulle ha, og det han ikke skulle ha. Og jeg kunne endelig få mat.

Vel bespist og bedrukket, kunne vi ikke finne dagligvarebutikken i Le Marine, så vi reiste tilbake til Numa. Det lå det beskjed om at Hanne hadde ringt, så jeg ringte tilbake. Og beskjeden var: Hun og Rikke kommer på besøk fra 26. januar til 11. februar. Jippi. Gleder oss.

Vi har funnet ut at det er like greit å handle i Ste.Anne som i Le Marine. Det er kortere vei, og vi vet hvor butikkene er. De er dessuten velutstyrt, med alt vi trenger i hvert fall. Ikke er det noe dyrere heller.

Nå som alle har reist fra oss, eller det ikke lenger noen som dykker på ankeret. Steinar er jo rolig som vanlig, mens jeg gjerne skal se hvordan det ligger. Så……………..da må jeg til pers.

Og det må bare innrømmes. Snorkling er ikke min sterkeste side. Så Steinar snorklet ut med undervannskameraet, og tok litt bilder, og en videosnutt.

Kjempefint bilde tatt av Numa fra vannoverflaten.

Dessverre er dette kameraet også nærmere 10 år gammelt, så det er ikke helt vanntett lenger. Håper det varer litt til, men håpet er lite.

Vi har også hatt besøk i båten noen ganger. Først av Hilde og Erik-Andrè på «Seas the Day». Vi hadde kjøpt 3 flasker billig rødvin og en flaske rosèvin. Så vi trengte hjelp til å godkjenne dem. Ikke en av flaskene kostet over 5 Euro. Den billigste kostet 2,65. Det ble en hyggelig kveld, men bare 2 av flaskene ble godkjent. Rosèvinen var udrikkelig, så den helte vi ut. Det samme skjedde med en av rødvinene, og det var IKKE den til 2,65 Euro. Nå har «Seas the Day» reist videre, og vi ser nok ikke dem igjen hvis de ikke legger ut på langtur igjen da. Hyggelig å ha møtt dere, og datteren deres Thea. Og takk for isen vi fikk.

Det kommer fortsatt noen heftige regnbyger = squaller her i karibien. Men sola kommer tilbake umiddelbart etterpå.

Vi er flinke og lager mat i båten. Noen ganger. En gang i blant. Og Steinar fortsetter å imponere.

Vi har også funnet noen kjøttkaker som faktisk smaker veldig godt. Da jeg var ferdig å skrive forrige blogg hadde jeg skrevet hele dagen. Ikke spist noe, og drukket ørten pils. Så blodsukkeret var ikke tilstedeværende, humøret var på bånn og tarmene skrek etter noe å jobbe med. Da lagde jeg dette:

Det begynner også å «poppe» opp med gamle kjente på denne ankerplassen. «Hakuna Matata» sveivet forbi og ropte hei. Men vi så ikke mer til dem. Og vi har fått ny nabo nå som «Seas the Day» har reist videre.

Conny og Carina er superhyggelige folk. På alder med oss og veldig sosiale. Vi håper å bli bedre kjent med dem. Og både «Numa-folket» og «Ultimo-folket» elsker å gå på restaurant.

Etter at vi hadde vært ute å spist den dagen ble Conny og Carina med hjem til oss, og vi fikk besøk av et engelsk ektepar også. Frank og Amanda (Mandy) i «Infinity B) altså «∞β». De fikk servert en pils, men egentlig ville de bare verve oss til «Ocean Cruising Club». Det er en klubb som møtes på SSB radioen klokka 07:30 hver morgen. Det gjenstår å se om kapteinen er opp så tidlig.

Eirin og Jacob i «Mosaikk» har også kommet, og ligger på vår styrbord side.

De er unge og spreke, og har undersøkt mer om denne plassen enn vi har klart på 14 dager. Ungdom og virkelyst. Veldig slitsomt. Vi har også lest i boka vår «Windward Islands» at restauranten «Chez la Martine» setter opp border og stoler i sidegaten klokka 18. OG serverer den billigste maten og pilsen i byen. Men det måtte en Eirin og en Jacob til for å dra oss inn dit.

Maten var litt sånn fingermat aktig, men ganske god. Vi ble mette i hvert fall. Og for 2 drinker, 8 pils og 24 fingermat (kylling og reker tror vi) betalte vi 40,50 Euro. Det er billig det. Etterpå reiste vi en liten tur på besøk til «Ultimo».

Det begynner å bli veldig vanskelig å få opp dette ankeret vårt i denne bukta. Nå har Erik og Tina på «Endorphine II» også kommet.

Så nå er vi faktisk 4 norske båter som ligger her. «Numa», «Mosaikk», «Endorphine II» og «Go Beyond». Den siste båten kjenner vi ikke. Men det kan jo hende at vi blir det snart.

«Ultimo» har lagt seg i marinaen i Le Marine for litt reparasjoner. Steinar jollet inn dit for å bli med på seilloftet som Conny har skrytt så veldig av. Det var visst veldig fint, men altfor dyrt. Og de har mye å gjøre. Vi må jo reparere forseilet vårt, selv om Robert gjorde en god jobb over Atlanteren. Det holder godt enda. Men «Ultimo» inviterte oss ut på middag på en ny restaurant de har oppdaget.

Men vi er ikke bare på restauranter. Vi jobber og sliter også. Massevis. En gang i blant. Vi har nemlig fått kakerlakker om bord. Små jævler som heter Germans. Ikke det at tyskere er kakerlakker tror jeg, men de heter nå det da. De er ikke store, og gjør ingen skade. MEN DET ER VELDIG EKKELT.

Kapteinen gjør ingenting halvveis når vi er infisert med i hvert fall 3 kakerlakker, så da har han kjøpt 20 – 30 giftfeller og plassert dem over hele båten. Samt noen klissete feller som de setter seg fast i. Og vi har vasket. Til og med komfyren er blitt løftet opp og vasket under. Og under platene i gulvet. Overalt. Og sprayflasker med gift er innkjøpt og plassert lett tilgjengelig.

Siden kapteinen ikke gjør noe halvveis, så sover ikke jeg så godt for tiden. Han legger seg gjerne etter meg. Og da har jeg sovnet. Men siden han er på kakerlakkjakt, og det er nattdyr, blir lyset (alt lyset) slått på før han legger seg. Også i lugaren vår. Og da er jeg våken. Veldig lenge. Håper de udyrene snart er utryddet så det går an å få litt fred.

Vi gjør andre ting også. Vel, jeg vasker for det meste. Men Steinar reparerer i fleng.

Og så var det tid for beach party igjen. Trodde vi. Conny og Carina hadde fått nyss om at det skulle være grillparty på stranden i Le Marine, så vi ble invitert med sammen med Pål og Kjerstin i en båt jeg ikke husker navnet på, samt noen kanadiere.

Etter et glass vin i «Ultimo» jollet vi bort på stranden. Der var det helt mørkt og folketomt. Ingen Pål og ingen Kjerstin eller noen som helst. Men, vi omstiller oss raskt, og fant en helt fantastisk restaurant som heter «Zanzibar». Rett over gaten fra stranden. Ultimo-folket og Numa-folket havnet nok en gang på restaurant.

Og der koste vi oss som vanlig sammen med Conny og Carina. Et par med fantastisk sans for humor, og et oppkomme av historier. Heldigvis blir det ikke så sene kvelder med herr og fru «Ultimo», så ved 22 tiden var herr og fru «Numa» vel hjemme.

Det er verre med alle disse nordmennene som omgir oss. Og så så unge som de er. Nå har Karoline og Espen på «Marlene» også kommet.

Steinar og jeg hadde tenkt å ta en tur til en blues bar på stranden her i Ste.Anne. En som Conny har anbefalt på det varmeste. Dermed sendte Steinar ut en invitasjon på «Langturseiler gruppen», og inviterte med de som hadde lyst. Og kapteinen og jeg la i vei. Først med jolle til Ste. Anne, og deretter til fots over knausen og ned på stranden.

Da vi kom frem var klokka litt over 18, og ALT var stengt. Utenom et lite gatekjøkken som solgte crêpes. På «Les Filetes Bleus» ante de ikke hva vi snakket om da vi spurte om blues musikk. Vi sendte melding med en gang om at det var liten vits å komme til stranden. Karoline og Espen fikk ikke med seg det. Så vi fikk i hvert fall en pannekake og en pils sammen med dem.

Litt skuffet over matutvalget, gikk vi tilbake til Ste. Anne og møtte Eirin, Jacob, Tina og Erik på «Dunette».

Etter et par drinker var stemningen på oppadgående, og lommeboka på nedadgående. Vi ble enige om at dette ble altfor dyrt, og bestemte oss for å fortsette festen i Numa. Selvfølgelig. Dessverre reiste alle innom sin egen båt og tok med drikkevarer. Så det gikk som det måtte gå. Norske seilere på tur. Alt gikk ned på høykant.

Man må rett og slett kalle det en rotbløyte. Sistemann forsvant visst ut av Numa ved halv 6 tiden om morgenen. Da hadde fru Numa ligget og sovet LENGE.

Og det gjorde vondt å våkne dagen derpå. Selv om dette er hva som møtte meg.

For å si det slik. Det ble ikke noe av alt det vi hadde planlagt i går kveld. Vi skulle ha yoga på stranden, stå på vannski, wakeboard og jeg vet ikke hva. Vi skulle i hvert fall ha massevis av vannleker. Heldigvis fikk jeg slippe det. Dagen derpå forsvant bare som en ullen tåke, og vekk var den. Espen på «Mosaikk» våknet visst ikke før to dager etterpå. Disse ungdommene. At de ikke kan klare å holde seg i skinnet. Og for å si det slik, gulvet i cockpit måtte vaskes en gang til.

Så brukte vi rett og slett noen dager i Numa og koste oss. Med hjemmelaget mat, internett, chatting, solnedganger, filmer og serier. Herlige dager.

Men så var det på tide å bevege seg ut av hjemmet igjen. Vi trengte å proviantere etter festen forrige dagen.

Mens jeg arkiverte all provianten på dertil egnede plasser, reiste Steinar til «Ultimo» og fikk filmer og bilder på harddisken vår. Deretter til «Marlene» som også hadde masse filmer vi kunne få. Dermed har vi massevis av underholdning i mange måneder ville jeg tro.

Nå er vil helt sikre på at vi kakerlakker om bord. 3 har gått i «klisterfella» og Steinar har kverket et par med giftsprayen. Så nå er vi oppe i 8 eller 9 av kreka. Vi får håpe alle giftfellene virker. Og ikke nok med det. Da kapteinen skulle lage brød i dag, fant han MELDYR på alle posene med mel vi kjøpte her for 14 dager siden. Det kravlet larver rundt i plastboksen.  Alt melet ble umiddelbart kastet. Og istedenfor å klargjøre lugarene til Rikke og Hanne, ble det opprydding og vasking i provianten.

Heldigvis kunne vi kose oss med deilig mat på «Number 20» i Le Marine om kvelden. Sammen med Conny, Carina, Karoline og Espen. Veldig kjekt med Espen da, som har studert i Frankrike. Han oversetter for oss.

Da nærmer det seg veldig ankomst fra Hanne og Rikke, og endelig klarte vi å få opp ankeret utenfor Ste. Anne. Kjetting og brudeskræv var fullstendig gjengrodd av lange hårete vekster. Og veldig, veldig møkkete. Men ned i ankerbrønnen åkte det, med møkk og hår og det hele. Skikkelig stinkete. Først trodde vi at motorene også hadde grodd igjen, men til slutt gikk de fint. Så da vinket vi adjø til Ste.Anne.

Vi fikk en herlig seilas, eller rettere sagt motortur opp til Les Anses D’Arlet. En utrolig idyllisk liten plass.

Og nærmeste nabo her er «Tone II». Der bor Even og Anne. Even kom en tur bortom mens jeg snorklet på ankeret. Ganske tøft gjort av meg, spør du meg (uten svømmeføtter). Steinar inviterte dem over på et glass rødvin i kveld. Men først dro kapteinen og jeg i land for å spise litt.

Inne i landsbyen fant vi ikke noe som var oppe, så vi gikk på stranden. Der fant vi en liten restaurant blant palmene, og satte oss der sultne som ulver. Men det var skikkelig laidback, så det tok vinter og vår før vi fikk noe å spise og drikke. Til slutt hadde vi allikevel fått gaflet i oss stekt kylling og et par Lorraine hver. Så da var vi mette og fornøyde. Det er noe spesielt med det å sitte under palmene, på stranden og nyte mat og drikke. Deilig er det.

Vel tilbake i Numa tok det ikke lange tiden før Anne og Even ankom skuta.

Som alle andre seilende mennesker vi har møtt, er også disse hyggelige folk som det er godt å være sammen med. Det ble mye prat, rødvin, nøtter og potetgull. Men allerede klokka 23:30 måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg holder ikke til langt utover natten lenger er jeg redd.

Så var endelig dagen kommet. Hanne og Rikke kommer. Og jeg hadde fortsatt ikke gjort klart lugarene. Altfor mye sosialt samvær. Men vi fikk heist ankeret uten problemer, og kommet oss til Fort de France. Der kastet vi ankeret rett bak «Hakuna Matata». Men der var ingen hjemme. Og jeg fikk gjort klart lugarene. Så nå er alt klart for gjestene våre.

Etter å ha spist pizza på den italienske restauranten i lyskrysset, reiste vi til flyplassen og tok dem i mot. Veldig morsomt å få besøk. Flyturen hadde gått over all forventning bra. De var selvfølgelig slitne, men det går nok over etter et par dager.

Gjestene våre brukte selvfølgelig resten av kvelden til å komme i orden i lugarene sine. Mat skulle de ikke ha, men et par glass vin ble det. De hadde også med gave fra Robert.

Jeg mistenker den mannen for å utstyre byssa mi for hans tur over Stillehavet. Det var ting som han savnet da han var med over Atlanteren nemlig. Som slikkepott, mange boller, sil, måleskjeer, negro (mer korrekt kjent som sukkerkulør), kjøttbuljong, kjøttkakesaus, bernaisesaus og krydder. Håper holdbarhetsdatoen er på noen år. Hvordan man bruker kjøttbuljong er meg en gåte.

Dagen etter måtte vi selvfølgelig i land og se Fort de France. Og Hanne skulle ha «flagrende gevanter».

Og som de fantastiske vertene vi er, Steinar og jeg, så vartet vi opp med frokost nummer 2.

Fort de France er ikke en særlig vakker by. Det selges helt usannsynlig mye jalla varer som ser ut til å stamme fra 80 tallet. Jeg tenkte at det måtte være klær til å kle seg ut med. Men vi fant litt å kjøpe alle sammen.

Vel tilbake i Numa ble det litt bading og avslapping før vi heiste ankeret igjen.

Vi tenkte gjestene våre skulle få en rolig start på oppholdet, så vi seilte i hele 20 minutter til Anse Mitan tvers over bukta. 7 knop på bare forseilet. Herlig. Her var vi også i 2005, og møtte på «Veto» i marinaen. Kapteinen bestemte at vi skulle i land før det ble mørkt. Så da ble det slik.

Etter å ha sjekket ut diverse butikker, og fått gjensyn med marinaen var vi sultne. Vi fant en restaurant som var åpen «all day». Ellers så åpner ikke restaurantene for middagsservering før klokka 19 her på Martinique. Noe vi har vanskelig for å lære oss.

Vi ble mette. Det er for så vidt det beste jeg har å si om den restauranten. Vel, personalet var jo også hjelpsomme og maten kom fort. Etter maten hadde vi ikke behov for ytterligere utskeielser, så vi fortet oss tilbake til Numa.

Dagen etter var vi tidlig oppe alle sammen. Og det skulle vise seg å bli en ganske så sløv dag.

Det blåser og regner litt, så vi motorerte bare rundt odden til Grande Anse D’Arlet. Også en pittoresk liten bukt.

Men i dag holdt vi oss i båten, og spiste både frokost, lunsj og middag i Numa. Det viser seg at Hanne og Rikke er så kjappe til å vaske opp, at jeg får ikke engang tenkt tanken før oppvasken er tatt. Ikke at jeg klager.

Litt bading og soling ble det jo i dag også.

Men dagen etter dro vi i land på oppdagelsesferd. Den tok ikke så lange tiden, for det er bare en gate langs med stranden. Vel, kanskje litt mer, men ikke mye.  Og vakkert er det her også.

Litt før klokka 4 var jeg så sulten at den store skjelven hadde tatt meg. Så vi satte oss ned på en liten restaurant helt i vannkanten. Det viste seg at serveringen stenger klokka 15 og åpner igjen klokka 19. Jeg lurer på når vi skal begynne å skjønne disse åpningstidene. Men servicen var helt upåklagelig. Og vi fikk pizzaen vår allikevel.

Vi tok en liten runde til rundt landsbyen for å finne en dagligvarebutikk. Men det fant vi ikke, så turen gikk tilbake til Numa. Ingen middag i kveld. Vi var altfor mette. Så isteden avsluttet vi kvelden med et slag Liverpool.

 

Dagen etter gikk vi også på land for å finne dagligvareforretning. Vi fant en, men den så ikke ut til å skulle åpne med det aller første. Så da ble det en lunsjmatbit på stranden isteden. Denne gangen var problemet at det ikke ÅPNET før klokka 12. Så jeg måtte vente. Sulten som en ulv. Men også her var servicen upåklagelig. Kl. 11:50 stod kyllingsalaten på borden. Herlig.

Men, alle gode ting tar slutt. Også Grand Anse D’Arlet. Ankeret ble hevet, og vi satte kursen mot Ste.Anne.

Før vi kastet ankeret, var vi innom Le Marine og fylte opp Numa med diesel.

Da vi vel var kommet på plass ved Ste. Anne oppdaget vi at her ligger de fortsatt på rekke og rad. «Endorphine II», «Mosaikk», «Tone II» og «Go Beyond». Det er visst ikke bare vi som har problemer med å reise fra denne bukta.

Denne dagen var det Hanne og Rikke som lagde middag om bord. Herlig omelett med pølser, skinke og ost og masse godis. Nam nam. Det smakte utsøkt og vi ble stapp mette.

I går kom jeg på den fantastiske ideen å reise til Bequia. Buktene her på Martinique er jo vakre, men ganske like. Så det er jo morsomt å se noe annet. Alle tente på ideen, så slik blir det. Men først måtte vi vise frem Ste. Anne som vi har brukt så mye tid i.

Vi fant alt vi trengte i butikkene i Ste. Anne. Øl og vann har vi tenkt å spare til «Friendship Side» i Bequia. Da slipper vi å bære.

Steinar jollet inn til Le Marine og sjekket oss ut av Martinique, og ved 18 tiden var vi på full fart mot Bequia.

Det viste seg å bli en særdeles skumpete og ubehagelig nattseilas. Godt å kunne vise gjestene litt annet enn bare gloria. Men det hadde ikke behøvd å være SÅ ubehagelig. Steinar er en gentleman, selv om vi har blitt enige om ikke å ta vaktene for hverandre. Han vekket meg ikke før klokka 04:15. Med ordene: «Vinden gir seg mer og mer, for vi kommer i le av St. Vincent», gikk han og la seg. 10 minutter etterpå blåste det 35 knop over dekk, og jeg var ganske redd. Lente meg litt over mot bølgene og vinden for å hjelpe Numa til ikke å velte. Noe så dumt. Det skjer jo ikke.

Ved 10 tiden kunne vi endelig kaste ankeret i Admiralty Bay på Bequia. Og før jeg hadde fått sukk for meg, så hadde Hanne vasket cockpit 🙂

Vi får jo bare herlige gjester om bord. De kan lage mat, og de vasker, og de er hyggelig selskap, og de spanderer på restaurant.  Det eneste som er litt dumt er at Rikke vinner i Liverpool hele tiden. Så hun kan kanskje reise hjem snart.

Vi kom oss ikke i land i Port Elizabeth første dagen. Etter at Hanne og Rikke hadde badet i deilig vann, og solt seg i trampolinen ble det et skikkelig grisevær med øs pøs regnevær (på Hannes nyvaskede gulv), og massevis av vind. Vi lagde oss hamburgere og tok en brødskive på kvelden.

Dagen etter viste Bequia seg derimot fra sin beste side. Etter at kapteinen hadde sjekket oss inn, reiste vi til land. Vi hadde tenkt å utforske hele bukta, og gikk derfor først til venstre mot «Devil’s Table». Steinar ville på seilmakeren  som ligger den veien.

Her er det nok for det meste lokalbefolkning som bor. Det var både lekre, og ikke så lekre hus langs veien. Og masse lekre biler. Etter en stund hadde vi fått nok i varmen og snudde. På tilbakeveien så vi skiltet til «Papa’s». Det har vi hørt mye flott om så vi stoppet der for noe å drikke. Her var det «grisefest» første juledag. I morgen skal det visst være «Super Bowl fest». Har visst noe med amerikansk fotball å gjøre.

Hanne og Rikke fikk også shoppet litt på markedet. Det må være det dyreste markedet i hele karibien, men det brydde de seg ikke om. Armbånd ble det.

Etter litt shopping hadde vi fått mer enn nok av å gå i varmen, så vi tok jolla til «Jack’s» og Princess Margaret Beach istedenfor å gå. Og det falt i smak hos gjestene våre. Det visste vi selvfølgelig. Hva er det å ikke like liksom.

Så var vi klare for litt bading og soling på Numa igjen. Må jo slappe av etter en slik anstrengende tur. Rikke og Hanne begynner å skjønne tempoet i Numa nå. Og de tilpasser seg eksemplarisk. Det er full forståelse for at dette er et anstrengende liv.

Etter hvert ble vi jo sultne igjen, og turen gikk nok en gang i land. Denne gangen gikk vi til høyre ved jollekaia. Vi har «Mack’s Pizza» som sluttdestinasjon.

Etter rompunsjen på «Frangipani» smakte det fortreffelig med pizza på «Mac’s». Et lite skår i gleden var at for første gang opplevde vi tiggere i Bequia. Altså en som står utenfor en restaurant og tigger mat. Vi satt helt ute ved kanten, og jeg var førstemann til å ikke klare å spise opp pizzaen. Han var der da på et blunk og spurte om han kunne få resten. Noe han fikk. Jeg fikk helt vondt i hjertet. Men Steinar ble ganske irritert, for selvfølgelig ønsker ikke restauranter å ha tiggere rundt dørene. Allikevel, jeg klarte ikke å la være.

Det skulle være steelband konsert på «Frangipani» i kveld. Etter at vi hadde fått pakket alle pizzaene i en doggie-bag (ingen klarte å spise opp), ruslet vi tilbake dit.

Vi ble vel ikke så veldig imponert. Vel, det er imponerende at de i det hele tatt klarer å få toner ut av oljefatene sine. Men ikke så imponerende at det er moderne pop musikk. Vi ville ha raggae og karibisk musikk. Så vi ble ikke så lenge.

På veien tilbake til jolla fikk Steinar en ny venn som han ikke ville akseptere vennskapet til. Bare fordi denne nye vennen hadde lyst på pizzaen han bar på. Vi andre hadde det veldig morsomt da.

Fredag fikk vi bunkret opp med drikkevarer fra «Friendship Side». Veldig kjekt å slippe å bære. Etter  å ha badet og solt litt reiste vi i land. I dag er det utflukt til skilpaddefarmen som er på programmet. Det er en fyr som har påtatt seg å redde havskilpaddene i området. Og det må vi se.

Det tok ikke veldig lange tiden å se på skilpaddene. For det er ikke et stort sted. Men han som eier det var VELDIG pratesyk, og til slutt var det en av de ansatte som spurte meg (veldig forsiktig) om vi kanskje kunne gå snart. Det var nemlig lunsjtid. Så da gjorde vi det. Og det var lunsjtid for oss også. Vi ba taxien som hadde ventet på oss om å sette oss av på «Sugar Reef». Det er slik en fantastisk plass.

Vel tilbake i Port Elizabeth sjekket vi prisen for en melon. Det er ca. kr. 150,-. Vanvittig. Men det koster helt enormt for frukt og grønnsaker her i Bequia. Vel, vel. Vi får tenke litt på det. Noe mer tur på land ble det ikke i dag. Vi spiste faktisk opp pizzaen fra i går. Rester altså. Varmet i stekeovnen. Tror det er første gangen JEG har brukt ovnen. Og den fungerer bra. Hmmmmm, kanskje jeg skal begynne å bruke den til noe annet enn brødboks?

Det er helt fantastisk å ha Hanne om bord. Hun blir litt rastløs nemlig. Og da må hun vaske. Nå er det vasket på de utilgjengelige flatene bak komfyren. Så var de kanskje ikke så utilgjengelige allikevel. Og cockpit er vasket enda en gang. Og salongen. Og det blir vasket opp. Jeg gjør altså ikke en dritt for å si det mildt. Abstinensene vil komme et par timer etter at hun har reist hjem.

I morgen reiser vi nordover igjen, så Hanne ble med Steinar inn til Port Elizabeth for å sjekke oss ut. Steinar vet nemlig ikke hvordan en melon ser ut, så hun måtte være med. Vi har bestemt oss for å spandere melon på Mette og Espen som kommer på besøk 7. februar. Men, å ta med Steinar på handletur betyr å komme tilbake med mer enn vi har bestilt.

Men det er jo bare spennende.

Siden vi reiser grytidlig i morgen tidlig, måtte vi avslutte med en liten tur på «Jack’s». Det begynner å bli det nye favorittstedet i Bequia.

Så var det avreisedag igjen. Som vanlig har det vært deilig å være i Bequia. Klokka 06:10 hadde vi lagt Admiralty Bay bak oss og satt kursen for Marigot Bay på St. Lucia. Det ble selvfølgelig en huskete tur, men ikke så aller verst. Sånn midtveis fikk Numa en raptus, og ville nok tilbake til Bequia. Plutselig hadde jeg St. Vincent i baugen, og ikke St. Lucia og pitonene. Det hadde vært vindskifte uten at jeg hadde merket noe som helst, og det taklet ikke «Juan» autopiloten vår. Vel, vel. Det ble ordnet opp i da kapteinen fikk nyss om hendelsen.

 

Ved 17 tiden var vi så heldige å få den siste ledige bøya i Marigot Bay. Han som hjalp oss var veldig hyggelig, men kanskje litt i overkant interessert i Rikke. Ha-ha. Det hadde vi det litt morsomt med.

Steinar og Rikke kastet seg i jolla for å dra på sightseeing. Hanne og jeg ville heller ha en rolig stund i Numa. Men etter hvert ser vi at Steinar er på Facebook, og da er han vel ikke i jolla. Det viste seg at han og Rikke hadde vært på «Doolittles» og tatt en rompunsj. Så de var lykkelige da de kom tilbake. Og fnisete. Men, de hadde også funnet plassen vi spiste på den kvelden.

 

Dagen etter begynte med litt regnbyger, men det klarnet opp litt etter litt.

Hanne og Rikke ble med Steinar inn til land da han skulle sjekke oss inn. De ville gjerne på Capella Marigot Bay Resort. Så kan vi møte dem der senere.

Det er virkelig ikke noe feil i å tilbringe et par timer på Capella Marigot Bay Resort. Dette er en film som Rikke har tatt.

Men Steinar og jeg dro ikke i land igjen. Vi må jo benytte sjansen når gjestene våre er vekk. Steinar måtte ordne med Rikkes toalett, som var tett. Det er nok tilbakeslagsventilen som er gåen. Og jeg fikk vasket badet vårt og ordnet litt i lugaren. Jeg fikk til og med vasket vinduene og dørene. Det var sårt tiltrengt, og jeg må jo forte meg mens Hanne er borte. Ellers er det gjort før jeg får snudd meg. Så nå er det tipp topp til Espen og Mette kommer i morgen.

Vi har også betalt i dyre dommer for noen bananer og litt frukt av herremannen som kommer hver morgen. Han kommer i en segneferdig kano og selger all slags frukt. Han har på seg nisselue, og roper «woooopp, woooop» når han kommer. Ikke mulig å overhøre.

Ved 16 tiden var vi alle sultne, så Hanne og Rikke ble hentet i land. Fikset seg litt, og så jumpet vi i jolla igjen. «Doolittles» skal sjekkes med henhold til lunsj i morgen, så da kan vi like så godt spise en tidlig middag.

Det er fantastisk stille og rolig her i Marigot Bay. Ingen støyende musikk til langt ut på morgenkvisten. Vannet er rolig, og alt er skikkelig bekvemt rett og slett.

Kvelden ble avsluttet med nok et slag Liverpool. Men nå får det snart være slutt. Det er bestandig Rikke eller Steinar som vinner.

Dagen etter opprant med en stille og rolig morgen. Litt overskyet og regn i dag også. Men det går over. Vi tenkte at gjestene våre kanskje ville gi et pip fra seg når de sitter i taxien fra Castries og cruise skipet sitt. Men den gang ei. Ved 11 tiden hørte vi en gjennomtrengende plystring fra brygga, og der står Espen og Mette. Steinar joller inn og henter dem, mens vi andre gjør klar «bevertningen».

Jeg tenker at det er SÅ veldig hyggelig av dem å komme til oss når de er på cruise i karibien. Og så på Mettes 50 års dag. Men det var de selv som valgte det, så da så. Vi hadde en kjempehyggelig og livlig sammenkomst i Numa. Vi drakk champagne (som Mona og Per hadde etterlatt), og vi spiste skinke og melon og annen frukt. Og vi drakk pils. Og hvitvin. Og vann. Stemningen var etter hvert skyhøy, og vi tok en liten jolletur rundt Marigot Bay, før vi dro til «Doolittles» og spiste lunsj.

Marigot Bay er jo så vakker, så man kan ikke reise herfra uten å hatt en liten rundtur.

Jeg fikk visst ikke tatt så mange bilder fra «Doolittles». Men det er helt sant. Vi spiste også. Det ble bare altfor hyggelig, med mye prat og latter. Så jeg kunne ikke kaste bort tiden på å ta bilder.

Etterpå rakk vi en tur bort på stranden på «palmehalvøya» også. Og et lite bad.

Men så var det slutt på festen. Mette og Espen måtte rekke cruiseskipet sitt. Det skulle gå klokka 17, så 15:30 ble de avlevert på brygga igjen. Da stod heldigvis taxien og ventet på dem. Og siden vi ikke har hørt noe annet, så koser de seg nok fortsatt på cruise. Det er merkelig at vi må helt til St. Lucia for å treffe dem. Det er jo evigheter siden sist vi så Mette og Espen. Helt sikkert ett år siden. Morsomt var det lell. Både Mette og Espen er morsomme personer som vi setter stor pris på. Dere er hjertelig velkommen tilbake en annen gang.

På veien tilbake til Numa sveivet vi innom «Ultimo» som holdt på å legge til i marinaen. Vi sa bare hei. Men senere på dagen fikk vi besøk av Rune på «Babette». Han ville at vi skulle komme på «Chateau Mygo» på en drink. Noe som var altfor tidlig for oss. Vi prøvde å komme oss etter festen tidligere på dagen. Etter at han hadde reist fant vi ut at vi likevel kunne ta en tur. Vi dro innom «Ultimo» på veien for å fortelle at vi reiser videre i morgen. De har gjester om bord, og vi ser dem sikkert lenger nordover senere. På «Chateau Mygo» var Rune og mannskapet hans i gang med å spise, så vi ville ikke trenge oss på. Vi tok en pytteliten drink og jollet tilbake til Numa. Vel fornøyd med dagen.

Conny og Carina kom innom på morgenkvisten dagen etter og sa hade. De kommer nordover om noen dager.

Så ved 11:30 tiden slapp vi fortøyningene til bøya, og satte kursen mot Rodney Bay. Vi må jo vise gjestene våre hvor ARC’en kommer inn. Der har vi også brukt mye tid. Det er «rett rundt svingen», så ved 2 tiden kastet vi ankeret utenfor Reduit Beach. Og gjett om det var noen som var glade for å kunne bade fra båten igjen.

Jeg var trøtt og sliten etter å ha vært tidlig oppe, så jeg tok en siesta på et par timer faktisk. Da jeg våknet var de andre klare for en tur på land. Og det fikk de lov til. Alenetid på meg. Men, det tok ikke lange tiden før de var tilbake. De hadde ikke fått jolla opp på land uten å bade.

Men ett sted hadde de funnet. «Jacque’s» der vi skal spise premien til Robert.

De hadde bestilt bord til klokka 19. Og i god tid før det fortøyde vi jolla der, og gikk bort til «Spinnaker» for en drink. Til Rikkes store glede var det fortsatt siste rest av happy hour, så hun fikk 2 rompunsjer til prisen av en. Du store lykke.

Men denne gangen skulle vi ikke spise på «Spinnaker», bare ha en liten drink. Så etterpå gikk vi til «Jacque’s» og spiste en fantastisk middag.

Tusen takk Robert. Det er den billigste middagen vi har spist hittil på turen. Vi måtte bare betale drikkevarene, og de spanderte Hanne. Gratis altså. Serveringen var helt perfekt, restauranten lå idyllisk til rett i innseilingen til Rodney Bay. De solgte også parfyme, og det måtte jeg kjøpe.

Dagen etter hadde kapteinen egentlig bestemt at vi ikke skulle reise videre til Martinique i dag. Men han ombestemte seg. Så derfor ble vi alle med inn til Rodney Bay Marina da han skulle sjekke oss ut. Måtte jo vise frem marinaen vi har hatt det så mye gøy i.

Etter at vi også hatt fått kjøpt med oss smør (de har de beste smøret her på St.Lucia), jollet vi tilbake til Numa og heiste ankeret. Klokka 15 var vi på full fart ut av Rodney Bay, og ut i 3-4 meter høye bølger. Det var VELDIG skumpete.

Og det har seg jo slik, at når man minst ønsker det, så skjer det. Vi fikk vår aller første fisk. Steinar hadde kjøpt ny sluk, og fått nye råd på chandleren i Rodney Bay. Vi skulle ikke ha sluken 30 meter bak båten, men 10 meter. Som rådet, så gjort. Og der satt den. Gullmakrellen. Alias maimai. Alias dorado.

 

Når det er så høye bølger, så er det ganske vanskelig å holde seg på bena. Men kapteinen fikk til en effektig «lene seg mot davitene» stilling. Doradoen kom i hvert fall om bord. Sløying var totalt uaktuelt. Det fikk vi vente med til vi hadde kastet anker utenfor Ste. Anne ved 19 tiden.

Vi var alle enige om at vi ikke hadde lyst på fisk, så filetene ble lagt i kjøleskapet. De skal bli lunsj i morgen. Eller kanskje middag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Det blåser og regner litt her også, men da vi hadde fått ned skyddene på sidene, kunne vi kose oss med «Mesternes Mester» på lerretet.

Og så beæret solen oss med sitt nærvær igjen. Deilig og varm. Vel, varmt er det jo hele tiden, men det er deilig med solen. Hanne og Rikke begynner å kjenne på at de skal reise hjem i morgen. Etter å ha badet og solt seg litt, ble de med Steinar inn til Ste. Anne. Steinar for å sjekke oss inn i Martinique og handle litt, de andre for å shoppe presanger til de der hjemme.

De hadde fått alt de ønsket seg, og mer til . For eksempel dette:

Men så var det på tide å bade og sole litt igjen.

Rett før vi hadde tenkt å ta opp ankeret, fikk vi besøk av Trond fra «Go Beyond». Han fikk en pils, og ble sittende en stund. Vi hadde en hyggelig prat med han også. Men, ved 16 tiden fikk vi tatt opp ankeret, og satt kursen mot Les Anses D’Arlet. Også kalt Petite Anse D’Arlet.

Og for en gangs skyld fikk vi en deilig seilas, og vi kunne sitte på fordekket og nyte solen og vinden. Rett før sola gikk ned var vi fremme. Det ble ikke noen landgang på oss i dag, for vi hadde en fisk som ventet på å bli spist.

Den ble tilberedt ute, for det lukter veldig av stekt fisk. Og det vil jeg ikke ha inne i Numa. Der er også den elektriske stekepannen helt fantastisk. Man kan jo bruke den overalt.

Vi avsluttet kvelden med et siste slag Liverpool. Som Steinar vant. Så da har Rikke eller Steinar vunnet alle spillene, og Hanne og jeg har tapt. Urettferdig.

Og så kom avreisedag for gjestene våre. Det betyr at det er litt oppbruddstemning hele dagen. Men som de organiserte folkene de er, så vasket og pakket de tidlig på dagen. Det betyr at de har hele resten av dagen til rådighet. Så ved 12 tiden reiste vi i land og oppdaget Les Anses D’Arlet.

Det tar jo ikke lange stunden å gå gjennom denne lille landsbyen. Men det er fortsatt veldig fint her. Først var det litt shopping på gang, og Rikke og Hanne fikk kjøpt enda flere gaver, og ting til seg selv. Deretter gikk vi langs stranden tilbake, og fant en liten restaurant helt nede i strandkanten.

Vi koste oss med deilig mat. Nok en gang i strandkanten. Under palmer og med bølgeskvulp i ørene og sand mellom tærne. Livet er herlig. Men så måtte vi tilbake til Numa. Det skal bades og soles litt til før gjestene skal hjem. Før vi satte oss i jolla fikk vi faktisk kontakt med en taxisjåfør, og hun kommer og henter Hanne og Rikke klokka 19 i kveld. Det kunne jo ikke passet bedre.

Det ble mye bading og soling i Numa da vi kom tilbake. Og etter hvert fikk vi også besøk av Anne Britt og Rune i «Aida». De var et oppkomme av informasjon, og har reist over Atlanteren utenom ARC’en. Kanskje vi møter dem igjen ved en senere anledning. Ved 5 tiden reiste de tilbake til «Aida», og vi kunne kose oss den siste stunden med gjestene våre. Rikke og jeg byttet bilder, og hun har virkelig hatt en stor produksjon.

Men alt kommer til en slutt, også dette besøket. Rett før klokka 19 jollet vi dem inn til land, og taxien stod og ventet. Så etter litt snørr og tårer og masse klemmer vinket vi farvel for denne gangen.  Det har vært en glede å ha dem om bord, og vi håper de kommer igjen. Hanne har i hvert fall lovet å komme tilbake. Vi ses snart igjen.

TAKK FOR BESØKET.

To be continued……………………

 

Det jeg ikke fikk fortalt i forrige reisebrev, var at kapteinen fikk råtakjeft da han sjekket oss ut i går. Uten å tenke oss om hadde vi tatt med Numa fra St.Lucia til Martinique uten å sjekke ut. Deretter hadde vi ikke sjekket inn i Martinique, for vi skulle bare være der under 24 timer for å hente Ida og Ole Martin. Deretter tok vi dem med tilbake til St.Lucia uten å sjekke ut av Martinique eller inn i St.Lucia. Da ble det kaos når vi plutselig skulle sjekke ut to ekstra personer. Illegale innvandrere var det de var. Heldigvis slapp vi en ekstremt høy bot (som marinaoffiserene truet med), bare vi forsvant så fort som mulig. Noe vi gjorde.

Så klokka 7 om morgenen hadde vi lagt Rodney Bay og St.Lucia bak oss, og satte kursen mot Bequia.

Det ble en gyngete tur med masse bølger inn fra siden, og mye vind. Men slettes ikke så ille som jeg husket fra sist gang i 2005. Vi ble ganske våte der vi satt på fordekk, og det er like greit, for her er det varmt.

Ankeret ble sluppet i Admiralty Bay på Bequia sent på ettermiddagen. Her blåser det heftig og begeistret, og Steinar og Per dykket på ankeret. Det satt helt perfekt.

Og mens solen gikk ned………

………..nyter vi vår første ankerdram.

Mona og Per lagde middag til oss, med det noe av det siste kjøttet fra Las Palmas. Okse indrefilet og svin i terninger med rødvinssaus og poteter. Fantastisk godt.

Og mens vi spiste kom Erik og Britt fra «Harry Z» på besøk. Vi fikk dessverre ikke pratet så mye med dem, siden vi spiste. Men det vil vi ta igjen en annen gang.

Vi avsluttet kvelden med Liverpool.

Morgenen etter var jeg grytidlig oppe for å passe på vinden. Det har blåst kraftig i natt. Og ved kvart på 7 tiden på  morgenen kom en lokal herremann kjørende. Han solgte baguetter. Og de var varme. Og luktet herlig. Måtte bare ha selv om de kostet EC$ 10 pr stk. Altså rundt 35 kroner. Det jeg ikke tenkte på var at innen folk hadde stått opp var baguettene blitt kalde og harde. Men de skled ned allikevel.

Etter hvert våknet jo folk, og Mona og Per påbegynte sin favorittsyssel her i karibien. Nemlig snorkling.

Kapteinen fikk i løpet av dagen tak i Willie som arrangerer sammenkomster på stranden. Han var selvfølgelig i fyr og flamme da Steinar sa at vi nok ble 20-30 mennesker. Vi regnet med at det kom folk fra omtrent 10 norske og svenske båter. Så feil vi kan ta. Steinar opprettet en gruppe på Facebook, og inviterte de vi hadde kontaktinformasjon til, med beskjed om å si ifra hva de ville spise (svin/kylling eller hummer), og betale 25% depositum før fredag. Til oss.

Og lokalitetene for bryllupet på julaften måtte sjekkes. Vi satte oss i jolla og reiste til «Jack’s» på Princess Margaret Beach.

På Jack’s var det aldeles nydelig. Deilig mat og blide folk som serverte. Her bestemte Mona og Per seg for at de ville ha «Etter bryllupet samling». Julefesten hos Willie er rett ved siden av, så vi kan gå rett fra bryllup til julefest. Det blir veldig bra.

Etterpå gikk vi langs stranden, og Mona og Per fant stedet der vielsen skal finne sted.

Vi fikk oss også en pils på den lokale «bula» helt sist på stranden. Det luktet marijuana lang vei, og serveringen gikk i et veldig sakte tempo.  Men til slutt kunne vi nyte vår kalde pils.

Selvfølgelig får vi også tid til å bade. Masse bading.

På kvelden besøkte vi vår favorittrestaurant fra 2005. Heldigvis var den fortsatt her, og ser nøyaktig ut som den gjorde den gang.  Mac’s Pizza.

Og pizzaen var akkurat så god som vi husket. De driver faktisk ekstraservice også på Mac’s. For da vi kom var vi kliss våte. Himmelens sluser hadde åpnet seg da vi alle var godt plassert i jolla på vei til Mac’s. Det første vi fikk servert var håndklær. Skikkelig service.

Mona og Per har også vært en tur i Kingston på St. Vincent, sammen med bryllupskoordinatoren Susan. De var på et par offentlige kontorer og signerte massevis av papirer for å få lov til å gifte seg. Mona har kostet på seg både manikyr og pedikyr, så hun blir nok en vakker brud.

Julaftenarrangementet hos Willie har tatt helt av. Ryktene sprer seg vilt og uhemmet rundt hele ankringsplassen. Og vi blir både svensker, nordmenn, australiere, engelskmenn, irer og jeg vet ikke hva. Det blir litt av et party.

Lille julaften pyntet vi til jul.

Og vi latet som det var julaften. Mona og Per gifter seg jo den dagen, og den skal de få ha for seg selv.

Det var selvfølgelig ikke så fryktelig mange gaver, men de vi fikk ble satt behørlig pris på. Vi skulle avslutte lille julaften med deilig mat, og gikk på «Whaleboner».

Man kan vel si at dit går vi ikke igjen. Men vi fikk jo mat til slutt da.

Så opprant endelig julaften og bryllupsdagen. Mona og Per var ganske så spente da de stod opp. Sommerfuglene flakser rundt i magen. Formiddagen ble brukt til å bade, og å ta imot enda flere påmeldinger til kveldens arrangement hos Willie. Nå er vi oppe i 85 personer, så jeg tenker Willie er kjempefornøyd. Steinar og Ole Martin reiste inn med resten av depositumet.

Og ved 14 tiden var vi alle pyntet og klare i Numa.

Klokken nærmet seg 15, så Steinar jollet først inn Ida, Ole Martin og meg. Og så hentet han brudeparet.

Det ble en fantastisk romantisk seremoni. Presten spurte til og med om det var noen som hadde innvendinger mot giftemålet. Helt som i en amerikansk film. Slikt skjer jo ikke i norske eller svenske kirker. Vi måtte også signere vielsesattesten i 3 eksemplarer. På et bord i sanden på en strand i karibien. Det kan jo ikke bli mer romantisk enn det. Og jeg sippet og gråt gjennom mesteparten av seremonien. Men det er jo slik det skal være.

Etter vielsen kastet Mona brudebuketten, og den var det Thea i «Seas the Day» som fikk tak i. Det var mange av våre seilervenner som hadde møtt opp, og alle fikk champagne da vielsen var over.

Og så måtte vi en tur på «Jack’s». Litt mat må vi ha før festen om kvelden. Mona og Per hadde reservert bord til oss.

Så mens solen gikk ned begynte alle de andre feststemte seilerne å ankomme julefesten. Og det ble en heidundrende fest. Det blir jo det når ca. 100 personer feirer julen på en strand i Bequia. Maten smakte fortreffelig, vinen fløt i rikelige mengder, myggen koste seg med leggene våre, regnet holdt seg unna og alt var helt perfekt.

Brudeparet var de første som sa takk for seg. De ville vel ha litt tid alene om bord i Numa. Deretter kastet Ida og jeg inn håndkleet, men når Ole Martin og Steinar ga seg, det har jeg ingen anelse om.

Dagen etterpå ble en VELDIG forsiktig og rolig dag. Steinar ble syk på morgenkvisten, og vi ertet han med at han er for gammel til å feste så hardt. Altså trodde vi han var fyllesyk. Men det varte i flere dager, så da måtte det være et virus eller noe.

Morgenen opprant med en fantastisk dobbelt regnbue.

Det er enkelte av våre seilervenner som er i overkant service-minded. Anne og Øyvind fra «Anneke» kom innom på morgenkvisten. Med tomgodset fra i går. Altså den kjempedigre vinflasken vi ga til Mona og Per i bryllupspresang. Den ble fortært i går, og de tenkte at Mona og Per ville ha den som en suvernir. Men jeg tror ikke de har plass i kofferten.

Resten av dagene på Bequia brukte vi til å bunkre opp litt, bade og slappe av. Winfield i «Friendship Side» har solgt oss vann, brus og pils. Kjempedyrt, men vi slipper å handle på land. For 48 flasker 1,5 liter vann, 2 kasser pils (bokser) og 1 kasse cola betalte vi ED$ 620,-.

Men alle eventyr på ta slutt en gang. Også vårt i Admiralty Bay på Bequia. For denne gang i alle fall. Tirsdag 27 desember klarte vi å få halt ankeret om bord, og satte kursen mot Tobago Cays. Nok et karibisk paradis. Turen gikk veldig fint. Ikke mye vind, og heller ikke mye bølger.

Da vi begynte å nærme oss Tobago Cays tårnet plutselig skyene seg opp, og vinden tiltok betraktelig. Vi fikk så vidt kastet ankeret utenfor Petit Rameau før regnet høljet ned. Altså i ekstreme mengder. Dessverre hadde jeg ikke fått opp ankerkula, og innen den var oppe var jeg søkk våt. Det var som å stå i en varm dusj.

Været hindret ikke Per og Ole Martin i å dykke på ankeret. Vi må jo sjekke at det sitter som det skal før vi kan ta en ankerdram.

Da vi hadde kommet sånn noenlunde i orden ble vi oppsøkt av en mengde mennesker i båter med morsomme navn. De skulle selge oss diverse ting. Deriblant Neill som solgte grillopplevelser på land.

Vi hadde ikke trodd det var noen restauranter eller noen fasiliteter her i det hele tatt. Men ting har øyensynlig skjedd i løpet av de 11 årene som har gått siden sist vi var her. Vi har nok lyst til å spise grillmat på land her ja. Men ikke akkurat i øs pøs regnevær. Isteden ble det Joikaboller og Maxiboller med potetmos. O herlighet. Nydelig mat. Nestemann som kommer på besøk får ikke komme ombord hvis de ikke har med Joikaboller.

Dagen etter var Steinar og Ole Martin redningsmenn. Jolla på nabobåten hadde slitt seg uten at de hadde merket det. Men det gjorde vi.

Det viser seg at det blåser altfor mye til å snorkle på revet. Og det er veldig synd. Vi hadde så lyst til at Mona og Per skulle få den opplevelsen. Men været er det ingen som kan gjøre noe med. Til land dro vi i alle fall.

Det er ikke snorkleutstyr til alle. Så Per, Mona og Ida snorklet, mens Steinar, Ole Martin og jeg satte oss på restauranten og tok en pils.

Etter at snorklerne også hadde fått seg litt å drikke, gikk vi til den andre siden av denne lille øya Petit Bateau.

Der prøvde Mona og Per seg på snorkling igjen, men det var ikke akkurat spektakulært. Det blåser fortsatt i bøtter og spann. Men jeg fikk i hvert fall badet litt.

På kvelden kom vi oss endelig på land til grillet mat. Og vi ble hentet av Carlos. Det inngikk i prisen på EC$ 100,- pr.pers.

Da Steinar, Mona og Per var på jolletur i morges for å sjekke forholdene, stoppet de hos «Sandvita». En svensk båt. Og disse ble våre middagskamerater i kveld. Lars og Ann i «Sandvita» og deres gjester og barn.

Maten smakte helt fortreffelig. Bedre enn på Bequia faktisk. Og selskapet var hyggelig. Vi spiste fisk, hummer og kylling med en helt utrolig variasjon av tilbehør. Stekte bananer, ris, grønnsaker og andre ting som jeg ikke vet hva er. Men spist ble det.

Det ble ikke veldig sent. De er så ordentlige disse svenskene, så vi i Numa avsluttet kvelden med et slag Liverpool.

Og så var det avreisedag igjen. Vi må begynne å tenke på turen nordover til Martinique, for å avlevere gjestene våre. Men først har vi fortsatt mange ting å se og gjøre.

Neste stopp er 45 minutters seiltur fra Tobago Cays. Saline Bay på Mayreau. Forrige gang vi var her lå vi i Salt Whistle Bay, men der er det visst stapp fullt. Dessuten er det morsomt å oppleve noe nytt.

Og de første vi treffer er «Harry Z».

Etter at vi hadde kastet ankeret, og Per hadde sjekket at det satt som det skulle, jollet vi til land i hui og hast. Vi tenkte at det kanskje gikk an å få litt mat og noe å drikke på stranden. Mona og Per hadde svømt i land.

Siden vi tenkte at vi bare skulle være på stranden, hadde vi nesten ikke på oss klær og heller ikke sko. Og det var ikke noe mat å oppdrive på stranden. Vi måtte opp i landsbyen gitt. Og opp dit er det en bratt betongvei. Men man er da viking. Vi labbet oppover betongen (og i gresset ved siden av) og håpet å finne et vannhull ganske fort.

Vi måtte LANGT opp i bakken før vi fant den første restauranten. «Combination Cafe» hadde en fantastisk utsikt, hyggelig personale, deilig mat og iskald pils. Så vi fikk frokosten vår.

Mona og Per lider av virketrang, så de klatret videre opp bakken etter maten. Etter litt diskusjon, klatret vi andre etter også.

Det var verdt turen. Utsikten på toppen var helt fantastisk, og jeg omkom ikke av hjertestans eller noe. Selv om vi peste ganske heftig da vi kom frem. Jeg tror nok at føttene mine vil ha det ganske vondt i morgen. Men det er jo i morgen.

På veien ned igjen fant vi Britt og Erik fra «Harry Z» i en plankehaug av et vannhull. Så da måtte vi selvfølgelig sjekke ut det stedet også. Her er det Mack som regjerer (jeg tror det var det han het). Han aler opp landskilpadder, og lovet dyrt og hellig at de ikke blir brukt som mat. Han selv var en dekorert kokk (3 ganger), og hadde nå startet for seg selv, og han dyrket sine egne grønnsaker i hagen.

Etter en liten drink der, ruslet vi videre nedover bakken. Da kom vi til en usannsynlig festlig bar som heter «Righteous & the youths», og vi MÅTTE selvfølgelig stoppe der også.

En skikkelig rastafari bar der det stinket marijuana. Relax man. Respect.

Men det holdt med en liten drink. Da hadde vi fått mer enn nok, og lengtet tilbake til Numa. Så vi vaklet videre nedover bakken.

Vel tilbake i Numa fikk vi alle en velfortjent siesta. Etter hvert kom Britt og Erik fra «Harry Z» over med bildene fra bryllupet til Mona og Per. Og det var mange flotte bilder. Etter en stund forsvant de tilbake til «Harry Z», og vi spiste tapas som Mona og Per hadde gjort i stand. Vi hadde fått mer enn  nok av trim i dag, så vi avsluttet dagen med de to siste omgangene i Liverpool. Ida vant igjen, så heretter får ikke hun notere resultatene mer.

Og så var det avreisedag igjen. Vi må nordover. Så ved 12 tiden heiste vi ankeret og satte kursen mot Bequia igjen. Det var frisk vind, så vi heiste storseilet. Men da vi oppdaget at det var opp mot 30 knop i kastene, kom det ned igjen så fort som f….. Dermed motorerte vi de 5 timene tilbake til Admiralty Bay på Bequia.

Vi gikk i land på kvelden for å spise litt, og den historien har jeg ikke lyst til å dvele mer ved. Lite vellykket besøk på «Maria’s Cafe» vil jeg si. Men etterpå gikk vi en liten tur rundt i byen, og her er det gjort klart til nyttårsaften i morgen. Parken er pyntet med 1000 vis av lys. Det blir morsomt å se i morgen.

Og så er det siste dagen i det gamle året 2016. Dagen startet helt fantastisk med sol, varme og deilig frokost.

Steinar reiste inn til byen og sjekket oss ut, for vi reiser grytidlig i morgen. Mona og Per fikk snorklet, og vi fikk bunkret opp med brus og pils av «Friendship Side» igjen. Steinar tok seg endelig tid til å prate litt med han. Han driver også med polering og rengjøring av båter. Noe Numa trenger desperat. Når han sier at han skal ha US$ 850,- for å polere hele Numa, så tror vi kanskje at han ikke snakker helt sant. For det er usannsynlig billig. Vi får se når vi kommer tilbake på nyåret en gang.

Etter en stund kom Conny og Carina fra «Ultimo» jollende bortom. De skulle til Jack’s og spise lunsj, så vi ble med. Det passet seg også sånn at Mona og Per var ferdige med å snorkle samtidig. Ida og Ole Martin hadde vi sendt til Mac’s tidligere på dagen. De vil være der hvor det er godt internett.

Vi ble enige med «Ultimo» om å komme bortom med litt champagne før vi reiser til land og spiser nyttårsmiddag.

Tilbake i Numa møtte dette synet oss:

Vi ble litt forsinket bort til «Ultimo», for da vi var ferdig pyntet, og klare til å gå i jolla pøste regnet ned igjen. Men det går jo over, så etter hvert kunne vi nyte «boblene» hos Conny og Carina i deres Amel. En aldeles nydelig båt.

Vi lovet å komme tilbake før kl. 24 for å se på fyrverkeriet sammen med dem. Det blir sikkert mye flottere å se det fra ankringsplassen, enn inne fra parken. Så da passet vi på da det var opphold, og fortet oss i land og til taxien som tok oss til «Sugar Reef».

Sugar Reef er rett og slett et fantastisk sted, med en avslappet men elegant atmosfære. Det føltes nesten litt som fra kolonitiden (slik jeg tror det var). Høflige kelnere, deilig mat, oppmerksom eier og interessert manager. Det er hun som tok fellesbildet av oss, og dro oss fra det ene stedet til det andre for å ta best mulig bilde.

Taxituren tilbake var akkurat like spennende.

Vi avsluttet 2016 om bord på «Ultimo». Port Elizabeth hadde spandert et spektakulært fyrverkeri. Altså helt annerledes enn de 3 nødrakettene som ble sendt opp for 11 år siden. Og vi fikk en helt fantastisk utsikt til begivenheten. Klokka 01 i det nye året lå vi utslitt i sengene våre i Numa. Godt fornøyd med dagen og kvelden, og med 2016. Måtte 2017 by på bare fantastiske opplevelser.

Som vanlig må jeg si, er det å våkne i et nytt år ganske vondt. Og særlig når klokka er 6 om morgenen, og man har sovet i nøyaktig 5 timer. Men hva gjør man ikke for å få gjestene sine trygt frem til Martinique. Helst før flyet går.

Og litt over 7 om morgenen var vi på vei ut av Admiralty Bay og på vei mot Marigot Bay på St.Lucia. Det ble en i overkant lite behagelig tur. Både vinden og bølgene kranglet med oss, og traff oss midt i fleisen. Folk var fyllesyke, og hadde fått altfor lite søvn. OG regnet pøste ned med jevne mellomrom.

Men ved 7 tiden om kvelden kunne vi endelig hekte oss fast i en bøye i Marigot Bay. Jeg dånte umiddelbart i senga, og registrerte ikke engang at folk gikk ut for å spise. Våknet bare så vidt og fikk kledd av meg, før jeg sov videre helt til morgenen.

Jeg våknet 12 timer senere og var fit for fight. Deilig å føle seg uthvilt. Steinar jollet inn og sjekket oss inn og ut. Vi reiser videre i morgen tidlig. Mona og Per ble også jollet i land. Vi skal møte de senere på «Capella Marigot Bay Resort and Marina». Siden vi ligger på en av deres bøyer, får vi bruke fasilitetene til hotellet. Som svømmebassenget. Vi har ikke lyst til å bade akkurat her, for det er litt for innestengt og sumpaktig. Selv om det er så idyllisk at man kan gråte.

Vi tok en liten jolletur før vi dro på hotellet.

Det er en veldig liten bukt, men det florerer av restauranter og små butikker. Og etter en liten jolletur satte vi kursen mot hotellet.

Etter å ha spist litt, gikk vi ned til Mona og Per på det nederste bassenget. Det er to nemlig. Det nederste er mye mindre, og det er mindre folk. Der solte vi oss, badet og drakk pils i mange timer. En helt nydelig opplevelse. Og vannet var ferskvann. Uten klor. Har ikke vært så ren på mange måneder :).

 

Etter å ha solt og solt og badet og badet, tok vi en rusletur inn til landsbyen. Her var det også veldig idyllisk. Nå har jeg til gode å se noe som er stygt.

Vel tilbake i Numa fikk vi slappet litt av før turen gikk videre til «Doolittle’s» for enda mer mat. Ida og Ole Martin nektet å være med. Og siden de er voksne, så kan de gjøre som de vil. Vi andre dro i hvert fall. Det ble tapas på oss. Selv om jeg var stappmett fra tidligere på dagen, fikk jeg trykt i meg noen kyllingvinger. Og godt var det også. Ikke rart jeg eser ut som en sperreballong.

Senere på kvelden fikk vi trimmet det av. Vel, biljard er kanskje ikke så anstrengende, men  morsomt er det. Vi spilte par mot par, og Steinar og jeg vant. Noe som selvfølgelig førte til diskusjoner, da verken Mona eller Per er noen som liker å tape. Men det gjør ikke Steinar og jeg heller. Bare for å berolige, vi er fortsatt venner.

 

Da vi gikk ved 22:30 tiden var vi vel de siste som gikk. Betjeningen var i ferd med å ta kasseoppgjøret. Litt tidlig vil jeg si. Midt i sesongen.

Vel tilbake i Numa hadde Ida og Ole Martin hatt det fint, og det hadde heller ikke vært flere flaggermus. Ikke etter at vi flyttet frukten inn. De hadde nemlig vært å forsynt seg av de overmodne bananene i går natt. Og det er noen grisete dyr.

Og så var det avreise dag igjen. Først kunne vi nyte litt frokost og kaffe. Kapteinen måtte også inn å betale regningen vår i marinaen. Løsepengene som han kalte det. Det hadde visst blitt billigere enn han trodde. Endelig noe som er litt billigere. Det liker vi.

Så ved 11 tiden tøffet vi ut av Marigot Bay, og satt kursen mot Martinique. Det ble selvfølgelig en humpete tur, men på langt nær så ille som fra Mayreau til St.Lucia. Og 15:30 kastet vi ankeret utenfor Ste.Anne på Martinique. Nærmeste nabo er «Seas the Day». Igjen. De må jo tro vi forfølger dem.

Vi jollet bort og sa hei, og så reiste vi inn til Ste.Anne for å få noe og spise. Ste.Anne er en aldeles nydelig liten by, og Mona og Ida var spesielt begeistret da det var massevis av morsomme små butikker.

Men mat var det verre med. Det viste seg at matservering ikke starter før klokka 7 om kvelden. Så da fant vi en liten restaurant med deilig utsikt. «Paille coco». Og der satt vi til serveringen startet. Men i mellomtiden kunne vi nyte utsikten og solnedgangen.

Jeg fikk bestilt et par forretter. Men siden ingen av oss skjønner fransk, så tok jeg bare en av hver av de to som var tilgjengelige. Og de smakte fantastisk. Steinar hadde hentet Erik-Andrè, Hilde og Thea fra «Seas the Day», så da var vi fullt bord da serveringen startet.

Maten var veldig god, så her ender vi nok opp igjen.

Så kom siste dagen med ungene om bord. Det betyr altså ikke at de står noe tidligere opp. De slapper av som de bestandig har gjort. Steinar, Mona og Per jollet inn til Marine. Steinar for å sjekke oss inn, og Mona og Per for å leie bil. Begge oppgavene var vellykket. Så Mona og Per dro på sightseeing på Martinique og vi andre ble i Numa.

Ida fikk det som hun ville, og ble servert «Spagetti a la mamma mysterium». Til hennes store begeistring, mens vi andre synes det er litt «comme si comme sa».  Kvelden brukte vi på land og mat og drikke på «La Dunette» sammen med «Seas the Day». Veldig god mat der også. Men vi måtte ta tidlig kvelden, for Ida skal av gårde grytidlig i morgen.

Selvfølgelig er det litt spetakkel når Ida skal reise. Manglende papirer, og for lite plass i bagasjen og jeg vet ikke hva. Men til slutt senket freden seg over Numa.

Og så var det over. Begge barna mine har reist av gårde. Ida grytidlig på morgenen. Vi var oppe klokka 04:30. Og Ole Martin på kvelden. Det har vært helt fantastisk å ha dem om bord, og jeg savner dem allerede.

 

Mine herlige unger. Men livet går videre, og forhåpentligvis er det ikke årevis til jeg ser dem igjen.

Så da er vi bare 4 personer igjen i Numa, og 2 av dem skal faktisk reise fra oss i morgen. Men først skal vi kose oss litt.

Vi gikk på oppdagelsesferd i Ste.Anne og omgivelsene.

Først var vi inne i Ste.Anne og vandret gatelangs helt til enden av byen som slutter i strand. En vakker liten strand. Og vi var innom markedet som var åpent. Der var det VIRKELIG mange flotte ting. Lokalt håndverk, krydder, mat, vin og rom.

Deretter gikk vi tilbake samme veien, og til stranden på den andre siden der vi ligger ankret opp. På veien dit må vi også opp en bratt bakke, men heldigvis var det et vannhull på veien. Der fikk vi oss litt is og en pils.

Videre gikk vi forbi kirkegården. Den var veldig vakker.

Men endelig var vi på stranden. Etter hvert fant vi en restaurant helt i vannkanten. Det var andre steder som var finere, men de lå ikke i vannkanten. Derfor ble det en med plastikkstoler. Og jeg må bare si, når man har badet (noe vi gjorde), og sitter på plastikkstoler i våt bikini, så bli man veldig klam i …… ja altså, her behøver jeg ikke å utbrodere noe mer.

Maten vi fikk var kjempegod. Steinar har kjøpt fiskeutstyr, så jeg håper vi får Red Snapper på kroken, for det var det jeg spiste.

Da vi var godt fornøyd med mat og strand og utflukt, ble Mona og Per anbragt i Numa, mens Steinar og jeg dro på provianteringstur. Det er kjekt når man har bil, og det er mye billigere på Martinique enn de andre plassene vi har vært så langt. Så da vi kom tilbake ble Numa fylt opp med vann, brus, pils, mel, serials og masse ting som har lang varighet.  Deilig å få det gjort. Og da vi kom tilbake hadde Mona og Per pakket sakene sine og vasket lugaren og badet. Flinke folk.

Avskjedsmiddagen tok vi på «Paille Coco». Det er virkelig en hyggelig restaurant. Erik-Andrè, Hilde og Thea ble også med.

Maten var aldeles nydelig, og nå håper jeg at vi får Dorado også når vi fisker. Jeg må bare lære å lage saus.

Men siden Mona og Per skulle reise grytidlig dagen etter, ble det ikke veldig sent. Vi tok en pils da vi kom tilbake til Numa, men alle var trøtte. Og det er en litt oppbruddsstemning om bord.

Så er da altså dagen kommet. Mona og Per har også reist, og Steinar og jeg er alene om bord. De siste par månedene har vært helt fantastiske, og det er først og fremst Robert, Mona og Per som har gjort reisen over Atlanteren til et eventyr som vi vil huske med glede. Vi har jo hørt om andre som ikke har hatt det like greit på overfarten. Som måtte stoppe på Kapp Verde for å bytte mannskap, eller rett og slett måtte returnere til Las Palmas. På grunn av mannskap som ikke fungerte. Det var aldri noe problem om bord i Numa, og takk til dere alle for det. Vi vil aldri glemme denne fantastiske turen, og håper dere kommer på besøk igjen.

 

AVREISEDAG. Spenningen er til å ta og føle på om bord. Etter hvert som formiddagen skrider frem, blir vi mer og mer oppkavet. Til slutt går vi bare rundt og flytter litt på ting og tang, og er rett og slett i veien for hverandre. Kapteinen har sagt at vi skal gjøre skuta seilklar, men det har den jo vært i flere dager spør du meg.

Heldigvis fikk vi besøk av Aksel fra «Seilas» ved halv 11 tiden. Han ville prate med kapteinen, for han gjør en reportasje om forskjellige båter som skal være med i ARC’en. Han syntes stemningen var svært så avslappet om bord, så han kunne nok ikke se at vi var full av «mark i rompa» og «maur i buksa».

Jeg benyttet anledningen til å få tatt bilde av oss alle når vi hadde en profesjonell fotograf om bord. Og dette ble resultatet.

Han lovet også å ta noen flotte bilder av Numa når vi går over startstreken. Så hvis noen der ute kan følge med i «Seilas» og se om det kommer noen fine bilder av Numa. Vi vil gjerne ha det bladet.

Vi stod på dekk og kikket på de andre båtene som gikk ut av marinaen, og ble mer og mer oppkavet. Men endelig ble det vår tur. Kapteinen ga klarsignalet, og fortøyningene ble kastet. Vi fikk en fantastisk tur ut av Marina Muelle Deportivo. Det ble spilt spansk musikk fra digre høyttalere, og en speaker ønsket oss god reise. Vi kunne til og med se kjente fra Norge blant publikum. Solveig hadde tatt turen til Las Palmas som hun lovet. Det hadde møtt opp masse mennesker som vinket adjø til oss, og vi fikk nesten klump i halsen.

Feststemning i Las Palmas. Nå reiser vi.

Vel ute av marinaen var det litt kaotiske forhold. Det er 230 båter som skal over startstreken, men til forskjellig tidspunkt. Vi med katamaraner skulle først i gang, og kl. 12:30 gikk startskuddet for oss. Numa kastet seg over startstreken, sikkert som en av de første, og seilasen var i gang.

Mannskapet vårt satte umiddelbart standarden. Mona og Per vartet opp med varm lunsj, og Robert fulgte opp med avansert omelett til middag. He-he. Dette skal bli fint.

Den første natten ble litt hektisk. Vi er mange båter, og alle skal samme vei. Det betyr litt unnamanøvrering, litt banning, og en kaptein som ikke fikk så mye søvn. Vi må rett og slett venne oss til å være til sjøs igjen. Vi går 4 timers vakter, der første vakt begynner klokka 20:00. Jeg fikk første vakt, Steinar andre, og Robert siste vakt.

Med friskt mot heiste vi genakeren den første morgenen. Vi hadde seilt hele natten med storseil og genoa. Nå var det tid for genaker.

Det varte til klokka 10:45. Da var all vind borte, og genakeren hang som en sørgmodig klut i baugen. Styrbord motor ble startet, og det er jo slett ikke bra. Vi er bare på dag 1 av vår atlanterhavskryssing. Men det blir nok bedre.

Litt trøst var det at vi fikk besøk av delfiner. Massevis av dem. Steinar talte 14 stykker rett foran baugen. Vi er skjønt enige om at de ser på oss. For de legger seg litt over på siden, og kikker opp på oss. Tror vi. Og de lurer nok på hva vi er for slags merkelige vesener.

Robert fikk hengt opp hengekøya si. Det må man jo ha om bord i en seilbåt. Den gynget kraftig frem og tilbake, så vi får håpe han ikke blir sjøsyk.

Etter at Steinar hadde byttet filter i watermakeren fikk vi også laget vann. Massevis av vann. Så da slipper vi å vaske oss med våtservietter som vi gjorde på den forrige turen vår. Deilig å slippe å lukte baby-oil. Etter hvert kom også vinden tilbake, så dette tegner til å bli en fantastisk tur.

Mona og Per hadde første vakt den andre natten. Den går fra kl. 20:00 til 24:00, og da er det andre folk oppe mye av tiden. Men jeg må nok si at vi kanskje har tatt oss vann over hodet når vi har tatt med disse svorskene. Altså en svenske og en nordmann =  svorsk. De insisterte hårdnakket på at de hadde sett selvlysende, flaksende ting. Og det mente de måtte være UFO eller flaggermus. ???? Kanskje det går over hvis vi bare sier: «Jada, klart det finnes selvlysende flaggermus på Atlanteren.»

Robert har blitt vår faste skribent på Numa sin hjemmeside på ARC’en. Han skriver kjempeflott, og særlig fordi han uten blygsel skryter av båten, meg, Steinar, Mona, Per, seg selv og alt og alle. Veldig flink fyr. Vi liker han godt.

Og han er flink til å lage mat. Hadde jeg visst hvor god han er, hadde jeg adoptert han tidligere. Og Mona og Per lager også helt fantastisk mat. Så når jeg må trå til og lage Spagetti Carbonara fra glass, så blir det ikke det samme. Det blir på en måte litt tamt. Jeg prøver så godt jeg kan å sleipe meg unna matlagingen (og klarer det ganske bra). Så kan jeg heller vaske opp (og det får jeg lov til en gang i blant).

Vi har hatt en litt ruskete seilas i begynnelsen, og kaldt. Men det har gått ganske fort. Kapteinen laster ned værfiler, og de blir studert i minste detalj. Og godt er det. For en kveld ble det meldt squaller og vind over 20 knop om natten, og da kom det rev i storseilet. Vi har en kaptein som tenker sikkerhet først, og det er vi veldig glade for. På min vakt den natten seilte jeg mellom 7.8 og 9.4 knop, uten en eneste squall. Det hadde de andre tatt seg av på sine vakter. På morgenkvisten løyet vinden.

Det er jo typisk Neptun. Når det er svart som en sekk er det bølger og vind. Når det er lyst og sol er det vindstille og ingen bølger. Men man kan ikke få i pose og sekk har vi forstått.

Vel, litt i pose og sekk får vi jo i denne båten. Mannskapet varter opp med den ene fantastiske retten etter den andre. Heldigvis har svenskene gitt slipp på lunsjen sin, slik at de og Robert kan konsentrere seg om å lage deilige middager. Hva sies om disse menyene: Indrefilet med peppersaus, poteter og grønnsaker. Eller: Svinefilet med saus, poteter og kålstuing. Eller: Kjøttkaker i brun saus. Eller: Pizza. Disse menneskene klarer det meste. Og vi får vin til middagen hver kveld. Deilig. Ett glass til hver.

Etter noen dager merket vi at Robert begynte å bli rastløs. Litt vanskelig å holde styr på egentlig. Alt går jo på skinner her i Numa, og det passet ikke herremannen så godt. Han begynte å kjede seg. Og da ville han bade. Men det kommer ikke på tale enda. Det er kaldt. Så Robert boblet over av fryd da en av spilene i storseilet var på vei ut av slissen sin. Før noen hadde sagt «reparere» hadde han klatret opp på bommen, helt ytterst, uten redningsvest og var klar til å få spilen på plass. Heldigvis gikk det bra. Spilen kom på plass, og Robert overlevde uten noe mèn som jeg kan se. Kanskje han nå kan holde fred i et par dager.

Dagen etter oppdaget vi at forseilet begynte å revne litt, så Robert sprang lykkelig og tilfreds ut på dekk med sysakene sine. Nå kommer han i hvert fall til å holde fred i noen dager.

Vi får rapporter fra ARC hver dag, og det har blitt vår lille «eventyrstund» etter middag. Det er noen båter som har vært skikkelig uheldige. En har faktisk sunket. Alle ble heldigvis reddet. En har kollidert med en hval. Et par har brutt seilasen på grunn av diverse uheldigheter.

Etter 6 dager til sjøs har de sørlige breddegrader ikke vist seg fra sin beste side. Det har for det meste vært overskyet, og vi er snart nede ved Kapp Verde. Vi må gå langt syd for å slippe unna «Parkeringsplassen» som har etablert seg midt i Atlanteren. Det er et kjempestort stille område, og hvis vi havner uti der må vi nok bruke all dieselen vi har for å komme oss unna. Og det vil vi ikke.

Og så er det enkelte som ikke klarer å holde luken i lugaren sin stengt når det er drittvær. Det betyr at man kan få en hel brottsjø av saltvann inn gjennom luka. Og rett opp i senga. Skal si at HAN som fikk vannet inn våknet ganske så fort. Alt var vått. Dyne, pute, laken og klær som av en eller annen merkelig grunn ikke lå i skapet, men i trappen opp til senga.

Derfor har vi vasket klær og sengetøy. Men siden det ikke er allverdens beste vær, så fikk vi ikke tørket det så fort. Det måtte tørkes på en liten tørkesnor under tak i cockpit, og det tok vinter og vår før alt var tørt. Blir lenge til neste gang vi vasker tøy. Håper folk kan holde lukene sine stengt.

Mona og Per begynner å bli «båtvarme», og etter å ha hatt vakter sammen en tid, var de klare til å ha vakt hver for seg. Det betyr at vi er 5 personer til å dele på vaktene. Og det betyr at vi får to frivakter etter hverandre. Jadda, dette blir bedre og bedre.

Hver dag har vi det morsomt med å gjette hvor langt vi har seilt siste døgn. Døgnet går fra kl. 12:00 til 12:00 neste dag. Rekorden så langt er 171,4 nautiske mil, og vi var strålende fornøyd.

Det har blitt mye motorkjøring nå i begynnelsen av seilasen. Vinden har gjemt seg på utilgjengelige plasser. Kapteinen laster ned vær, og laster ned vær for å prøve å finne den, og noen ganger treffer vi, og noen ganger er vinden rett og slett forduftet. Men det blir varmere og varmere. Vi har gått fra fleecejakker, langbukser, sokker og sko, til t-skjorte, shorts og barbent. Bærre lækkert.

Det kommende brudeparet Mona og Per skal bli lekre til bryllupet, så de trener på fordekket hver morgen. Og de har med seg en harddisk med musikk. «I love you», «I love you», «I love you» musikk. De er bare så søte der de holder på. Robert maser fortsatt om at han vil bade med delfinene som stadig kommer på besøk.

Vi har gjort en helt fantastisk investering ved å kjøpe den elektriske stekepannen på El Corte Ingles i Las Palmas. Der kan vi lage absolutt alt. Til og med pizza. Eller vi og vi. Robert kan lage pizza i den.

Og så har vi vært en hel uke til sjøs. Tenk det, bare to uker igjen. Kapteinen slo på stortromma og spanderte den siste hvitvinsflasken fra Bodegaen i Las Palmas. Flasken hadde stått i kjøleskapet i over en uke, så den kalde hvitvinen smakte fortreffelig, og flasken ble tømt på rekordtid.

Så fikk endelig Robert oppfylt ønsket sitt. Han fikk bade. Som en del av ukesfeiringen stoppet vi motorene og tok ned alle seil. Robert ordnet tau med knuter og en fender, og så bade vi alle mann. Her er det 4.500 meter dypt, og jeg orker ikke engang å tenke på hva som kan befinne seg under meg. Men kapteinen er et oppkomme av informasjon. Så, en hvithai vil bruke 15 minutter på å komme seg opp fra 4.500 meter for å bite meg i tærne. Og jeg skal love, SÅ lenge var jeg ikke i vannet og utfordret skjebnen. Det var imidlertid Robert, og det kom ingen hai og bet ham i tærne.

Deretter hadde vi konsert om bord. Den godeste Robert har ikke bare med seg gevinster til våre daglige gjettekonkurranser. Han har også med en saxofon. Som han har tenkt å lære seg å spille på. Om bord i Numa. Som ikke er særlig lydisolert. Det lyder ikke bestandig så veldig profesjonelt, men i dag hadde vi det fryktelig morsomt med den. Noen fikk til og med til noe som kunne minne om en melodi.

Vi skjønner at båtene i ARC’en begynner å bli mer og mer desperate etter å finne vind. I de daglige oppdateringene fra ARC kommer det flere og flere meldinger om båter som må gå til Kapp Verde for å etterfylle diesel. «Seas the Day» har sendt oss mail og spurt om vi har mer vind enn dem, men det har vi ikke. Vi fortsetter sørover. Til slutt vil trade winds ta oss med over Atlanteren. Selv om det ser ut til å ta VELDIG mye lenger tid enn vi hadde tenkt.

Så er vi på dag 10, og stemningen om bord er på topp. Vinden har besøkt oss en liten stund, og genakeren har båret oss frem i moderat tempo. Det er supervarmt. 30 varmegrader, og vi svetter som griser. Men vi nyter det. Godt vi har saltvannspumpe i trampolinen.

Robert og Mona har begynt på hver sin «halvveis sang». Monas går med melodien «Napoleon med sin hær», og Roberts går med «Happy Birthday to you». Og Roberts sang kan ha VELDIG VELDIG VELDIG mange vers. Han sang «ørten» av dem for oss under frokosten. Heldigvis ikke akkompagnert av saxofonen.

Genakeren har kommet opp igjen, og selv om det ikke går så fort på grunn av lite vind, så sparer vi mye diesel. Og vi har hatt kontakt med andre båter. Det er ikke hver dag vi ser andre båter, men noen ganger er det en og annen båt i nærheten.

«Bonair» kalte oss opp og hadde en liten prat. De var på vei til Barbados og hadde unger og besteforeldre om bord. Robert hadde en hyggelig prat med «Joanna» en kveld, og noen ganger ser vi andre båter på AIS’en. En fantastisk innretning.

Og etter dag 11 begynte det å stinke i lugaren til Robert. Ikke fordi han er spesielt urenslig, men fordi han har lageret av grønnsaker under sengen sin. Grønnsaker som vi mente må ligge mørkt, som poteter, kål, paprika og gulrøtter. Kål liker IKKE å ligge mørkt innpakket i aluminiumsfolie. Og paprika liker IKKE å ligge under kål (den blir flat). Og poteter liker ikke å ligge i råtnende kålsaus. Det stinket noe helt forferdelig. Jeg trodde jeg klarte å redde en halv kål (måtte kastes dagen etter). Gulrøttene ble reddet. Det grønne var selvfølgelig råtnet, så det skar vi av (skjønner ikke at vi ikke gjorde det i første omgang), og pakket gulrøttene inn i aluminiumsfolie igjen, og potetene trengte bare å bli befridd fra den råtne kålen. Så da har vi fortsatt litt grønnsaker. Fisk har vi ikke fått på kroken, men flyvefisken kommer stadig hoppende om bord. De har nok et dødsønske.

Dag 12 i sjøen er 1. desember. Alle er opp til frokost, og Mona og Per har laget «makka» med egg eller leverpostei. Og Robert overrasker nok en gang med sin planlegging. Han har med kalender til oss. Adventskalender. Skrapeloddkalender. Vi skal ha det spennende hver eneste dag frem til 24. desember. For en mann.

Og ikke nok med det. 1. desember er «halvveisdag». Robert tar ansvar (på eget initiativ må jeg tilføye), og har kjøkkentjeneste HELE dagen. Han begynner med å bake kake. Brownies. Det smakte helt usannsynlig godt til ettermiddagskaffen. Den såkalte ildfaste formen jeg kjøpte i Portugal klarte ikke helt varmen og begynte å brenne litt, men ikke mye ifølge Robert. På kvelden ble det halvveis-middag med kjøttkaker i brun saus igjen, og det smakte minst like godt som første gangen.  Kapteinen slo på stortromma og spanderte to flasker rødvin.

Vi får litt informasjon fra venner og bekjente gjennom ARC’en sin mail service. Vigdis og Are som vi hadde besøk av på Lanzarote sender oss mail om hvordan vi ligger an, og det setter vi uendelig stor pris på. Selv om vi ikke vinner, så er det morsomt å vite at vi ikke ligger sist. Moren til Robert er bekymret for ETA som ARC har satt til 12. eller 13. desember. Da skjønner vi at hun er bekymret, siden Robert har billett hjem den 12. desember. Men det skal nok gå bra. Vi har gjettet på å være inne lørdag 10. desember.

Som sagt, så får vi meldinger fra ARC’en hver dag. Vi kan også sende meldinger om ting som kanskje kan være av interesse for de andre seilerne. Som for eksempel dårlig merkede værbøyer eller annen uhumskhet som flyter i vannet. Vi fikk melding om en stakkars båt som hadde mistet masten, og som vil bli tauet til St.Lucia av en motorbåt. Så for å få litt balanse i elendigheten, så spurte vi om oppskriften til å lage iskrem. Robert vil nemlig lage det. Og det fikk vi selvfølgelig dagen etter. Vi har vel omtrent halvparten av ingrediensene, men Robert sier det ikke gjør noe. Vi har for eksempel ikke en ismakermaskin som det stod i oppskriften. Ikke fløte heller. Eller helmelk (bare ekstra lett melk). Så dette blir spennende.

Isen ble ikke klar til lørdags pizzaen, men på søndag var den klar.

På søndag var det også 14 dagers middag, så Robert vartet opp med kjøttgryte og iskrem. Kapteinen spanderte nok en gang en ekstra flaske vin. Iskremen smakte helt fantastisk. En med Baily’s og en med Nutella og kaffe. Kan man ha det bedre.

Det er ikke bare Mona, Per og Robert som er flinke til å lage mat. Kapteinen har et stort ansvar om bord. Han lager vårt daglige brød. Og det blir bedre og bedre. Ganske perfekt egentlig.

Men vi har hatt en skummel opplevelse også. En italiensk baugkrysser. Altså, Atlanterhavet er DIGERT. Og vi hadde ikke sett en båt på mange dager. Annet enn en lastebåt som oppførte seg helt uklanderlig. Så kommer det en italiensk seilbåt (vi kan se den på AIS’en), på kollisjonskurs, og krysser 3 båtlengder FORAN oss. Vi måtte foreta unnamanøver. Hvorfor i alle sine dager kunne han ikke krysse bak oss? Det var midt på natten, så kanskje han sov, men det er ingen unnskyldning. Han har jo sett oss på radaren/AIS’en i mange timer.

Det fortsetter å være til dels dårlig vær. Uforutsigbar vind. Squaller. Litt regn. Litt sol. Deilig vær. Mye bølger, lite bølger, nydelige solnedganger.  Og slik fortsetter det. Men vi har også seilt i helt fantastisk vind med genakeren i MANGE timer. Så vi har fortsatt håp om å være inne lørdag 10. desember.

Det er et par som snart skal gifte seg som heller ikke har klart å holde luka lukket når det blir dårlig vær. De fikk også saltvann inn både fra akter-luka og luka over senga. Er det mulig. Men det betyr jo bare en anledning til å vaske klær igjen.  Og det kommende ekteparet er fortsatt venner etter et par uker til sjøs. Det tegner godt.

Vi koser oss også med kaffe og solnedgang etter middag. Og enkelte ganger er det helt spektakulært.

Vi har også badet igjen, og Robert er atter lykkelig og tilfreds. Eller rettere sagt. Robert badet, og vi andre så på.

Når solen skinner er det jo helt fantastisk tørkevær. Bare så synd det varer så kort. Nå har jeg nemlig opplevd det verste været siden jeg flyttet om bord i Numa for 4 måneder siden. På dag 17 er det min tur til å ha første vakt fra 20:00-24:00. Det begynner med «silkeføre». Genakeren er oppe. Månen er oppe. Stjernene lyser og alt er bra. Men allerede ved 21 tiden begynner squallene å hope seg opp, så genakeren må ned. Genoaen kommer opp, og det går bra i ytterligere en time. Men da er det slutt. På null komma niks er det beksvart rundt båten, vinden kommer opp i 24 knop over dekk og regnet høljer ned. Det er som om noen har slått på dusjen. Og jeg vet det er 3 båter i nærheten, som jeg ikke lenger kan se på radaren på grunn av regneværet som jammer alt. Jeg er skrekkslagen.

Hva gjør jeg da? Jo, jeg banker noen ganger på luka ned i lugaren vår der Steinar akkurat har lagt seg. Så noen minutter etterpå sitter min stødige klippe ved siden av meg og beroliger meg med at det ikke er så farlig. Og der blir han sittende til vakten min er over. Og siden drittværet fortsatte, så var han der også for Per på neste vakt, og Mona på siste vakt. For en kaptein. Men bilder av denne begivenheten finnes ikke.

Vi fortsetter å suse mot målet, og nå er det ikke mange dager igjen.

Kanskje vi vinner? Men det er nok ikke store sjanser for det. Vi har snart brukt opp all dieselen vår, og det spiller ingen rolle. Massevis av penalties må påregnes.

De siste dagene før målgang seilte vi genaker så det suste om skrogene. Steinar så 15,8 knop, og vi var imponert. Men siden vi vil komme inn til St.Lucia på dagtid, måtte vi bremse den siste dagen. Da hadde vi bare forseilet oppe. Siste kvelden før landgang var det Mona og Per som stod for maten. Kyllinggryte med ris. Og kapteinen begynner å bli slepphendt. Han spanderte en ekstra flaske vin denne kvelden også. Brudeparet begynner å glede seg til å komme i land.

Så er det lørdag 10. desember 2016, og vi har St. Lucia i sikte.

Det var en merkelig følelse å se øya dukke opp i det fjerne. Vi var alle mann alle på dekk og speidet. Hvem ser øya først? Og det var meg ved 9 tiden på morgenen. Det tok ikke lange tiden før vi hadde dekning på telefonen, og jeg er jo så sentimental at jeg ringer familien hjemme i Norge og forteller at nå er vi fremme.

Mona tok opp samtalen som Steinar hadde med ARC Finish Line, og klokka 11:27 lokal tid krysset vi målstreken. Da har vi brukt 19 dager, 23 timer og 23 minutter på overfarten. Vi er i MÅL.

Da vi kom til vår plass på brygge B, plass 5 og 6, i Marina Rodney Bay, ventet 2 personer fra ARC for å hjelpe oss med fortøyningene, 1 rasta-man som spilte steel-band tromme, 1 dame med fruktkurv og en pose med dokumenter, og etter hvert også en mann med 5 krus med rom punsj. Vi er i himmelriket.

Vi tok oss en ankerdram i cockpit, og fordøyde alle inntrykkene. Jeg tok svalestup ned i køya og sov et par timer. Det gjorde også Mona og Per utpå dagene. Vi hadde et lite besøk av «Shikina» og «Cubaneren». Veldig hyggelig å bli ønsket velkommen. Men så var vi klare for tur på land. Etter en heller lite minneverdig «middag» på en kafe, var det party på «promenaden». Et live band spilte lokal musikk, som betyr raggae. Men de hadde grepet på mange andre sjangere også. Full rulle, rytme, dans, rom punsj og masse, masse glade mennesker som har fullført ARC 2016.

Etter et par drinker og litt pils var det nok for alle i Numa. Vi var helt utkjørt, og holdt ut bare en time eller to. Da ruslet vi tilbake til båten, og det var natta etter en begivenhetsrik dag.

Robert ønsket nok å ha litt «alene-tid» dagen etter, for han ville ikke være med Mona, Per, Steinar og meg til Reduit Beach på andre siden av lagunen. Men vi andre ruslet av gårde med freidig mot. I 30 varmegrader og kjipp-kjapper. Vi svettet heftig. Allikevel skulle Mona på kjøpesenteret og kjøpe sandaler til bryllupet. Og det fikk hun. Vi fant også butikken som selger internett, men den var stengt. Så det får bli en annen dag.

Men, endelig, etter et par timer kunne vi benke oss ned foran «Spinnakers» og nyte en kald Carib.

Vi kunne også nyte et avkjølende bad i sjøen, og Mona kjøpte seg hatt av palmeblader. Per er jo selger, og han klarer virkelig ikke å si nei til pågående selgere.

Etter et par heftige regnskurer, og en par Caribs ville Steinar hjem. Men det ble tid til en hamburger på Spinnakers før vi tok taxi tilbake til Rodney Bay Marina.

Stemningsrapport fra Spinnakers. De har helt fantastisk gode hamburgere.

Der hadde Robert kost seg skikkelig med en halv flaske rom, og var i strålende humør. Det er jo Roberts siste kveld før han reiser hjem i morgen kveld. Vi fikk alle en rolig stund, før det atter en gang var full fart ut for å spise middag. Denne gangen på «Thai One On» Bosun.  Fantastisk deilig mat, som enkelte av oss nok ikke helt husker å ha spist.

 

Etter middagen bar det rett ut på «stripa», og masse hyggelig prat med andre seilere. Og selvfølgelig den lokale ølen Piton.

Men, vi har stilt klokka 2 timer tilbake. Det har vært mange inntrykk, og vi er rett og slett slitne klokka 9 om kvelden. Vi må prøve å justere oss.

Og så har Robert rett og slett reist fra oss, så nå er vi ikke lenger alle mann alle. Det føles rett og slett litt tomt. Da vi var ute og spiste middag om kvelden, samlet Per sammen 5 stoler som vanlig. Så da var det en som stod tom da. Merkelig følelse. Tusen takk Robert. Det har vært en glede å ha deg om bord. Vi gleder oss til Stillehavet. Og du har jo allerede begynt å skrive handleliste 🙂

Men, livet går videre uten Robert. Vi har vært på utflukt. Zip-lining i regnskogen. O skrekk og gru. Turen begynte med en 1,5 times busstur sammen med andre spente deltagere. Og en guide som egentlig heter Erica.

Men hvis vi ville ha tak i en feit, kjedelig, gammel kjerring, så kunne man spørre etter Erica. Hvis man ville ha tak i henne, skulle man spørre etter Sunshine. Hun holdt snakketøyet i gang i samfulle 90 minutter som bussturen varte. Og hun skremte livskiten ut av meg i hvert fall, med diverse historier, og forklaringer om hvordan zip-lining foregår. Håper vi overlever.

Da vi kom frem til «Tretop Adventure Park», ble vi først geleidet ned en fantastisk trapp gjennom trekronene. Deretter gjennom et drivhus der det også bodde kolibrier. Jeg mistenker Sunshine for å prøve å berolige oss igjen.

Men deretter braket det løs. 4 deltagere delte på en guide, som brukte våre kameraer til å ta bilder av alt vi gjorde. Så vi delte PK med Connie og Karina.

Her kommer noen smakebiter:

PK tok den siste Ziplinen ned før oss, og filmet hele veien. Og dette er faktisk akkurat slik det var. Skummelt og spennende.

Og her kommer først jeg, og så kommer Steinar.

 

Det var en helt utrolig spennende opplevelse. Jeg var kjempenervøs før første ziplinen (det var 12), men da det gikk bra, var resten bare morsomt. Det som ikke var SÅ veldig morsomt, var alle trappene vi måtte forsere. Vi klatret rundt i regnskogen i omtrent to timer, og svetten rant i strie strømmer. Noen ganger var jeg så pumpa, at jeg bare måtte stoppe å få igjen pusten. Heldigvis var det ikke bare jeg som hadde det sånn.

Vi avsluttet med hamburger og en kald pils. Og Erica/Sunshine holdt snakketøyet gående også på hjemturen. Hun var et oppkomme av morsomme historier og informasjon om St.Lucia. Selv om vi mistenker henne for å legge på og trekke fra som hun lyster og behager. Morsomt var det i alle fall.

Det skjer også mange ting i Rodney Bay. Det er tilstelninger som vi har vært på, og massevis av nye og gamle seilere vi har blitt kjent med. Blant annet en Calypso kveld på Rodney Bay Yacht Club på Reduit Beach. Vi fikk beskjed om at det startet klokka 17, men det var i overkant optimistisk. Vi rakk å spise middag på Spinnakers som ligger vegg i vegg.

Skikkelig spetakkel på Yacht Club før konserten begynner.

Spennende å høre lokal calypso musikk. Disse musikerne spilte på trommer og andre rytmeinstrument, og det hørtes helt flott ut. Vi fikk dansefoten i gang.

Men midt i alt dette, måtte vi reise til Martinique for å hente Ida og Ole Martin. Kjempeherlig. Vi har ikke sett dem på aldri så lenge.

 

Turen over til Fort de France på Martinique tok ikke mer enn 4,5 time, så vi hadde god tid på å komme oss til flyplassen. Eller vi visste jo ikke egentlig det, men det tok bare 20-30 minutter å komme oss dit. Og det føles så godt i et mamma-hjerte å ha begge barna her igjen.

De ville spise mat på pizza restaurant før de dro i båten. Og dere vil ikke tro hva den lokale pilsen på Martinique heter:

Morgenen etter hadde vi tenkt å reise tidlig tilbake til St.Lucia. Men denne Hem-familien er ikke av det stressa slaget. De dro til land for å shoppe, mens jeg ble igjen for å vaske badet. Dessverre var det jeg som hadde latt vinduet stå oppe på seilasen i går, noe som betyr hele badet fullt av saltvann.

 

Men smått om senn kom de om bord igjen, og vi reiste tilbake til Rodney Bay Marina og St.Lucia. Det var godt å få hjelp av «Seas the Day» med fortøyningene for de hadde sperret av plassen vår med gule sperrebånd. 15 minutter etter at vi hadde fortøyd kom Espen fra «Marlene» om bord, og 15 minutter etter det kom det 5 svensker fra båter jeg ikke husker hva heter, så da var vi faktisk 12 mennesker rundt bordet i Numas cockpit. Og det var god plass.

Etter hvert forsvant alle på Standing Friday i den lokale landsbyen. Også Mona, Per, Ida og Ole Martin. Steinar og jeg hadde virkelig ikke lyst, så vi spiste bare noe lett i marinaen, og gikk deretter til sengs. Men vi hørte de ramlet om bord ved ett tiden på natten.

Så er det avslutning av ARC her i Rodney Bay på St. Lucia. Vi har fått vite at vi får en premie, og at vi, eller en av vårt crew, vil bli kalt opp på scenen for å motta premien. Spennende. Vi gleder oss. Selv om vi gjettet på hva det kan være. Og vi gjetter på enten Roberts iskrem, eller Roberts blogg. Så får vi se.

Vi ble kjørt til seremonien av taxier som kjørte skytteltrafikk, og vi kunne alle være med. Ida og Ole Martin også.

Det var MANGE MANGE MANGE premier som skulle deles ut. Også mange morsomme. Og vi fikk, eller Robert fikk prisen for beste utenlandske blogg. Så veldig synd at du ikke kunne være her å ta imot den selv Robert. Men nå har vi en middag for 4 til gode i Rodney Bay, og den tar vi på veien tilbake til Martinique.

I taxien tilbake ble Mona og jeg enige om at vi skulle kose oss med litt god rødvin og deilig ost når vi kom tilbake i Numa. Bare oss 6. Slik ble det ikke. Erik-Andre, Hilde og Thea fra «Seas the Day» kom om bord og fikk en pils og litt cola. Men de gikk ganske fort. Sikkert fordi Thea bare er 11 år. Deretter kom Herr og fru Serenity om bord. Det er  naboene våre fra Las Palmas. Hun er fra Belgia, og han er fra New Zealand. Deretter kom Eirin og Jacob fra Mosaikk. Og de har vunnet 3 priser i dag. Det gikk som det måtte gå.

Eirin fra «Mosaikk» er en habil saxofonist. Det kan man høre her, når hun spiller «Bjørnen sover».

Og det var ikke bare Eirin som spilte. Steinar spilte saxofon, en fløyteting og gitar. Det var det dessverre flere som gjorde også. Så vi var nok ganske bråkete på brygga vår denne natten. Men det er bare en gang i livet man vinner en premie i ARC 2016.

Dagen etter var formen faktisk ganske god. Eller så god som den kunne være. Men dagen ble ganske rolig og avbalansert. Vi fikk bunkret opp med litt (mye) pils før butikken stengte, men glemte grønnsakene. Vi avsluttet vårt opphold til Rodney Bay med middag på den indiske restauranten.

TIDLIG I MORGEN GÅR TUREN TIL BEQUIA.

 

Den nye brygga vår er bare helt fantastisk. Det er så deilig å slippe å kravle over jolla, for så å måtte klatre opp en slimete stige, og der steinveggen kryr av kakerlakker. Det er bare å gå rett ut på brygga. Livet er herlig.

Og nå har eventyret virkelig begynt. Vi husker jo godt at vi var her i 2005, og ikke mye er forandret. Hverken med marinaen, eller opplegget til ARC. Vi har hatt sikkerhetssjekk med Chris Tibbs. De eneste manglene vi fikk var at vi ikke hadde pyroteknisk, og ikke hadde skrevet navnet på båten på redningsvester og bøyer. Men det er nå ordnet. I nabobåten var det et lite spetakkel, for han ville ikke godta alt som ARC sikkerhetspersonen påpekte. Men de ble venner igjen etter hvert.

Vi har hatt besøk av en fyr som var ekspert på SSB radioer. Og han fikset radioen vår på null komma niks. De norske gutta satt i cockpit og så på at han jobbet, mens de drakk pils. Noe må jo de også gjøre.

Vi har vært på kurs. Steinar på mange flere enn meg. Det er «Management of Emergencies», «Rigging», «Route & Weather», «Provisioning», osv. Osv. Osv. I det uendelige.

Kursene holdes på Real Club Nautico som er på den andre siden av bystranden.

Det tar et kvarters tid å gå dit, og det er virkelig en flott plass. Litt «high class» som det bestandig er på seilerklubber, men vi kommer i shorts, sandaler og t-skjorter. No worries.

Vi har selvfølgelig vært på et par-tre, fire kanskje «Sun Downers». ARC arrangerer disse hver kveld, og det er bestandig leverandører som skal markedsføre produktene sine. Alt fra ost, vin, mat og frukt. Og vi blir lokket dit av to gratis drinker. Enten øl eller vin. Men det beste med disse Sundownerne er at vi møter de andre seilerne, og blir bedre kjent.

Bjørn på Josefine er det selvfølgelig helt fantastisk å møte igjen. Men nå har også Babette kommet. Den båten seilte vi også sammen med i 2005. Hun har fått en nye eier som heter Rune. Espen på «Solskinn» var innom. De er 5 gutter i alderen 23-25. Karl Otto og Maren i Cubaneren er også to unge mennesker som vi ser frem til å bli bedre kjent med. Bengt på Njord ligger på brygga «vår», og det gjør også Tonje og Geir på Shekina. Karoline og Espen på «S/Y Marlene» er gledesspredere, og det er mange flere som vi gleder oss til å bli godt kjent med.

Vi har vært på velkomstfest. Da var det gratis servering av tapas, øl og vin til klokken var 22.30. Når mat og drikke er gratis spises og drikkes det selvfølgelig med begge hender.

Og når det er Rolnautic, den lokale chandleren som spanderer, drikkes det dobbelt så mye. Der har vi alle sammen lagt igjen altfor mye penger, så vi følte vi fikk litt igjen. Vi tenkte å ta med oss en «doggybag» og ta med oss noen tapas hjem, men heldigvis besinnet vi oss. Ved 23 tiden skjønte vi at det var ungdommenes tid, da musikken endret seg fra Queen og 80-talls, til headbanging moderne musikk, og de slapp inn de lokale ungdommene. Det var tid for de gamle å gå hjem. Så vi var faktisk i ganske god form dagen etter. I motsetning til enkelte andre som ikke skal nevnes med navn.

Etter hvert har det gått opp for oss at starten bare er en uke unna. Så vi har fått bestilt kjøtt og frukt. Håper fryseren holder hele veien over. Da får vi noen deilige middager.

Og vi har vært på vinsmaking på La Higuera Mayor, som betyr «Stor Fiken» eller noe slikt. En helt fantastisk tur. Vi var bare 10 personer i en kjempestor buss som kjørte oss langt opp i fjellene.

Det var ganske nervepirrende da det egentlig bare var plass til bussen, og ikke møtende trafikk på de smale, svingete veiene. Heldigvis var sjåføren veldig erfaren. Det var åpenbart da vi kom frem, og ble  møtt av eieren av vingården, at vi var forsøkskaniner, og hans første besøkende. Han lurte på hvor lenge vi skulle bli. Om vi hadde lyst til å se vingården først, eller begynne å drikke med en gang. Det var ikke noe ferdig opplegg, og vi ble totalt sjarmert.

 

Selvfølgelig måtte vi se vingården først.

Det må også sies at vi hadde ca. 1 time og 20 minutter til rådighet. Og eieren, som jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, fortalte om plantene, jorden, kaniner, vanning og historien til gården. Det gikk på litt stotrende engelsk, men det var fullt forståelig. Han pratet VELDIG mye. Så da vi kom tilbake til gården, der hvor vinen lages, hadde vi omtrent 1 time igjen.

Da var det omvisning der hvor vinen lages.

Det tok også en halvtimes tid. Men endelig var det tid for vinsmaking.

Og nå ble det enda mer åpenbart at dette var første besøket. Han sprang frem og tilbake og hentet en og en vin. Så det tok litt tid kan du si. Men Steinar og jeg hadde god tid i motsetning til noen engelske herremenn som skulle få mannskap om bord klokka 17. Da vi fikk smake på den første hvitvinen var nok klokka allerede 16.30.

Da fant eieren av La Higuera Mayor Bodega ut at det ikke gikk an å drikke slik flott vin uten ost. Så vi fikk servert den mest fantastiske osten, som han ikke har lenger. For vi kjøpte litt av den alle sammen. Han sprang også og fant frem brød som smakte litt av anis. Veldig godt. Under hele denne seansen svarte han på alle våre spørsmål, og vi hadde en helt fantastisk opplevelse.

Så kom sekvensen da vi skulle kjøpe noe av vinen hans. Det hadde han ikke gjort klart, og engelskmennene og bussjåføren begynte å bli litt stressa. Men ikke vi andre.

Jeg er sikker på at bodegaeieren kunne ha solgt dobbelt så mye om han bare hadde vært litt bedre forberedt. Men nå har han sikkert lært. Det var i alle fall en flott tur. Og vi var tilbake i Numa ved 18.00 tiden.

Da var det bare å kle seg i litt penere klær. Rettere sagt kjole og høyhælte sko på meg, og skjorte og bukse og «tette sko» på Steinar. Vi skulle nemlig på «ARC Yacht Owners’ Dinner» på Real Club Nautico.

Det var en litt selsom opplevelse. For å si det som det er, så følge vi oss ikke helt hjemme. Greit at vi eier en båt, men vi er allikevel seilere som føler det mer behagelig å gå på «Sailors’ Bay», enn på en fancy seilerklubb. Men da har vi opplevd det også.

Det skulle også være party etterpå, men da måtte herrene ha på slips og jakke. Noe kapteinen i Numa ikke er i besittelse av. Så da kunne vi gå tilbake til Numa, ta av oss festklærne og dåne i senga etter en begivenhetsrik dag.

På søndag var det «ARC 2016 Opening Ceremony». Alle seilerne blir oppfordret til å komme å gå i toget som går rundt hele Muelle Deportivo. Og selvfølgelig møtte vi nordmenn opp.

Vi fikk høre at hvis vi legger sammen deltagerne fra Sverige, Danmark og Finland, så var fortsatt nordmennene flere i årets ARC seilas. Vi har jo dessuten Knut Frostad på vårt parti. Han ligger på vår brygge med en diger, fantastisk katamaran. Han vet å velge det beste skjønner vi.

Og det var musikk. Bakerst gikk det et, hva skal vi kalle det, rytmeorkester kanskje. De spilte så vi fikk skikkelig karibisk følelse. Først gikk et korps og spilte spansk musikk. Og mellom disse to gikk vi seilerne og vaiet med flaggene våre. Det var morsomt.

På søndag var det endelig forholdsvis pent vær igjen, så etter seremonien ruslet vi tilbake til Numa.

Vi hadde satt på watermakeren før vi gikk, og forventet at tanken skulle vært fylt opp. Det var den ikke. Watermakeren vår har gått i stykker.

Men før Steinar hadde tid til å sjekke katastrofen fikk vi besøk.

Pia, en venninne av Mona kom sammen med samboeren sin Kristian fra Stavanger, og et par andre venner. Vi har ikke sett Pia siden dåpen til tvillingene, og det var virkelig hyggelig. Vi fant ut at vi skulle spille Mona et puss. Så Pia sendte Mona en melding, med bilde, om at hun var i Numa, og nok ikke kunne komme å treffe henne når hun kommer på torsdag. Vi har selvfølgelig invitert henne på kanarisk hvitvin og ost på fredag ved 17 tiden. Håper Mona setter pris på overraskelsen.

Men senere på kvelden måtte Steinar sjekke hva som var galt med watermakeren.

Han trodde at membranen hadde gått i stykker, men det var ikke tilfellet. Han fant i grunnen ikke noe feil i det hele tatt, så vi satte den på plass igjen. Vi håper at det bare er noe som er tett i inntaket, for vi ønsker oss en uproblematisk tur over Atlanteren, med så mye vann som vi bare vil ha. Jeg krysser fingrene.

Det er folk som har greie på watermakere som kommer og hjelper ARC seilere fra 15.-17., så vi setter oss på liste i morgen.

På kvelden var vi ute å spiste med Tine og Erik og mannskapet deres fra Endorphine II, samt Bengt fra Njord. En særdeles vellykket kveld. Og vi avsluttet i skapelig tid. For en gangs skyld.

Vi har vært på rundtur i Las Palmas. Både kapteinen og jeg  var overbevist om at vi skulle på tur til gamlebyen. Men det var ikke tilfelle, det var museumstur og busstur.

Først var det Castillo de La Luz.

Deretter var det en kjempelang busstur rundt i hele Las Palmas. Vi synes mest vi kjørte gjennom boligstrøk med blokker. Men vi fikk bilde av denne flotte utsikten.

Og så var det nok et museum/borg. Denne gangen Castillo de Mata. Her måtte vi ha med oss en spansktalende museumsguide. Han pratet først MASSE med vår guide, som så oversatte til engelsk. Heldigvis mistet ARC representanten som var med oss tålmodigheten etter en times tid.

Nå begynte folk å bli ganske sultne og tørste, for turen skulle bare vare et par timer, og nå var vi allerede omtrent en time på overtid. Men da skulle vi besøke Casa Colòn. Det er huset der Columbus bodde før han reiste over Atlanteren på sine ekspedisjoner til Amerika.

Og endelig fikk vi mat. Guiden vår tok de som ville med til en liten restaurant der vi fikk mat og drikke. Dagen var reddet.

Og siden kapteinen er sjefen om bord, så tror han at det gjelder på land også. Han bestemte at siden vi var så langt syd i byen, så kunne vi like godt ta en taxi til Ikea. Det er ting vi trenger. Mannskapet vårt har bestilt tynne dyner, så da må de jo få det. Og vi må ha plastkasser til maten vår. Kjekt å ha lokk på enkelte i tilfelle det er kakerlakker.

På kvelden havnet kapteinen på fyllefest i «Seas the Sea». Han hadde en fortreffelig kveld.

Vi har fått litt informasjon om startnummeret vårt. Vi har start nr. 161, og det betyr at det er 160 båter som er lenger eller like lange som oss. Gjennomsnittslengden på båtene i år er 52 fot. Kjempestore båter altså.

Og vi har fått overnattingsgjest i et par dager. Reidun kom ikke helt overens med de andre om bord i båten hun skulle være med på, så hun måtte flytte på dagen. Hun var skrekkelig lei seg, og verre ble det da det ikke er hotellrom å oppdrive i Las Palmas. Selvfølgelig fikk hun ligge på den ledige lugaren vår frem til Mona og Per kommer.  Men hun hadde kjempeflaks og fikk hyre på en belgisk båt der mannskapet var litt eldre. Så da var Reidun lykkelig igjen.

Kapteinen om bord i Numa er en fantastisk handyman. Han har fikset watermakeren. Det var en slange som hadde gått lekk. Så nå kan vi dusje og vaske klær så mye vi vil over Atlanteren. Turen blir nå veldig mye mer behagelig.

Provianten vår begynner å ankomme. I digre mengder.

Nå har vi først fått tørrvarene. Så nå kan vi bake brød og spise kjeks i bøtter og spann. Hermetikk har vi også fått tak i. Og nøtter. Og sjokoladepålegg. VELDIG mye sjokoladepålegg. Kan ikke skjønne hva vi skal med det, for det har vi ikke spist på mange år.

Og endelig begynner mannskapet vårt å innfinne seg. Robert er førstemann. Han hadde med seg Magasinet til meg. Da kan jeg løse litt kryssord igjen. Når jeg har tid. Og norsk sjokolade og geitost hadde han også med seg. Hva mer kan man ønske seg. Og pepperkaker og Akevitt til Jul.

Uvurderlig hjelp til å stue vekk provianten som dere kan se.

Nå mangler vi bare kjøtt, grønnsaker, vin og egg tror jeg.

Vi har vært på  «Air-Sea Rescue helicopter demonstration».

Helikopteret genererte skikkelig sterk vind, og en stund var vi redd for at en av båtene skulle slippe ankeret. Men heldigvis gikk det greit. Etterpå var det demonstrasjon av hvordan man bruker det pyrotekniske vi har om bord. Nødbluss og raketter. Det var så mye folk foran oss at vi ikke så så mye, men vi fikk med oss hvordan det skal brukes.

Det er ganske mange kurs som avholdes, og gutta har også vært på «Liferaft demonstration». Vi var alle på «Crossing on a Catamaran» som var sponset av Group Beneteau. Det betydde selvfølgelig at det var ganske mye reklame for Lagoon, men det gjorde ingenting. Og det er ganske klart at Beneteau har god råd. For etterpå var det coctails. Og det ble så mye tapas og vin at vi ikke behøvde å gå ut å spise middag etterpå. Herlig. Endelig noe som er gratis.

Og så har endelig Mona og Per kommet også. Så nå er vi alle mann alle.

De hadde med seg håndklær og nye piquet skjorter til oss. Per driver jo med salg av merkevarer til bedrifter, så han får slikt mye billigere enn det vi klarer. Og alt sammen er nydelig brodert med S/Y Numa. Vi fikk til og med morgen-kimonoer med logoen vår på. Tynne og deilige. Vi er heldige.

Mannskapet måtte være med kapteinen til Hiper Dino Supermarked for å handle de siste nødvendighetene. Det viste seg å bli ganske mye. Merkelig hvor mye man trenger for å lage mat i et par-tre uker. Kan ikke tenke meg at alt dette hadde vært nødvendig hjemme i Norge.

Stemningen på brygga «vår» begynner å bli elektrisk. Nå er alle fulle av forventning. Det vaskes og repareres og installeres og monteres over hele linja. Matvareleverandørene går i skytteltrafikk.

En «gammel» bekjent kom også ruslende ut på brygga. «Harry Z» møtte vi i Caledonien kanalen på vei hjem fra vår forrige tur. Verden er liten.

Denne mannen er grunnen til at vi slipper å ligge i Marina Vela Latina. Han stod på og forhandlet med marina kontoret. Som han sa, han skjøv bare problemet foran seg, men vi var jo her først. Eller en av de første i hvert fall.

Og så er det på’n igjen. Bordet er dekket til vorspiel før vi skal på «ARC Farewell Cocktail» på Real Club Nàutico. Det er Gran Canaria Tourist Board som spanderer, så dit må vi gå.

Mona og Per ble selvfølgelig overrasket da Pia og Kristian dukket opp. Det hadde vi jo avtalt sist de var her, og ikke fortalt noe til Mona. Pia og Mona har en lang historie sammen, så det var hyggelig å kunne overraske litt.

Og så bar det av gårde på fest.

Vi hadde en helt fantastisk kveld. Men morgenen etter var ikke så fantastisk. Alle var mer eller mindre lite lystige, og det beviser jo bare at vi hadde en flott kveld.

Nå er det siste dagen før avreise, og sommerfuglene i magen begynner å vokse til ørner. Kapteinen og Robert har vært på «Skippers’ Briefing» seminar, og nå har vi problemer med å bestemme om vi skal ta den nordlige eller sørlige ruten. Midt i Atlanteren ligger det nå et stillebelte uten noen vind, og det er større sjanse for å slippe det hvis vi tar den nordlige ruten. Kanskje. Vi får se hva det blir.

Endelig har vi fått all provianten levert.

Robert ordner med hengekøyer til grønnsakene.

Og Per skrur opp holderen til fiskestangen. Vi må jo fiske på veien over.

Vi har vært å spist vår siste middag i land. Heretter er det skikkelig sjømannskost som gjelder.

Etter maten gikk Mona for å kjøpe toast-ost og diverse på Hiper Dino. Siste innspurt på matfronten. Gutta gikk for å kjøpe fiskeutstyr, og jeg tok en siste dusj på land.

Nå nærmer det seg skikkelig avreise, og vi er litt gira alle sammen. Steinar, Mona og Per gikk på den siste «Sundowneren», mens Robert fullførte den siste hengekøya og jeg skriver på denne bloggen.

Og hva dukker så opp i båten?

De hadde med seg to flasker champagne for selvfølgelig å feire vår avreise i  morgen. Blomstene fra Reidun er nå så praktfulle at det hadde vært vanskelig å kaste dem. Derfor fikk Laila de med seg hjem til leiligheten de har her nede. Champagne til oss og blomster til dem.

Klokka 22 var det «ARC farewell firework», og det var helt fantastisk flott og varte i 10 minutter. Man kan jo få kink i nakken av mindre.

Og da var kvelden slutt. Mona og Per har lagt seg. Robert må reie opp sengen sin etter at alt er arkivert under den. Jeg er nå ferdig med denne bloggen og kapteinen sjekker været en siste gang.

Så da blir neste oppdatering fra St.Lucia i karibien. I morgen reiser vi, og vi gleder oss masse.

LA SEILASEN BEGYNNE. FAIR WINDS.

 

Så, hva bedriver man tiden med i en marina i massevis av dager? Numa begynner å bli i ship shape form. Vi må bare få reparert giret.

Men det viste seg at det også var feil med lekkasje i eksosen da Yanmar reparatøren kom. Han fikset seildrevet på den ene siden, og kom tilbake dagen etter og fikset drevet på den andre siden.  Men for å få orden på eksosen må vi ligge over helgen. Kanskje kommer delene på mandag eller tirsdag eller noe.

Vel, da gjør man jo som man sikkert gjør når man er pensjonist hjemme også. Vi nyter livet. Og her er det jo dyreliv.

Selv om vi bare fikk et lite glimt av den en gang i blant, så er det ganske eksotisk for oss. Ellers har vi hatt heller dårlig vær.

Det har blåst litt, og regnet litt, og vært litt sol, så altså veldig ustabilt vær. Men natt til onsdag kom det aller dårligste været. Bøttevis med regn og vind mellom 20 og 30 knop gjorde at jeg satte oppe og passet på vinden. Man vet aldri hva den kan finne på vet dere. Best å passe på. Selvfølgelig gikk alt bra. Og på kvelden kunne vi nyte deilig solnedgang i uværsskyene.

Men værgudene var ikke helt fornøyd, så det ble mer regn, lyn og torden. Lanzarote er en vulkansk øy som hadde siste utbruddet i 1824. Det er lite nedbør her, så det kan se ut som om utbruddet akkurat har skjedd. Kan ikke si at vi synes det er lite nedbør her.

Etter hvert har det stabilisert seg, og det er morsomt å se på livet i marinaen. Vi har stjerneplass, for vi ser alt som kommer inn, og går ut her. Det er mange som skal ut å dykke. Sikkert i Atlanterhavsmuseet. Hvorfor de har på seg «Napoleons hatter» er et mysterium.

Når solen dukket opp igjen var det på tide på gå på tur. Ida i USA har bestilt postkort «by snailmail», og det er ikke så lett å få til. Men det er skrevet i hvert fall.

Vi fikk beskjed av en engelskmann at det var bare å gå opp til første rundkjøring og ta til venstre, så var postkontoret rett borti veien. Det var det ikke, det var milevis å gå. Bildene er fra min 3 år gamle mobil, og sikkert ikke så skarpe, men det er de vi har.

Etter å ha gått i 27 varmegrader langs en hovedvei i mil etter mil, kom vi til et supermarked. Der fikk vi beskjed av noen ungdommer om at det sikkert var et postkontor der. Veldig usikker på om de i det hele tatt vet hva et postkontor er. Det var i hvert fall ikke noe postkontor der. Så vi gikk videre. I mil etter mil og 30 varmegrader. (følte at det ble varmere og varmere, og jeg overdriver ALDRI). Til slutt endte vi opp i en liten landsby som heter Playa Blanca. Og her var postkontoret. SOM VAR STENGT. På hverdager var det åpent til 14.30 og på lørdager til klokka 13. Hvem er det som er oppe så tidlig da?

Derfor tok vi rake veien ned til stranden. Vi holdt på å tørste i hjel.

Restauranten hadde sin egen papegøye. Vi synes egentlig den så litt rufsete ut, og den var sikkert vingeklippet. Dessuten stjal duene maten dens. Stakkars liten.

Etter å ha fått i oss en iskald pils ruslet vi videre. Langs strandpromenaden viste det seg, tar det bare 10-15 minutter å gå til Marina Rubicon.

Og det var en kjempefin tur, langs med vannet.

På et langt stykke av steinstranden rett ved marinaen, var det noen som hadde laget slike steinfigurer. Nesten som på Formentera. Men der er det turistene som har laget dem. Her er det kunstnere som hadde satt frem bøsser som du kunne putte penger på.

Den dagen fikk jeg trimmet litt mer enn jeg hadde lyst til. Da ble jeg støl under føttene igjen. Merkelig følelse.

Varmen har kommet tilbake, så nå har vi arkivert dynene igjen. Nå er det kun dynetrekk med pledd over som gjelder. Håper vi slipper å finne frem dynene igjen. Det er litt regn i ny og ne, men det er også massevis av deilig sol.

Vi har blitt bedre kjent med Sigurd og Johanna i «Hakuna Matata». En kveld var vi ute og tok en drink og pratet masse, og senere var vi ute og spiste middag.

De ble til og med «gamlingene» hjem til Numa, og det er bestandig hyggelig å få besøk i båten.

Vi var litt redd for at formen ikke skulle være så bra etter Hakuna Matata besøket. Men vi kan fortsatt holde tritt med ungdommene, så formen var bra dagen derpå. Og på formiddagen vinket vi hade til dem da de stevnet ut av marinaen med kurs for Fuerteventura.

Men vi kan ikke reise enda, for det er fortsatt reparasjoner som skal gjøres. Så da gjør vi som vi gjorde da vi bodde hjemme i Norge. Litt vasking, reparasjoner, vedlikehold osv. Det som ikke er så vanlig i forhold til da vi bodde i Norge er at vi spiser på restaurant hver dag. Og jeg slipper å lage middag så ofte.

En ting som ser ut til å ha bedret seg da vi flyttet om bord i Numa, er min søvn. Jeg sover bedre enn jeg har gjort på flere år. Selv om jeg våkner mange ganger i løpet av natten, så er sovetimene lenger enn våkentimene. Og det er så deilig.

Etter hvert ble også eksosen vår fikset.

Da er Numa fit for fight, og vi kan endelig reise fra Marina Rubicon. Alt som er blitt reparert her har kostet omtrent 1.000 Euro, men det har det vært verdt. Veldig skremmende med motorer som ikke vil gå i gir. Steinar jollet bort på marinakontoret og gjorde opp for oss. Og da er vi klare til å reise i morgen tidlig. Men først måtte vi ut å spise middag. Det er jo Halloween.

Siden vi selvfølgelig ikke har justert oss med 1 time tilbake var vi tidlig opp tirsdag 1. november. Så etter å ha kost oss med en kopp kaffe, sjekket hva som har skjedd i verden og gjort det man gjør om morgenen, slapp vi fortøyningene og satte kursen mot Fuerteventura.

Hei Fuerteventura. Det ser ikke så annerledes ut enn Lanzarote.

Og 7 timer etter avreise fra Lanzarote hadde kapteinen Gran Tarajal i sikte.

Det er en liten fiskelandsby på østkysten av Fuerteventura med omtrent 7.000 innbyggere. Vi kastet ankeret i bukta og tenkte vi skulle bade. Det er deilig vær og 25-27 varmegrader. MEN, det var bare 21 grader i vannet, og det er altfor kaldt for disse vikingene.

Vi hadde ikke lyst til å dra i land, så det ble «middag» om bord. Toast med ost, skinke, bacon og egg. Igjen. Det er nemlig veldig godt.

Nå tror jeg Numa er litt for vant til å ligge i marina, og er misfornøyd med å ligge til ankers. Det har vært en humpete natt, for hun har lagt seg med bredsiden til bølgene. Noe som gjør det ubehagelig for oss om bord.

Men vi tenkte vi skulle prøve å bli en natt til, for det er så deilig vær. Så jeg legger meg i trampolinen og skal sole meg. I så masse klær som man har på når vi er alene om bord. Da begynner det plutselig å banke i skroget, og jeg lurer på hva i alle sine dager kapteinen holder på med nå. Men det viser seg at Johanne og Sigurd fra Hakuna Matata også er her. De ligger i marinaen, men er nå på stranden. De synes øyensynlig ikke at 21 grader i vannet er for kaldt, så de kom svømmende på besøk. Sarongen kom på i en fart, og vi fikk hyggelig besøk i båten igjen.

Det var så hyggelig besøk, at de ble værende i noen timer. Og da var det ganske kaldt å skulle begynne på svømmeturen til land. Kapteinen låret jolla og kjørte dem innom stranden for å hente sakene sine, og tilbake til marinaen.

Vi gjorde en avtale om å dra inn å spise middag litt senere, så en times tid senere var vi på full fart inn til Gran Tarajal. Vi har jo hørt det i hele dag, sporadisk ganske høy musikk, men visste ikke helt hva det skulle bety. Men byen gjør seg klar til en musikk-festival. Det var rigget opp en gigantisk scene, og lydanlegget var formidabelt. Merkelig i en slik liten by. Men maten var deilig.

Morsomt å være sammen med Sigurd og Johanne igjen, men det var på tide for oss å reise videre. Vi hadde bestemt oss for å ta en nattseilas til Gran Canaria for å komme frem i lyset. Så da var det ha det bra til Hakuna Matata for denne gangen, og vi ser dem sikkert igjen snart.

Turen over gikk greit. Det var litt ruskete bølger midt på natten, så det ble litt lite søvn. Ved 5 tiden på morgenen kunne jeg klart se lysene fra Gran Canaria, og ved 6-7 tiden begynte det å poppe opp med båter som ville leke med meg. He-he. Men ikke denne gangen. Nå har jeg skjønt dette med AIS’en. Jeg tillot til og med en båt å passere meg på bare 1,003 NM uten å få panikk. Bærre lækkert.

Vi ringte til marinaen i Puerto Rico og spurte om de hadde plass til oss. Det var det ikke, men kanskje  i morgen. Det hadde vært morsomt å ligge der et par netter før vi reiser til Las Palmas. Det er mange, mange år siden vi var i Puerto Rico sist. Så ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Anfi del Mar i Arguineguin isteden.

Vi gikk ikke i land denne gangen heller, for kapteinen sovnet nesten med en gang vi kastet ankeret, og våknet ved halv 10 tiden på kvelden. Hvorpå han fortsatte å drunte i sofaen. Og selv om det ble en heller skumpete natt, så sov vi helt til klokka 08.30. Himmelrike.

På morgenkvisten kom Solveig og en venn forbi. Vi fikk i hvert fall vinket til dem. Men det blir vanskelig å komme om bord. Kanskje de vil ta en tur til Las Palmas og besøke oss.

Anfi del Mar er en turistplass. Veldig turistplass. Det går ferger forbi ankringsplassen hver halvtime. Noe som genererer ganske store bølger, og Numa hopper rundt som en vannloppe. Vannscootere brukte Numa som rundingsbøye, og «Crazy Bananaz» trukket av ribber brukte også Numa som rundingsbøye.  Og marinaen i Puerto Rico bare lo av oss når vi ville ha plass, så vi fant ut at Las Palmas er veldig fristende.

Turen til Las Palmas begynte veldig bra. Vi suste av gårde i over 8 knop. Medvind, medbølger og medstrøm i bøtter og spann. Så kom vi til flyplassen utenfor Las Palmas.

Da ble det motvind, motbølger og motstrøm. Vi stampet oss av gårde i 3 knop på motor. Det betyr at vi kom frem etter at alt var stengt. Vi tenkte å fylle diesel før vi ble henvist til plassen vår, og heldigvis var det ledig på fueldocken da vi kom. Og de hadde akkurat stengt, så derfor kunne vi ligge der til dagen etter.

Steinar gikk for å sjekke inn og kom tilbake som en tordensky. Vi skal ligge i Marina Vela Latina, selv om vi spesifiserte i bestillingen vår at vi IKKE ville ligge der.

Men, morgenen etter bar det i vei til Vela Latina.

Det første bildet viser ikke helt sannheten, for vi måtte nemlig dele mooringline med dem da vi først la til. Begge kapteinene ble fullstendig spinnville og kranglet hemningsløst med marineroene. Veldig deprimerende. Jeg hater virkelig slik krangling.

Den sveitsiske båten fikk etter mye om og men lov til å legge seg longside, mens vi måtte ligge slik vi lå. Men Oliver fra ARC kontoret lovet at han skulle fikse ny plass for oss, eller at vi kunne legge oss longside vi også. Etter at ARC+ har gått i morgen.

Men det var litt positivt i dag også da. Etter at vi hadde spist middag, gikk vi til Sailor’s Bay som vi hadde hørt er et samlingssted. Steinar sendte melding til Bjørn i «Josefine», som vi seilte med i 2005, og Erik og Tina i «Endorphine II» som vi har hatt besøk av i Vestfjordveien, om at vi var på plass i Sailor’s Bay. Og vips, så hadde vi en fantastisk hyggelig kveld med andre seilere. Det ble selvfølgelig sent før vi sjanglet tilbake til Numa.

Vi ruslet selvfølgelig bort for å vinke adjø til ARC+ båtene. Det var stor ståhei, med digg musikk som folk danset etter, og en speaker som ønsker hver og en god reise. Gooooooddd byyyyyee toooo youuu, welcome back to Graaaaan Caaaanaaria, ropte han til alle.

Men vi ventet jo veldig på å bli flyttet, så vi gikk tilbake til Numa ganske fort. I dag har vi ikke fått svar på VHF’en i det hele tatt. Hverken fra Oliver eller marinakontoret. Kan det være at de begynner å bli lei av oss?

Da vi kom tilbake til Numa åpnet himmelens sluser seg.

Det medførte at vannet i Vela Latina så ut som en kloakk.

Noe som var særdeles ekkelt og illeluktende. Vi har VIRKELIG ikke lyst til å ligge her. Vi er jo nesten helt alene, og langt fra alle andre ARC båter. Dessuten er fasilitetene helt under pari.

Dette var virkelig ikke slik vi ønsket at eventyret vårt skulle begynne. Steinar har ikke helt gitt opp håpet om å flytte, men jeg kjenner at håpet svinner og prøver å forberede meg på å bli her. Huff, det var mye klaging på en gang. Men maten på restaurantene her er veldig god.

På mandag gikk vi på ARC kontoret og sjekket inn. Vi fikk massevis av papirer vi skal fylle ut, og informasjon om diverse evenementer. I ARC butikken hentet vi bestillingen vår. Det skulle være piquet skjorter til Robert, Steinar og meg. Og det var det. Samt crew jakker til samme personer. Dessverre ikke til Steinar. Og det viste seg at han ikke hadde bestilt til seg selv. Han hadde sikkert glemt å lagre eller noe da han bestilte, men det var noe skikkelig dritt.

Altså enda en ting som ikke var helt på stell, så kapteinen hadde fått  nok, og kastet seg over VHF’en da vi gikk fra ARC kontoret og kalte opp Oliver. Han svarte med en gang. Og han skulle komme bortom Numa med en gang. Så vi jogget hjemover. Vi ble så glad da Oliver faktisk dukket opp, og sa han skulle prøve igjen på marinakontoret. Han hadde visst forsøkt i hele går. Han regnet med at vi hadde en avklaring i løpet av et par timer. Vi avventer saken.

På ARC kontoret hadde vi fått passene våre. Men de må ha bilder. Noe vi ikke har. Men, vi har en printer. Den er over 9 år gammel og har blitt brukt 4 ganger eller noe. Det er i hvert fall 5 år siden sist. Og vi har aldri byttet fargepatroner. Spenningen var stor da vi prøvde oss på en kopi først.

Den koblet seg til PC’en min helt automatisk. Vi fant noen bilder, trykket print, og ut kom det bilder. I farger. Vi er imponert.

Ikke nok med denne positive hendelsen i dag. Oliver kom tilbake etter et par timer, og sa at vi kunne flytte til pontong S, plass 40 og 41 når som helst vi ville. Jeg ble så glad at jeg holdt på å begynne å grine. Og aldri har du sett noen ta fortøyningene så fort som vi gjorde da. 30 minutter etterpå kom vi fossende inn i Marina Las Palmas, og peilet oss inn på S-brygga og plass 40/41. Marineroene hadde sin fulle hyre med å holde styr på oss.

Så nå ligger vi her, og er bare lykkelige. Det er til og med 3 andre norske båter på denne brygga.

LA EVENTYRET BEGYNNE !!!!

Jeg fikk ikke sagt noe om hvordan vi avsluttet dagen i går. Vi gikk på «Tai Tai» og spiste igjen, og det var ikke helt som vanlig. De hadde ikke nok serveringsfat, så det tok vinter og vår før vi fikk mat. Men da ble vi kjent med paret på nabobordet. Louis og Ju-Stine fra Quebec i Canada. Veldig hyggelige mennesker som jobber som politi, og de tok en tur om bord i Numa etter maten. Så alt i alt hadde vi en veldig fin avslutning på vår tid i Portugal.

Men så var det altså tid for avreise. Vi skal på vår første «langtur» på 9 år. Turen til Lanzarote vil ta omtrent 4 døgn, så da er det bare å sette i gang.

Etter å ha fylt tankene smekkfulle med diesel la vi i vei ved 1 tiden.

Vi trodde vi kom til å få motvind det første døgnet, men værgudene så i nåde til oss og lot vinden komme inn i mellom 12 og 15 knop på 60 grader fra babord. Bedre kan man nesten ikke få det. Så vi suste av gårde i opp mot 7,5 knop. Morsomt.

Og hva skal man si om en overfart på 4 dager?

Vinden tok slutt den første natten på Steinars siste vakt (fra 04.00 – 08.00). Så da var det på med den ene motoren.  Men det har vært nydelig vær, som ble varmere og varmere jo lenger syd vi kom. Og det er jo derfor vi reiser sydover.

Vi har delt vaktene opp i 4 timers økter, med start klokka 20.00. Og det er ganske stor forskjell på når kapteinen har vakt, og når admiralinnen har vakt.

Når kapteinen har vakt er det ingen skip i nærheten som vil kødde med oss, men når JEG har vakt, da er det til stadighet enkelte skip som vil leke med meg. Ikke morsom.

Så da kan vi jo ta et eksempel på vaktskifte, og hva som skjer da.

Jeg kommer opp i styreposisjonen, klar til å overta vakta fra 24.00 – 04.00, og kapteinen startet med å si at : «Dette er den første båten jeg har sett på hele vakten, den er på kollisjonskurs, men det er bare å justere kurs etter hvert som den nærmer seg. Natta.»

Og det er da jeg er så glad for at vi har fått AIS. Dette systemet forteller meg til enhver tid hvor alle båter er, hvor de skal, hvor fort de går, og når de kræsjer inn i meg, slik at jeg som sagt kan justere kursen.

5 minutter etter at kapteinen har gått og lagt seg forsvinner AIS taggen på båten som skal kræsje i meg om bare litt. Febrilsk prøver jeg å finne den igjen, men jeg kan bare se den på radaren. Og det dustesystemet forteller meg ikke når den båten kommer for å ta meg. Altså, så banker jeg på luka ned i lugaren der kapteinen har sovnet, og forteller at AIS’en er ødelagt. Hvorpå jeg får beskjed om at det ikke er mulig. Neivel, så da prøver jeg en stund til å finne båten, noe jeg ikke klarer. Panikken er da særs nærliggende, og jeg styrter ned i lugaren og vekker kapteinen med klar beskjed om å komme opp og avverge katastrofen. Noe han selvfølgelig gjør, kommer opp altså. For da er plutselig AIS taggen på båten kommet tilbake. Er det mulig. Kapteinen ser på meg med lett irritert blikk. Og jeg forklarer at den har vært borte, og det er kollisjon om bare litt. Et nytt lettere oppgitt blikk, og jeg får forklaring at AIS taggen kan forsvinne når båten er VELDIG langt borte. Og jeg tenker at kapteinen kanskje er litt tett i pappen, for det er bare 43 minutter til båten passerer på 0,943 nautiske mil. Det er jo det samme som å ha den på fordekk. Hvorpå han forklarer at kanskje jeg kan legge over 10 grader til styrbord for å unngå «kollisjon». Og kanskje jeg kan legge over 20 grader med en gang for å være sikker. Jeg er litt usikker på om han kanskje var litt ironisk der, men jeg la i hvert fall over 20 grader. Og da fikk kapteinen gå og legge seg igjen. Og 43 minutter senere passerte skipet 2,043 nautiske mil bak meg, noe som kapteinen senere fortalte meg er nesten 4 km. Det var så vidt jeg så lysene engang. Helt riktig avstand.

Og slik er det hele tiden. Men ikke bare det. For når jeg da skal justere kursen tilbake, etter så vidt å ha unngått en kollisjon og avverget katastrofe, så finner Numa ut at hun skal ta en tur på egenhånd. Plutselig er hun på vei rett vestover, mens vi skal sørover. Merkelig oppførsel. Jeg er sikker på at jeg ser ut som et spørsmålstegn. Men alt har en logisk forklaring. Istedenfor å trykke på «10 grader til babord» knappen, har jeg trykket på «Standby» knappen. Noe som betyr at jeg skal styre manuelt. Men DA vekket jeg ikke kapteinen og sa at autopiloten streiket. Jeg fikset det selv.

Og så forbarmet vinden seg over oss igjen. Den kom inn på platt lens i mellom 12 og 15 knop. Så hva skjer da?

Denne gangen kom den opp i all sin prakt og vi suste av gårde i over 8 knop. Jeg så faktisk 11 knop i et lite sekund.

Fantastisk føreforhold.

Men den siste dagen måtte vi bremse, for vi vil ikke komme inn til Marina Rubicon på Lanzarote i mørket.

Vi kan se Lanzarote på lang avstand på grunn av alle lysene, og i mange timer seiler vi langs øya.

Så rett før klokka 10 om morgenen ligger vi fortøyd på gjestebrygga i Marina Rubicon helt syd på Lanzarote. Vi har brukt 3 dager og 20 timer.

Vi måtte vente litt, for kontoret åpner ikke før klokka 10. Og da Steinar kom inn begynte de jobben med å sjekke oss inn, men så måtte han gå med beskjed om å hente papirene senere. De skulle nemlig spise frokost. Og vi fikk en flott plass på hammerheaden på brygge K. Vi kan se alle som kommer og går.

Våre danske venner i båten «Frigg» kom inn på kvelden, men det fikk vi ikke med oss før dagen etter. De hadde hastverk og reiste på kvelden igjen. De skulle hente folk i Las Palmas, og en av dem skulle reise hjem i overimorgen. Men vi ser dem nok igjen.

Det er også en annen norsk båt her, men de hilser av en eller annen grunn ikke. Jeg synes jeg hørte de pratet engelsk om bord, så det må være årsaken.

Kapteinen lokaliserte selvfølgelig chandler og Yanmar verksted med en gang vi kom. Vi har problemer med å få den ene motoren i gir, og det er uheldig. Heldigvis kan verkstedet hjelpe oss, så til uken skal vi ligge på verkstedbrygga deres en liten stund. Det kan også være heldig for oss, for det er meldt skikkelig mye vind i midten av uken, og Marina Rubicon er smekkfull av store båter. Da kan jo ikke kaste oss ut når vi skal på verksted.

Og vi har ruslet rundt i marinaen og området rundt. Det er veldig fint her. Rent og pent. Her kommer noen av bildene.

Det var selvfølgelig også restauranter oppe i høyden.

I går kom det også inn en annen norsk båt, så den måtte vi en tur bortom å hilse på. Det viser seg at det er «Hakuna Matata» med Sigurd Tengs og Johanna Sofie Brämerson om bord.

Vi ble enige om å møtes til middag eller en drink senere på kvelden, så vi vandret videre. Det er massevis av fantastisk flotte kaktuser rundt restaurantene her i marinaen.

Sent på ettermiddagen fikk vi hyggelig besøk av Are og Vigdis fra Grimstad. De har leid seg en leilighet her nede og var på besøk i marinaen. Da de fikk se Numa måtte de bort å hilse på, for de har akkurat solgt sin Leopard 46.

Så de kom om bord og fikk seg en pils, og vi fikk oss en hyggelig og informativ prat. De har hatt sin Leopard i karibien i 2 år, så de kunne fortelle litt av hvert om hvordan ting er der nå. Og gode råd om hvor vi kan ha båten i orkansesongen. Kanskje vi ser dem igjen når de er lei av landjorden og ønsker seg ut i båt igjen.

Vi har fått vårt andre regnvær siden vi flyttet i Numa.

Etter hva vi skjønner, så skal det være litt ustabilt vær en stund. Vi blir her i Marina Rubicon til ting roer seg.

I morgen skal vi ta en drink med Herr og Fru Hakuna Matata. Det blir hyggelig. Det ble ikke noe av i dag, for det ble litt sent. Vi fikk da en melding fra Sigurd om vi ønsket å ta en drink med ungdommen. Men da måtte vi melde avbud. Som vi gamlingene svarte: «Vi koser oss med fyrstekake og kamferdrops».